Pianist. Foreldre: Handelsmann David Levin (1882–1936) og husmor Marie Scheer (1885–1954). Gift 20.10.1938 med Solveig Margrethe Bernstein (29.12.1914–), datter av disponent Mendel Bernstein (1890–1988) og husmor Elise Kazerginsky (1890–1966).

Robert Levin var en av Norges fremste pianister i etterkrigstiden. Som akkompagnatør og kammermusiker samarbeidet han med musikere i den internasjonale eliteklassen. Han var en høyt respektert musikkpedagog, og 1973 ble han kalt til å være den første rektor ved Norges musikkhøgskole.

Levin vokste opp i enkle kår på Grünerløkka i Kristiania/Oslo. Hans foreldre og besteforeldre kom til Norge fra Russland og Litauen rundt 1900. Tidlig viste den unge Robert sterk interesse for musikk, men utdannelsesmulighetene for musikere var svært dårlige i Norge på den tiden. Som 12-åring kom han til den kjente klaverpedagogen Nils Larsen, som var hans lærer i 12 år. Snart ble folkeskole, jødiske bibelstudier og klaverstudier konkurrenter i Levins liv, og før han hadde fullført 7. klasse, sluttet han på folkeskolen.

1932 debuterte Levin i Universitetets Aula i Oslo med verker av Beethoven, Tsjajkovskij og Debussy, og dessuten av Harald Sæverud, som til da ikke hadde fått sin musikk fremført i Oslo. Men Levin hadde alt i mange år sittet på forskjellige podier, om enn med et annet repertoar. Han var ikke mer enn 13 år da han fikk sin første restaurantjobb, på “Kjøttkaka” i Markveien. Etter hvert avanserte han til Dronningen, Frimurerlogen og Skansen. 1928 fikk han sin første jobb som kinopianist, i Per Bolstads orkester på Colosseum; senere ble han kapellmester på Chat Noir. Her viste han stor allsidighet som pianist, orkesterleder, arrangør og improvisator.

Etter sin vellykkede debut spilte Levin i flere større restaurantorkestre. Her stiftet han bekjentskap med den tidens samtidsmusikk og jazz. Som den fleksible musiker Levin var, ble han tidlig en ettertraktet studiomusiker, både for plateselskapene og NRK.

Oktober-november 1942 slo politiet til mot de norske jødene etter ordre fra Berlin. Etter en dramatisk flukt kom Levin seg til Sverige og ble der under resten av krigen. I Sverige samarbeidet han med en rekke norske og svenske kunstnere og la grunnlaget for en karriere som akkompagnatør og kammermusiker. Da han kom tilbake til Norge etter frigjøringen, skjøt denne karrieren snart fart. I mer enn 40 år var han konsert- og studiopartner både i Norge og utlandet for internasjonale sangere og musikere av verdensformat, bl.a. Anne Brown, Elisabeth Schwarzkopf, Rita Streich, Kim Borg, Yehudi Menuhin, Henryk Szeryng og Camilla Wicks. Han arbeidet også med et stort antall norske utøvere, både unge debutanter og etablerte kunstnere som Åse Nordmo Løvberg, Edith Thallaug, Ingrid Bjoner, Knut Skram, Arve Tellefsen, Kjell Bækkelund, Ole Bøhn, Brynjar Hoff og Elise Båtnes.

Selv om han selv fikk en solid internasjonal karriere uten vesentlig skolegang, arbeidet Levin for at barn og ungdom i Norge skulle få kvalifisert opplæring og utdanning i musikk. Han mente at musikkopplæring må begynne tidlig, og var en av de første som opprettet musikkbarnehager. Først og fremst engasjerte han seg i etablering av utdanning for yrkesmusikere. Selv hadde han studert musikkteori bare i korte perioder – med Gustav Lange 1926–28 og Fartein Valen 1933–35, men han var overbevist om at enhver musiker må ha en grundig og allsidig utdannelse for å hevde seg. 1970 ble Levin engasjert som lærer i interpretasjon ved Musikkonservatoriet i Oslo, og 1973 ble han utnevnt til dosent (senere professor) ved den nyetablerte Norges musikkhøgskole (NMH). Samme år ble han kalt til å være rektor ved NMH, en stilling han hadde frem til 1980. Hans ledelse var forankret i stolthet over det norske musikere hadde utført på tross av manglende utdannelsesmuligheter og dårlige arbeidsforhold, en dyp respekt for solide kunnskaper og et brennende ønske om at den unge generasjon musikere skulle få en sterkere status som yrkesutøvere enn han selv hadde opplevd å ha som ung musiker.

Levin var høyt respektert for sin kunstneriske virksomhet og sitt sterke samfunnsengasjement, og fikk en rekke tillitsverv i norsk kulturliv. Han var medlem av Kringkastingsrådet 1965–73, styremedlem i NOPA (Norske Populærautorer) 1950–96 og Filharmonisk Selskap 1965–80, og viseformann og senere formann i Norsk Tonekunstnersamfund i en 30-årsperiode fra 1965. Han mottok en rekke stipendier og utmerkelser, bl.a. Musikkritikerprisen 1956, Norsk Musikerforbunds hederstegn 1962, Spellemannprisens hederspris 1976, Lindemanprisen 1983 og Anders Jahres kulturpris 1993. Levin ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1972 og fikk kommandørkorset 1985.

Gjennom Robert Levins lange, krevende og ofte hektiske karriere forble den jødiske religion viktig for ham. Men viktigere enn noe annet var hans hustru Solveig, deres to døtre og etter hvert flere barnebarn.

  • Med livet i hendene (sm.m. Mona Levin), 1983
  • red. Musikken og vi (sm.m. O. M. Alsvik og E. Arntsen), 3 bd., 1983

    Innspillinger (et utvalg)

  • E. Grieg: Gammelnorsk romanse, op. 51/Norske danser, op. 35 (sm.m. K. Bækkelund), 1977
  • S. Prokofjev: Sonate for fiolin og klaver nr. 2, op. 94/F. Valen: Sonate for fiolin og klaver, op. 3 (sm.m. I. Shuldman), 1983
  • Sanger av Edvard Grieg (sm.m. K. Borg)
  • E. Grieg: Tre sonater for fiolin og klaver (sm.m. Y. Menuhin)
  • E. Alnæs: Sanger (sm.m. I. Bjoner)
  • C. Sinding: Sanger (sm.m. E. Thallaug)
  • C. Sinding: Variasjoner, op. 2 (sm.m. K. Bækkelund)
  • Et stort antall innspillinger i NRK (radio og fjernsyn)
  • T. Lindeman og E. Solbu: Musik-Konservatoriet i Oslo 1883–1973, 1976
  • CML, bd. 4, 1979
  • M. H. og O. S. Kvam (red.): Samspill. Festskrift til Robert Levin på hans 70-årsdag 7. juni 1982, 1982

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Gösta Hammarlund, 1951; Theatercaféen, Oslo
  • Byste av Nina Sundbye, 1992; Norges musikkhøgskole, Oslo
  • Div. tegninger av Ulf Aas, Pedro, Randi Monsen m.fl

    Fotografiske portretter

  • Fotografi av Morten Krogvold, 1980-årene; gjengitt i d.s.: Portretter, 1983