Forskningsadministrator. Foreldre: Disponent Harald Major (1877–1927) og Anna Haug (1877–1923). Gift 1967 med Astri Ditlev-Simonsen (11.5.1926–), datter av direktør Aage Ditlev-Simonsen (f. 1900) og Randi Kjerschow (f. 1903). Brorsønns sønnesønn av Herman Wedel Major (1814–54).

Robert Major var så godt som hele sitt yrkesaktive liv knyttet til forskning. I mer enn 30 år (1946–81) var han administrativ leder for Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF). Her nedla han et stort og ekspansivt arbeid i oppbyggingen av norsk forskning i etterkrigstiden og er omtalt som “forskningsrådets far”.

Major vokste opp i Lier. Han mistet tidlig sine foreldre. Han tok gymnaset i Oslo – Handelsgymnaset 1932 og realgymnaset som privatist 1934. 1941 ble han cand.real. med geologi som hovedfag. Han var innstilt på en vitenskapelig karriere og ble umiddelbart vitenskapelig assistent for professor Tom Barth. Han ble samtidig engasjert i motstandsbevegelsen sammen med sin studiekamerat Tore Gjelsvik. Men allerede 1941 måtte han flykte til Storbritannia. Der arbeidet han i Forsvarets etterretningstjeneste i London – fra 1943 som kaptein. Han hadde også et kort opphold “på utlån” til Washington. Han ledet bl.a. kontoret som holdt oversikt over de tyske styrker i Norge. Etter fredsslutningen var han knyttet til det allierte hovedkontor i Oslo (Alfnor).

Allerede før Major dimitterte 1945, ble han engasjert som sekretær for den nyoppnevnte Komiteen for den tekniske forskningsorganisasjon. Komiteen var oppnevnt av Handelsdepartementet og hadde professor Fredrik Vogt fra NTH som formann. Her ble forslaget om å opprette det første forskningsrådet – Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) – hovedsaken. Oppfølgingen gikk fort; allerede 9. april 1946 sluttet Stortinget seg til forslaget. Major ble utnevnt til administrerende direktør til tross for sin unge alder. (“Det går nok over,” bemerket rådets første leder, Alf Ihlen. Major selv mente at han var for gammel til å bli forsker.)

En viktig periode preget av ekspansjon og gründervirksomhet fulgte rådsetableringen. Norsk forskning var sterkt preget av de fem okkupasjonsårene og trengte opprusting: rekruttering, utstyranskaffelser og satsing på nye fag- og problemområder. Rådet startet etter hvert også virksomhet utenfor det teknisk-industrielle området – bl.a. innen miljøforskning. Tidlig i 1960-årene begynte også et stort planarbeid basert på arbeidet i 24 utredningskomiteer (NTNFs Forskningsutredning 1964). Arbeidet ble fulgt opp i en egen stortingsmelding. NTNFs stilling i norsk forskning var sterk den gang.

Robert Major stod helt sentralt i dette arbeidet, med erfaringene fra krigen og ikke minst med Marshallhjelp og OECDs pionervirksomhet på det forskningspolitiske området tidlig i 1960-årene som åpenbare inspirasjonskilder. Han deltok aktivt i OECDs arbeid som deltaker i The Ad Hoc Advisory Group on Science Policy og som formann for The Preparatory Committee for OECD's first Ministerial Meeting on Science Policy 1963. Ideer ble realisert i komiteer og i institutter. Tanken om å få oversikt over forskningens omfang og finansiering i Norge ble også fort realisert (såkalt forskningsstatistikk, etter retningslinjer fra OECD). Senere kom faglig opprustning i tilknytning til Kontinentalsokkelen til å stå sentralt. Det gjorde også industriens innovasjonsvirksomhet.

Major stod i begivenhetenes sentrum og samlet trådene på en innsiktsfull måte. Hans faglige tyngde og autoritet var det ingen tvil om, og kontaktnettet i industri, offentlige myndigheter og forskning var stort. Han la meget stor vekt på komité- og personvalg og overlot svært lite til tilfeldighetene. Selv om Majors lederstil på ingen måte var høyprofilert, oppnådde han betydelig internasjonal anerkjennelse. 1967 ble han for eksempel innkalt til en viktig forskningspolitisk høring i den amerikanske Kongressen.

Major konsentrerte i all hovedsak sin virksomhet til NTNFs område og avslo konsekvent tilbud om styreplass i industribedrifter. Men i Polyteknisk forening (PF) engasjerte han seg sterkt – bl.a. som formann 1956/57. Som pensjonist ledet han PFs seniorgruppe (1993–99). Han arbeidet for øvrig innenfor gruppen Norsk Hovedflyplass Forum for Hobøl som flyplass.

Major ble tildelt flere norske og internasjonale æresbevisninger og ble 1980 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

  • Organization of Scientific Activities in Norway, i Science13.3.1959
  • Forskning for norsk næringsliv, tale ved årsmøtet 15. mars 1959, trykt i Beretninger fra Chr. Michelsens Institutt, Bergen 1959
  • Behovet for realister, foredrag trykt i Den Høgre skolennr. 15/1959
  • Teknisk-naturvitenskapelig forskning i vår egen tid, i J. T. Ruud (red.): Dette er Norge 1814–1964,3 bd., 1963–64
  • Norway: Small Country Plans. Civil Science and Technology (sm.m. J. B. Quinn), i Science 18.1.1974
  • Gjennomføring av inter-institusjonelle forskningsprosjekter, i M. Stubsjøen (red.): Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd 25 år,NLVF, 1974

    Ikke-publisert materiale

  • Notater og foredragsmanuskripter i NTNFs arkiv
  • A. Barlaup: Ti-års beretning 1946–1956,1956
  • Stud. 1934, 1959
  • J. P. Collett og H. Skoie: Teknisk-industriell forskningsorganisasjon i Norge 1945–80,NOU 1981:30B, 1981
  • intervjuer i Forskningspolitikknr. 2 og 3/1995
  • S. Kvaal: Janus med tre ansikter. Om organiseringen av den industrielt rettede forskningen i spennet mellom stat, vitenskap og industri i Norge, 1916–1956,doktoravh., Trondheim 1997
  • intervju i R. Bye og F. Sjue: Post festum Gardermoen. Maktspillet om Gardermoen,Kristiansand 2001
  • egne samtaler med R. Major
  • arkivmateriale i NTNFs arkiv og RA