Faktaboks

Rikard Nordraak
Født
12. juni 1842, Christiania
Død
20. mars 1866, Berlin, Tyskland, begr. på Jerusalemer Kirchhof, urnen nedsatt på Vår Frelsers gravlund i Oslo 1925
Virke
Komponist
Familie
Foreldre: Malermester Georg Marcus Nordraach (1811–91) og Fredrikke Carine Tang (1809–63). Ugift. Fetter av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910).
Rikard Nordraak

Rikard Nordraak. Fotografert omkring 1860.

Rikard Nordraak
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Rikard Nordraak er en sentral skikkelse ved innledningen til den såkalte gullalderen i norsk musikk. Han døde allerede før han hadde fylt 24 år og kan ikke, som Edvard Grieg og Johan Svendsen, vise til mange og store verker. Han ble imidlertid en vesentlig inspirasjonskilde for Grieg, og som skaperen av melodien til Ja, vi elsker har han for alltid sikret seg en betydningsfull plass i norsk historie.

Slekten kom fra en husmannsplass under gården Nordraak (Nordre Aaker) i Land ved Randsfjorden. Faren, en bror av Bjørnstjerne Bjørnsons mor Inger Elise Nordraach, slo seg ned i hovedstaden, der Rikard vokste opp. Familien brukte stavemåten Nordraach, men da Rikard stod frem som komponist, endret han navnet til Nordraak, og sine siste brev undertegnet han med Rikard i stedet for døpenavnet Richard – et ledd i hans bestrebelser på å være nasjonal.

Faren ønsket at sønnen skulle bli forretningsmann og sendte ham som 15-åring til en handelsskole i København, men der brukte Rikard mer tid på musikkstudier enn på handelslære. Blant annet tok han timer hos “syngemesteren” ved Det Kgl. Teater, Carl Ludvig Gerlach. Februar 1859 gav han opp handelsstudiene og drog til Berlin for å konsentrere seg om musikken. Han ble først klaverelev hos Theodor Kullak og noe senere komposisjonselev hos Friedrich Kiel. August samme år forlot han Berlin og oppholdt seg de to neste årene i Christiania. Her fikk han undervisning i klaverspill og komposisjon hos den tyskfødte organisten Rudolph Magnus. September 1860 ble han kjent med Ole Bull: “Naar man har staaet ligeoverfor ham, har man følt Guds Nærhed,” skrev han i dagboken. Nordraak kalte seg selv “Adagio-Pianist”, og Bull beskrev ham som “et Talent, men doven”. Ikke desto mindre benyttet Bull ham som akkompagnatør ved et par konserter.

Nordraak ble bergtatt av Ole Bulls nasjonale engasjement og hans visjoner om en norsk kunstmusikk. I et brev til faren i november 1861 skriver han: “Nu føler jeg først, hvad Nationalitet er og hvad det bør være. Den vi har hjemme, er meget sørgelig. De søge at indføre Sten til Norge; men deraf have vi nok; brug blot af det vi have. Nationaliteten bestaar ikke f.Ex. i Musikken at komponere Hallinger og Springdanse som vore Fædre. Det er chinesisk. Nei, men byg et Huus af alle disse Smaastene og bo deri. Hør disse nøgne, klagende Melodier, der som fader- og moderløse Børn gaa alene omkring hver paa sin Kant over det hele Land. Samle dem omkring Dig i en Kreds ved Kjærlighedens Arne og lad dem fortælle sine Eventyr. Bevar Alt, tænk efter og spil saa bagefter at Du opløser alle Gaader, og at hver især tror, Du har holdt meest af hans Historie. Da vil de blive glade og klynge sig op til Dit Hjerte; da er Du national Kunstner.”

Vi vet lite om hvorvidt Nordraak noen gang hadde befatning med levende norsk folkemusikk. Sannsynligvis fikk han sine viktigste inntrykk av folkemusikken gjennom Ole Bull og L. M. Lindeman. Sistnevntes store samling Ældre og nyere norske Fjeldmelodier ble utgitt 1853–67.

Høsten 1861 reiste Nordraak tilbake til sine gamle lærere i Berlin og ble der et par år. Våren 1863 drog han hjem igjen via København, der han for første gang møtte Grieg. I et brev til Aimar Grønvold 20 år senere (18. mars 1883) har Grieg fortalt om dette møtet: “Det var nemlig en Aften paa Kjøbenhavns Tivoli, at jeg af Fru [Magdalene] Thoresen ble forestillet for en ung Mand, der kaldte sig Nordraak, og som indførte sig saaledes: 'Nej, saa skal vi to store Mænd virkelig træffe hinanden!' Holdning, Gestus, Organ, Alt tydede på, at jeg her befandt mig ligeoverfor en Mand, der følte sig som Fremtidens Bjørnson plus Ole Bull. Men der var på samme Tid en saa rørende Naivitet og Elskverdighed over ham, at han tog mig med Storm. Jeg havde til det Øjeblik aldrig tænkt på Muligheden af, hverken at være eller kunne blive en stor Mand. Jeg var Elev, intet Andet. Dertil frygtsom, menneskesky og sygelig. Men denne Sejerssikkerhed var just Medicin for mig. Og fra det Øjeblik var Venskabet som havde det varet evig.”

Juni 1864 forlot Nordraak hjemlandet for siste gang. Han ble et års tid i København og fornyet vennskapet med Grieg. Sammen med danske venner og kolleger grunnla de vinteren 1864–65 musikkselskapet Euterpe, og på åpningskonserten 18. mars 1865 dirigerte Nordraak sitt nyeste verk, Kaares Sang for barytonsolo, mannskor og orkester til tekst fra Bjørnsons skuespill Sigurd Slembe.

Et par måneder senere drog Nordraak til Berlin med planer om å reise til Italia sammen med Grieg utpå høstparten. Men da Grieg i oktober kom til Berlin, lå Nordraak syk. I fem måneder kjempet han forgjeves mot tuberkulose. Han døde 20. mars 1866 og ble gravlagt på Jerusalemer Kirchhof i Berlin. Gravfølget bestod av hans vert og en gammel jødisk bekjent.

17. mai 1906 ble det reist en bauta over Nordraaks grav i Berlin, og hans aske ble 1925 ført hjem til Norge og plassert i Æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. På initiativ av Grieg laget Gustav Vigeland 1905 et Nordraak-monument i kleberstein. Det ble reist 1911 like nedenfor “Grotten” i Wergelandsveien i Oslo.

Nordraak skrev som nevnt ingen store verker. Blant klaverstykkene er Troubadour-Vals og Valse Caprice best kjent, men det viktigste er Scherzo Capriccio, også kalt Fjeldbækken. Det har et virtuost anstrøk som er sjeldent i Nordraaks musikk, og med sine sprelske rytmer og melodiske vendinger bærer det tydelig preg av norsk slåttemusikk.

Mest elsket er Nordraak blitt for sine sanger, som gjennom flere generasjoner har skapt sangglede, ikke så ofte i konsertsalene, men desto mer i skole og hjem. Våren 1863 fikk han utgitt 6 Romancer og Sange, opus 1, på C. F. Peters Musikverlag i Leipzig. I de to første sangene, Jeg har søgt (Magdalene Thoresen) og Ingerid Sletten (Bjørnson), har han funnet en stil som han aldri senere forlot: et folkevisepreg som på en fortrinnlig måte kler teksten. I Christiania fullførte han 1864 sin andre sangsamling, Fem norske Digte, opus 2. Her tok han tråden opp fra den første sangsamlingen, hovedsakelig med tekster fra Bjørnsons bondefortelling Arne: Tonen, Træet, En underlig vise og Killebukken, som alle i sin noble enkelhet er perler i norsk romansekunst.

Nordraak komponerte Ja, vi elsker (til tekst av Bjørnson) for mannskor høsten 1863, og den ble første gang fremført om formiddagen 17. mai 1864 på Eidsvoll i anledning 50-årsdagen for vår grunnlov. Johan D. Behrens, som ledet et mannskor på 20 sangere fra Den Norske Studentersangforening, kunne fortelle Bjørnson at studentene under prøvene hadde lært stemmene med én gang: “Den klang straks, den elskedes straks, og alle følte: her er vor Nationalsang kommen!” Om kvelden samme dag ble den sunget av studentene ved en stor konsert i Christiania i universitetets vestibyle. Her uroppførte Behrens også en annen Nordraak-sang, Nordmandssang ('Der ligger et land', tekst av Bjørnson), som med sin fengende melodi også er blitt folkeeie. Begge disse sangene, og også Olav Trygvason ('Brede sejl over Nordsjø gaar', tekst av Bjørnson) er med sin skalapregede melodikk typiske for komponisten.

I omfang er scenemusikken til Bjørnsons skuespill Maria Stuart i Skotland Nordraaks hovedverk. Den vitner om hans uomtvistelige evne til dramatisk levendegjøring av en tekst, om kompositorisk dyktighet og innsikt i instrumentasjon. Den innledende, festpregede Purpose spilles idet teppet går opp for en fargesprakende ballscene på slottet Holyrood i Edinburgh. Det musikalske høydepunktet kommer i fjerde akt med Taylors Sang ('Hver glædesstund du fik paa jord'). Ifølge Grieg ble denne skrevet i Berlin 1865, noen måneder før Nordraaks død.

Det er en tragedie for norsk musikk at Nordraaks kunstnerbane ble avbrutt før han i avgjørende samarbeid med Grieg kunne ha gått videre på den vei de sammen hadde valgt for å skape en nasjonal tonekunst. Hans store visjoner ble ikke realisert av ham selv. Man kan derfor med rette si at han fikk større betydning som inspirator enn som komponist.

Verker

  • Nordraaks samlede verker er utgitt av Ø. Anker og O. Gurvin 1942–44. De viktigste komposisjonene:

    Mannskor

  • Norsk Fædrelandssang (Ja, vi elsker dette landet, tekst B. Bjørnson), 1863–64
  • Nordmandssang (Der ligger et land, tekst B. Bjørnson), 1863
  • Olav Trygvason (Brede sejl over Nordsjø gaar, tekst B. Bjørnson, 1865)

    Klaver

  • Troubadour-Vals, 1861
  • Valse Caprice (u.å., også instrumentert for orkester til Bjørnsons skuespill Maria Stuart i Skotland, 1865)
  • Scherzo Capriccio (= Fjeldbækken), 1863

    Romanser

  • 6 Romancer og Sange, opus 1, 1860–61: Jeg har søgt (tekst M. Thoresen); Romance (= Ingerid Sletten, tekst B. Bjørnson); Holder du av mig (tekst B. Bjørnson); Romance (= Liden Gunvor, tekst J. Ewald); Over de høie fjelde (tekst B. Bjørnson); Nu tak for alt (tekst B. Bjørnson)
  • 5 Norske Digte, opus 2, 1864: Tonen (tekst B. Bjørnson), Træet (tekst B. Bjørnson), Solvejg (tekst J. Lie); En underlig vise (tekst B. Bjørnson); Killebukken (tekst B. Bjørnson)

    Scenemusikk

  • Kaares Sang, fra Sigurd Slembe (tekst B. Bjørnson), 1863
  • Maria Stuart i Skotland (tekst B. Bjørnson), 1864–65, deriblant Purpose og Taylors Sang

Kilder og litteratur

  • W. Moe (utg.): Richard Nordraach. Hans efterladte Breve, 1921
  • Ø. Anker: Rikard Nordraaks dagbok 1859–60; En liten Nordraak-bibliografi; To brev, i Norsk Musikkgranskning. Årbok 1940, 1941, s. 9–44
  • D. M. Johansen: Edvard Grieg, 1934, s. 66–75 og 81–94
  • L. Greni: Rikard Nordraak 1842–1942, i Norsk Musikkgranskning. Årbok 1941, 1942, s. 7–140
  • F. Benestad og D. Schjelderup-Ebbe: Edvard Grieg. Mennesket og kunstneren, 1980, s. 68–72, 80–84 og 91–92
  • d.s.: Rikard Nordraak – en stor inspirator, i NMH bd. 2, 2000, s. 353–366

Portretter m.m.

  • Monument i kleberstein av Gustav Vigeland, 1905; reist i Wergelandsveien i Oslo 1911