Journalist og kringkastingsmann. Foreldre: Verksmester Carl Richard Herrmann (1888–1966) og Karoline Marie Andersen (1894–1977). Gift 1948 med sykepleier Torlaug Lea (11.8.1919–19.12.2007), datter av fabrikkeier Gustav Lea og Teresia Jensen.

Richard Herrmann var den kanskje mest rendyrkede radiojournalist norske medier har frembrakt. Fra begynnelsen av 1950-årene til slutten av 1970-årene rapporterte han nærmest daglig i NRK fra London.

Bakgrunnen for Herrmanns uvanlig langvarige korrespondentforhold lå delvis i erfaringene i Norge under den annen verdenskrig. Etter examen artium i hjembyen 1939 begynte Herrmann å studere filologi ved Universitetet i Oslo, men ble snart tiltrukket av journalistikken og fikk tilbud om ansettelse i Norsk Telegrambyrå (NTB) høsten 1941. Vilkåret var at han samtidig gikk inn i NS, noe han i likhet med andre medarbeidere motvillig fant å måtte bøye seg for; medlemskapet varte for Herrmanns del bare noen uker. I forståelse med ledelsen opptok de det de anså som et proforma medlemskap for å holde landets sentrale nyhetsinstitusjon unna reell NS-innflytelse. Linjen viste seg like fullt effektiv, idet NTB gjennom okkupasjonsårene ble basis for atskillig illegal informasjons- og etterretningsvirksomhet, som også Herrmann deltok i. Men ved oppgjøret etter krigen ble slike tilfeller sett strengt på. Selv om de fleste NTB-medarbeiderne unngikk strafferettslig forfølgelse, bestemte Norsk Presseforbund ved sin æresrett at Herrmann og andre skulle utelukkes som medlemmer for en bestemt tidsperiode.

Herrmann drog ut, til nyhetsbyrået Reuters i London, først med stipend fra NTB, senere som trainee. Fra 1952 var han ansatt som stedfortredende redaktør ved Europa-desken i Reuters-hovedkvarteret i Fleet Street. I dette hektiske nyhetsmiljøet trivdes han godt. “I en diger sal, hvor dusinvis av fjernskrivere tikker døgnet rundt, hvor 10–20 journalister og like mange sekretærer og stenografer skriver om kapp på bråkende maskiner, hvor telefonene kimer … der regjerer Herrmann,” skrev en beundrende kollega i VG 1956. På dette tidspunkt var Herrmann blitt godt kjent hjemme som NRKs frilans korrespondent i London siden 1952.

I tillegg til å stige i gradene i Reuters, der han ble Europa-redaktør og fra 1961 Storbritannia-redaktør, bidrog han i årene som kom flittig, ofte flere ganger daglig, til dagsnytt- og aktualitetsprogrammene i NRK. London var fortsatt et sentrum i internasjonal nyhetsformidling, og gav i tillegg et rikt stofftilfang av hverdagsliv, kultur og sport, som Herrmann formidlet i sin uforlignelige stil – slentrende, muntlig og frisk. Denne “andre stemmen fra London” (den første var Toralv Øksnevads under krigen) la også grunnlag for et bestselgende forfatterskap i den kåserende sjanger, som Herrmann utviklet i løpet av 1960-årene.

1964 forlot han Reuters for å bli fulltids ansatt som NRKs første faste korrespondent. 1966 ble han kalt hjem til Marienlyst for å overta etter Halfdan Hegtun som leder av utenriksavdelingen. Her ble han imidlertid innhentet av fortiden, da Dagbladets Jan Eklund i artikkelen “Det skal være en grense” på avisens vegne reiste protest mot at “folk som sviktet for 25 år siden” skulle kunne få en så fremtredende stilling. Dette uforsonlige møtet med Norge fikk Herrmann til å snu og vende tilbake til London, der han fortsatte som korrespondent.

1977 ble Richard Herrmann på ny hentet hjem, nå som “P2-sjef”, for å lede arbeidet med den nye radiokanalen som Stortinget hadde gitt klarsignal for. Herrmann ledet forsøkssendingene fra de første prøvene høsten 1978 til kanalen fikk eget nett 1980 og daglige sendinger 1981, slik at den fra 1982 kunne regnes som et effektivt alternativ til P1. Distriktskontorene var da koblet til og sporten overført til P2. I dette gjennombruddsår for flerkanalsystemet forlot Herrmann NRK for å vie seg sitt forfatterskap. Først 1984 kunne “hans” kanal formelt åpnes, etter langvarig strid mellom NRK og Stortinget om hovedkontorets lokalisering.

Richard Herrmann utgav en rekke bøker om emner fra britisk historie og hverdagsliv, en rekke av dem har kommet i flere opplag. For sin journalistiske virksomhet fikk han Narvesen-prisen 1967 og for sine populære bøker bl.a. Takk for boken-prisen 1969, Norsk lytterforenings ærespris 1974 og Riksmålsprisen 1988.

  • Over til London, 1967
  • Paradisveien, 1968
  • Bak den svarte døren. Historie, mennesker og politikk i Downing Street, 1970
  • Under Big Ben, 1972
  • Da ballen ble rund og andre historier om engelsk fotball, 1976 (ny utg. Fotball. Den alvorlige leken, 1993)
  • To kvinner for fred, 1976
  • Mine gleders by. Historien om London gjennom to tusen år, 1983
  • Seks skudd ved stengetid og andre mord. Skjebner fra Rett nummer 1, Old Bailey, 1985
  • Livet med Elizabeth og andre kongelige personer. Historien om Tudor-dynastiet på den engelske tronen, 1986
  • Victoria. En dronning for sin tid, 1987
  • Maria Stuart og hennes verden. En kongelig slektshistorie, 1988
  • Gammel krone for en ny tid. Da solen gikk ned over det britiske verdensriket, 1990
  • Med skjebnen i hånden. Churchill-slekten i krig og fred, 1992
  • NRKs klipparkiv
  • H. Giverholt: Nyhetsformidling i Norge. Norsk telegrambyrå 1867–1967, 1967
  • D. Read: The Power of News. The History of Reuters, 1849–1989, Oxford 1992
  • R. Ottosen: Fra fjærpenn til Internett, 1996
  • H. F. Dahl og H. G. Bastiansen: Over til Oslo, bd. 3 i NRKs historie,1999