Richard Eriksen var en aktiv skribent og toneangivende skikkelse innenfor for flere spiritualistiske og okkulte retninger på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Han tok doktorgraden i filosofi 1915, og utfoldet et omfangsrikt filosofisk forfatterskap som beveget seg på tvers av ulike fagområder og henvendte seg til en bred leserkrets.
Etter examen artium i Stavanger 1888 begynte Eriksen å studere ved universitetet i Kristiania og tok anneneksamen 1890. Noen høyere eksamen avla han ikke, og 1896–1920 arbeidet han i Norsk Telegrambyrå, fra 1904 som redaktør. Etter at han var blitt dr.philos. 1915, var han universitetsstipendiat i filosofi 1916–18, og fikk fra 1917 statsstipend til sine filosofiske studier. Han var lærer i pedagogikk ved Det praktisk-teologiske seminar fra 1928 og fra 1937 i samme fag ved Menighetsfakultetet. 1937–39 vikarierte han i det ledige filosofiprofessoratet etter Anathon Aall, mot at han trakk sin søknad til stillingen.
Allerede i studietiden hadde Eriksen vært aktiv innenfor den spiritistiske bevegelsen, som fikk gjennomslag i Norge i siste halvdel av 1880-årene. Hans interesse for spiritisme ble vakt da han leste den tyske filosofen Carl du Prel, men som med spiritister flest var det de spiritistiske fenomenene som overbeviste ham; en av hans nære venner var et såkalt transemedium. Eriksen skrev sine første artikler og foredrag om spiritisme 1889, og engasjerte seg i Norges første spiritistiske forening Det Norske Spirite Samfund. 1891 kom hans første bok om temaet, Det oversanselige, som også var det første originale arbeid i sitt slag i Norge.
For Eriksen ble spiritismen en innfallsport til andre spiritualistiske retninger, og allerede hans neste to bøker, Spiritismen, dens rette betydning og værd og Sjælens gaade, vitner om hans nye interesse for psykisk forskning – forløperen til parapsykologi. Senere i livet virket han som skribent og foredragsholder i Norsk Selskap for Psykisk Forskning (stiftet 1917) og satt i redaksjonen for selskapets tidsskrift, Norsk Tidsskrift for Psykisk Forskning.
Også innenfor den teosofiske bevegelsen i Norge var Eriksen en pioner. Han var aktivt medlem av Norsk Teosofisk Samfunn fra stiftelsen 1893, og formann (med noen opphold) 1896–1913. I denne perioden var han en ivrig foredragsholder i hele Skandinavia. Eriksen startet dessuten det første norske teosofiske tidsskrift, Balder, og var utgiver, redaktør og skribent i de fire årene bladet kom ut (1897–1901).
Som den første norske teosof var han påvirket av Rudolf Steiners kristne nyorientering av teosofien, noe blant annet boken Skjulte sider af mennesket og dets udvikling vitner om. 1913 fulgte han Steiners eksempel, forlot teosofien og var med på stiftelsen av Vidargruppen, et norsk antroposofisk selskap, der han var formann i ett år. Senere virket han aktivt innenfor den antroposofiske bevegelsen i forbindelse med spredningen av Steiners ideer på det sosiale området, den såkalte tregreningslære, gjennom foredrag og de to bøkene Social nyorientering og Den sociale krise i vor tid. Eriksen fikk etter hvert et mer distansert forhold til den antroposofiske bevegelse og lære, noe som resulterte i et endelig oppgjør med all okkultisme – både teosofi og antroposofi – i to foredrag på universitetet 1927.
1911 leverte Eriksen avhandlingen Jeget og tænkningen til bedømmelse for den filosofiske doktorgrad. Den ble imidlertid underkjent av en bedømmelseskomité bestående av Anathon Aall, Arne Løchen og B. R. Aars. Etter at professor Oskar Jæger kom med innvendinger til komiteens innstilling, oppstod den såkalte “universitetsstriden”, som dreide seg om åndsfriheten og utspilte seg på universitetet og i pressen. Jæger mente refusjonen bunnet i en kamp mellom ulike filosofiske retninger, der Eriksen representerte en idealistisk tankeretning som hadde tapt terreng på universitetet. Eriksen leverte inn en ny avhandling, Tænkningens psykologiske utviklingsbetingelser, og fikk endelig doktorgraden 1915.
Eriksen fikk aldri den faste tilknytningen til universitetet som han ønsket, men fortsatte å skrive artikler og bøker. Forfatterskapet beveget seg på tvers av ulike fagområder med vekt på spørsmål om religion og psykologi, med bøker som Sjælen og Videnskapen, Consciousness, life and the fourth dimension og Kultur, religion og kristendom. Det var særlig de dypere kreftene i sjelelivet og deres forbindelse med de skapende krefter i verdensaltet som opptok ham. Mens han tidligere hadde hentet ideer fra okkultismen, fant han nå sine inspirasjonskilder innenfor en filosofisk tradisjon – spesielt ny-vitalisme og fenomenologi. Selv karakteriserte han seg som “en filosof av en spiritualistisk type”. Hans forhold til okkultisme og spiritualisme hadde langt på vei vært bestemt av filosofens evne til kritiske analyser og selvstendige vurderinger. Hans innfallsvinkel til filosofien var kjennetegnet ved spiritualistens blikk for menneskets og tilværelsens åndelige sider. Han var en utrettelig kritiker av tidens rådende tankeretninger – positivisme, naturalisme og mekanistisk materialisme, fordi de ikke åpnet for en slik åndelig dimensjon.
Eriksen uttalte seg tidlig om psykoanalysen, og han kritiserte Freuds naturalisme i bøkene Erotikk og livsanskuelse og Eros. Psykoanalyse og religion. Her trakk han blant annet frem Carl Gustav Jungs teorier om at menneskets ubevisste skjulte skapende krefter, og var dermed den første til å presentere Jung for et norsk publikum. Han interesserte seg etter hvert for barne- og ungdomspsykologi, som var et tema i hans to siste bøker, Faser og kriser i personlighetens utvikling og Hvad er mennesket?. Eriksen var første nestformann i Norsk Psykologforening fra 1934 og frem til sin død 1941.
Richard Eriksen var orientert på bred front, og hans bøker var populære i formen. Fremfor å debattere fagfilosofiske temaer var han opptatt av de grunnleggende spørsmål i menneskelivet og å utvikle en livsanskuelse med en kristen forankring. Det at han aldri fikk en fast stilling på universitetet, er det fristende å tilskrive hans posisjon som en motstrømstenker i utakt med sin tid.