Billedhugger. Foreldre: Bygnings- og møbelsnekkermester Adolf Richard Dietrich (1829–1903) og Olene Aasille Andersen (1843–1916). Ugift.

Robert Dietrich er en av de glemte kunstnere i norsk kunsthistorie. Han døde bare 36 år gammel, men de få bevarte skulpturer vitner om et betydelig talent.

Dietrich begynte i snekkerlære hos sin far i Tvedestrand, men var mest interessert i treskjæring, som i lange perioder ble hans viktigste inntektskilde. 1895 begynte han på Den kgl. Tegneskole i Kristiania og hadde Brynjulf Bergslien som lærer i modellering 1896–97. Bare en av Dietrichs skulpturer ble værende i hjembyen, bysten av Bjørnstjerne Bjørnson (1897), et elevarbeid utført etter Bjørnsons besøk i byen samme år. Bysten ble 1965 gitt som gave til Aust-Agder-Museet.

En av Dietrichs søstre var gift i København, og 1897–99 bodde han hos henne, arbeidet på H. C. Petersens dekorasjonsverksted og gikk samtidig i tegneklassen på Det Tekniske Selskabs Skole. 1899–1902 var han tilbake på Tegneskolen, denne gang under Lars Utne. I disse årene skal han ha laget enkelte mytologiske og historiske motiver og utkast til relieff til norske folkeviser; disse er antakelig tapt eller ødelagt.

Dietrich debuterte på Høstutstillingen 1901 med Studie, et magert mannshode, som i den urolige overflatebehandling viste innflytelse fra Gustav Vigeland, men også vitnet om den unge kunstnerens begavelse. Sommeren 1902 var han igjen i København, og til 1904 fikk han modellere i billedhuggeren Ludvig Brandstrups atelier og samtidig gå på Kristian Zahrtmanns malerskole. I Nasjonalgalleriet finnes fire gipsarbeider fra disse årene, to fine studier av pointertisper (1902), bysten av Berta Brandstrup (1903), som har en strengere, mer forenklet form, og bysten av maleren Brynjulf Larsson (1904), hvor strenghet forenes med større følsomhet.

Dietrichs økonomiske situasjon var alltid vanskelig og tæret på hans krefter, både psykisk og fysisk. Etter at han deltok med seks skulpturer på Høstutstillingen 1903, kom han i forbindelse med kunstsamleren Sophus Larpent, som forgjeves forsøkte å skaffe ham stipendier. I København modellerte Dietrich bl.a. en statue av en fremoverbøyd mann som i sterk affekt tar seg til hodet. Statuen i leire ble ødelagt ved avreisen fra København 1904.

Samme år fikk Dietrich endelig Schäffers og Henrichsens legater og drog sørover til Berlin og videre til Firenze. Han hadde planer om å modellere en statue av en ung pike, som skulle sikre ham videre stipendier. Han var imidlertid så nervøs og plaget av tvangstanker at han snart ikke klarte å arbeide. I mars 1905 oppsøkte han lege i København, fikk behandling etter diagnosen “hypochondriske Forestillinger” og drog deretter tilbake til Firenze. Han arbeidet med en byste av en ung pike, men ble etter hvert så syk at han, med venners hjelp, ble innlagt på et privat asyl, og deretter, da pengene tok slutt, overført til et kommunalt asyl. I oktober 1905 ble hjemreisen bekostet av den norske stat, og han ble innlagt på Dikemark sykehus i Asker.

De første årene på Dikemark håpet han å bli frisk. Han var også ute på prøve en kort periode 1907, men mangel på penger og arbeid – han måtte melde seg hos politiet for å få nattelosji – sendte ham tilbake på sykehuset. I januar 1913 døde han av tuberkulose.

Få av Robert Dietrichs skulpturer er bevart, antakelig fordi han aldri var fornøyd og ødela det meste selv. Han betraktet dem som forarbeider for de storverk han senere skulle skape. Hans siste verk, Ung pike (1905), den uferdige gipsbysten fra Firenze, er et usedvanlig følsomt portrett og viser hvor langt han nådde som billedhugger. Bysten ble støpt i bronse 1933 og har hatt fast plass i Nasjonalgalleriets utstilling i årene etter krigen.

    Skulpturer

  • Bjørnstjerne Bjørnson (byste, gips), 1897, Aust-Agder-Museet
  • Pointertispe (gips), 1902, NG
  • Berta Brandstrup (byste, gips), 1903, NG
  • Brynjulf Larsson (byste. gips), 1904, NG
  • Studie (hode, gips), 1901, tapt
  • Ung pike (byste, bronse), 1905, NG
  • Ung gutt (gips, u.å.), NG

    Etterlatte papirer

  • Noen brev fra Dietrich er bevart i NBO (brevsaml. nr. 143 og 192)
  • A. C. Svarstad: “En Kunstner”, i Samtiden 1913, s. 451–456
  • A. Brenna: biografi i NKL, bd. 1, 1982