Kunsthistoriker. Foreldre: Lærer Kristian Hauglid (1864–1927) og Hedvig Hansen (1871–1946). Gift 1.6.1940 med Goro Marie Bøhler (6.3.1914–), datter av gårdbruker Johannes Bøhler (1880–1964) og Marie Lynne (1881–1936).

Mangt ville ha sett annerledes ut om ikke Roar Hauglid hadde opptrådt som “kulturens forsvarsminister” gjennom en stor del av 1900-tallet, og særlig etter at han 1958 tiltrådte som riksantikvar, en oppgave han tok meget alvorlig.

Tidlig interesse for kulturelt arvegods, også inspirert av den 9 år eldre broren, glassmaleren Borgar Hauglid, førte til at han etter examen artium på Oslo katedralskole 1929 og franskeksamen 1933 tok sikte på et kunsthistorisk studium tross fagets kummerlige kår ved universitetet. Stort utbytte hadde han av et par års volontørtjeneste ved Norsk Folkemuseum og av studiereiser i Europa.

1937 tok Hauglid magistergraden i kunsthistorie med avhandlingen Setesdalens stavkirkeportaler. En studie i portalornamentikkens historie. Han hadde da allerede i mindre avhandlinger vist sine spesielle evner til å analysere ornamentmotiver og trekke viktige konklusjoner, og ble bedt om å slutte seg til Riksantikvarens lille stab allerede 1936. 1939 ble han utnevnt til antikvar og 1946 til førsteantikvar. Blant hans mange ulike oppgaver var å montere samlingene ved flere lokalmuseer. Som førsteantikvar stod han bl.a. for den prestisjetunge utstillingen av norsk kunst gjennom 1000 år i Brussel og Paris 1954. Som et resultat fikk han i oppdrag av UNESCO å stå for utgivelsen av et praktverk om norsk malerkunst i middelalderen (1955).

Da Hauglid ble utnevnt til riksantikvar 1958, møtte han snart en rekke alvorlige saker der han hevdet embetets makt og ansvar. Selv om han ble betegnet som “fredelig stridsmann”, vek han ikke tilbake for konfrontasjon med myndighetene. Han gikk av med seiren om bl.a. “Grunnlinjen”, som ville ha ødelagt Akershus-borgens forterreng, og reguleringen i Gamlebyen i Oslo, med bro i vindushøyde foran Ladegården og skjæring gjennom viktige middelalderruiner. Det lyktes ham også å redde et unikt arkitektonisk og teknisk minnesmerke som Botsfengselet, som skulle rives for å gi plass til det nye politihuset, og han var også blant Bryggen i Bergens redningsmenn. Hauglid forstod at det nyttet lite bare å si nei; det måtte legges frem godt dokumenterte alternative løsninger.

Blant nederlagene var rivingen av trehusbebyggelsen på Enerhaugen i Oslo, som mange beklager i dag. Empirekvartalet i hovedstaden (det første Rikshospitalet) lot seg ikke redde. Hauglid fikk heller ikke tilslutning til sitt syn på Nidarosdomens tårn. Hans arbeid for en utvidet fredningslov ble ikke fulgt opp.

I tillegg til en mengde bevaringssaker over hele landet arbeidet Hauglid også med å bygge ut institusjonen Riksantikvaren og flytte den inn i en fullstendig ominnredet gammel bygning innenfor murene omkring Akershus. I en annen bygning ble det etablert hensiktsmessige konserveringsatelierer samtidig med at det ble opprettet avdelinger i Bergen, Tønsberg og Trondheim.

Til tross for velfylte arbeidsdager strømmet det fra Hauglids penn en kontinuerlig rekke vitenskapelige verker med internasjonal betydning. Det gjelder i første rekke hans doktoravhandling fra 1950, Akantus. Mestrene i norsk treskurd i tre store bind, der han i det første påviser opprinnelsen til dette populære motiv i Norge: en plante som i Hellas oppfattes som dødssymbol. Motivet er siden fulgt over tid og land inntil det slår rot i Norge.

Et særtrekk ved Hauglid som forsker var hans åpne holdning til hevdvunne oppfatninger. Han så med kritiske øyne på gjeldende dateringer. Noen av hans synspunkter er samlet i boken Hus, peis og billedvev, der han bl.a. er opptatt av dateringsproblemer i norsk folkekunst. Også i hans bredt anlagte arbeid med de norske stavkirkene står opprinnelse, utvikling av konstruksjon og datering i sentrum. 1973 og 1976 kunne han publisere sin stavkirkeforskning i hele sin bredde i to gedigne bind på til sammen bortimot 1000 sider. Hans konklusjoner i disse arbeidene er omdiskutert.

Til sin 70-årsdag 1980 skrev han det viktige verket Laftekunst. Laftehusets opprinnelse og eldste historie, som innledes med en Tabula gratulatoria med H.M. Kong Olav 5 i spissen for ca. 1200 gratulanter, noe som viser det verdifulle nettverk han hadde bygd opp.

Roar Hauglid nedla et imponerende arbeid i et utall styrer, komiteer, redaksjoner o.l. For sin innsats mottok han en rekke utmerkelser; han var ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, ridder av den franske Æreslegion, kommandør av den svenske Nordstjärneorden, medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (1951), Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (1963), innbudt medlem av Kungl. vitterhets-, historie- och antikvitetsakademin, Stockholm (1968) og Finska Fornminnesföreningen med “uppskattning av Edra utomordentliga förtjänster om den konsthistoriska forskningen och byggnadsminnesvård i Norden”.

Det er vernernes skjebne å oppleve både nederlag og seier. Det gjelder også Roar Hauglid. Men når man betrakter hans samlede innsats, blir man slått av den store verdi som ligger i hans seirer.

  • Bibliografi 1935–70 i Roar Hauglid 60 år,1970
  • bibliografi 1971–90 i Roar Hauglid 80 år,1990

    Et utvalg

  • Setesdalens stavkirkeportaler. En studie i portalornamentikkens historie mag.avh. UiO, i Universitetets oldsaksamling. Årbok1937, s. 65–136
  • Akantus. Mestrene i norsk treskurd, 2 bd., 1950
  • Art norvégien des vikings au XVIIIe siècle, Brussel 1954
  • Norway. Paintings from the stave churches (sm.m. L. Grodecki), Paris 1955
  • Hus, peis og billedvev, 1956
  • Akershus og byen. Nye reguleringsplaner, 1960
  • Vern og virke. Riksantikvaren gjennom femti år, 1962
  • Norske stavkirker, 1969
  • Norske stavkirker. Dekor og utstyr, 1973
  • Norske stavkirker. Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling, 1976
  • Nidaros Domkirkes sentraltårn. Opprinnelse, historie og fremtid, 1978
  • Laftekunst. Laftehusets opprinnelse og eldste historie, 1980
  • Répertoire international des médievistes,Poitiers 1971
  • International Who's Who in Art and Antiques,Cambridge 1972
  • HEH 1984
  • Who's Who in the World,Chicago, flere utg.
  • diverse avisutklipp 1931–2000
  • bibliografi 1935–70 og 1971–90 (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Avistegning av Arne Stenseng, 1958; gjengitt i Nationen
  • Avistegning av Øyvind Sørensen, 1960; gjengitt i Aftenp
  • Avistegning av Gösta Hammarlund, 1962; gjengitt i Dagbl. 13.10.1962
  • Avistegning av Pedro, 1965; gjengitt i VG 24.4.1965
  • Portrettbyste (bronse) av Stinius Fredriksen, 1970; Riksantikvaren