Maler. Foreldre: Auksjonarius Nils Baltazar Aulie (1867–1951) og Martha Valstad (1872–1966). Gift 1933 med Kari (Gunvor Katarina) Randem (23.1.1908–1994), datter av inspektør Holm Randem (1867–1935) og Tora Elsness (1874–1948). Bror av Andreas Aulie (1897–1990).

Reidar Aulie var en av de fremste blant de norske malerne som i mellomkrigstiden begynte å ta opp sosiale, ofte tendenspregede motiver i sin kunst. Han var professor og senere rektor ved Statens Kunstakademi.

På tross av at han var regnet som skoleflink og fikk gode karakterer, sluttet Reidar Aulie på gymnaset i 2. klasse høsten 1922 og begynte, etter råd fra Christian Krohg, rett i 2. klasse på Tegneskolen, SHKS. Etter å ha fullført 3. klasse der, begynte han på Statens Kunstakademi, hvor han ble en av de siste studenter under Krohg, og fra 1925 under Axel Revold. Aulie ble uteksaminert 1927 og reiste samme høst til Paris sammen med sin nærmeste studiekamerat, Bjarne Ness. Ness var regnet som en av de mest lovende unge, men han døde av tuberkulose rett før jul samme år, bare 25 år gammel. Det gjorde sterkt inntrykk på den to år yngre Aulie som delte hybel med Ness og var sammen med ham til det siste.

Reidar Aulie overtok nå mye av lederrollen blant de unge Revold-elevene. 1929 fikk han en legatporsjon fra Henrichsens legat, og brukte pengene til en lengre reise til Spania som ble avsluttet med et opphold vinteren over i Paris. Han mottok sterke inntrykk av de gamle mestere, men var også åpen for samtidskunstnerne, som han så flere utstillinger av. Hans politiske engasjement var vakt allerede i studietiden, under inntrykk av den russiske revolusjon og økende arbeiderkamp i Norge. Han hadde som barn og ungdom opplevd den første verdenskrig, og han var opptatt av antikrigsarbeid. 1932 deltok han i Antikrigskonferansen i Amsterdam og ble samme år formann for Antikrigskomiteen for Oslo og omegn.

Aulie debuterte på Høstutstillingen 1927 med ett maleri, og han ble antatt med tre malerier året etter. Da Henrik Sørensen kjøpte et av bildene, gjorde det stort inntrykk på Aulie. Sin første separatutstilling hadde han 1931 i Kunstnerforbundet, og her viste han tydelig sin politiske “klo”. Aulie var overbevist om at en av kunstnerens oppgaver var å speile samfunnsutviklingen og ta et standpunkt. Som ung progressiv og intellektuell kunstner, var det ikke overraskende at Aulie tok parti for arbeiderbevegelsen i den stadig skjerpede politiske kampen. Sammen med kunstnerkolleger ble han opphavsmann til begrepet tendenskunst, dvs. kunst som tok politisk parti for arbeiderklassen. Hans hovedverk i denne genren, bildet Tendens fra 1931 ble ikke ferdig til separatutstillingen, men vakte stor oppsikt på den påfølgende Høstutstillingen. Med demonstrasjonstog, en flammende agitator og røde faner, var det ingen tvil om at Aulie tok pulsen på samtiden. At det i tillegg ligger mange mellommenneskelige og psykologiske fortolkningsmuligheter i bildet, forstyrrer ikke Aulies hovedgrep.

1933 traff han Kari Randem fra Eidsberg i et selskap hos Oda Krohg, og de giftet seg samme år. Hun arbeidet som modell, bl.a. for Silkehuset og Magasin du Nord. Midt i 1930-årene bygde de seg villa i moderne funkisstil i Nydalen i Oslo, og i Aulies tid som professor ved Akademiet var der alltid åpen dør for studentene.

Utover i 1930-årene skjedde det en forskyvning i Aulies motivvalg og orientering. Mens det tidligere var massen og “bevegelsen” som hadde opptatt ham, ble han nå mer og mer engasjert i enkeltmenneskets skjebne. I sin til da største separatutstilling i Kunstnernes Hus 1939 var dette blitt helt tydelig, og i bilder som Hansen i nr. 20, St. Hans kvell og Grahesten, var de politiske overtoner skiftet ut med hverdagsmenneskenes og sliternes liv, enten det var i sorg, slit eller fest.

Aulie hadde allerede i 1930-årene illustrert bøker av bl.a. Ingeborg Refling Hagen og Martin Andersen Nexø, og han tegnet fast i Arbeiderbladets lørdagsbilag og Arbeidets jul. 1941–43 samarbeidet han om Anes eventyr med Johan Borgen, og illustrerte hans Veien til verdens ende 1958. Han laget også en egen lesebok som ble brukt av mange generasjoner førsteklassinger etter krigen. Han laget også “hovedverket” til Ingeborg Refling Hagens gjennomdekorerte Stein skole på Romerike. Det monumentale bildet I nat red'n Henrik forbi ... var bygd på Refling Hagens dikt om Henrik Wergeland, og viser den store dikteren til hest som strør blomster i sitt fotefar til glede for alle barna som følger etter i de kommende generasjoner. Aulie utførte også andre store dekorasjonsarbeider, bl.a. på Christiania Spigerverk og Tåsen aldershjem. Han sendte inn konkurranseutkast til dekorasjonene i Oslo Rådhus før krigen, men nådde ikke opp. Etter krigen ble han likevel bedt om å dekorere en vegg i det nye rådhuset, noe som resulterte i den store frisen Arbeiderbevegelsens utvikling i Norge, en gave til Oslo kommune fra Oslo faglige samorganisasjon.

Aulie hadde en betydelig produksjon i årene 1940–45, i perioder i skjul ute på et lite småbruk hos svigerforeldrene i Eidsberg. Da krigen brøt ut i Europa høsten 1939, var Aulies på en lengre tur til Mexico, hvor planen var å bli ett år. Krigen brakte dem imidlertid tilbake allerede i september. I 1940 var Aulie med i komiteen som stod bak “Utstillingsplanen av 1940”, hvor formålet var å vise hvilken kraft billedkunsten representerte. Krigsutbruddet hadde forårsaket planen, og de nye styresmaktene lot den passere, selv om enkelte tyskvennlige kunstnere protesterte og oppfordret til boikott. Aulies viktigste produksjonsår var 1943, hvor han malte viktige krigsbilder som 9. april, Gårdene brenner, Ventetiden og andre motiver som ikke ville ha tålt tysk sensur.

Frontene var skjerpet på dette tidspunkt, og Aulie ønsket å delta mer aktivt i motstandsarbeidet. Hjemmefronten var imidlertid forsiktig med folk som kunne være “kommunister”, og Aulies innsats under dekknavnet “Vide” skjedde derfor utenfor de etablerte motstandsgruppene. Vinteren 1945 ble han arrestert og sendt til Grini, hvor han satt til midt i mars. Han ble løslatt etter at Henrik Sørensen (som selv satt inne en kort tid samme vinter) tok kontakt med den svenske kunstnerprinsen Eugen, som igjen kontaktet Himmler personlig.

Selv om Aulies kunst nå mer og mer viste allmennmenneskelige relasjoner uten politisk motivering, forble han personlig politisk engasjert og aktiv i enkeltsaker. 1946 stod han i spissen for oppfordringen om at de nordiske land måtte bryte med Francos fascistregime. 1960 var han en av “De 13”, den første landsomfattende aksjon mot atomvåpen.

Aulie valgte å forbli tro mot sitt opprinnelige innhold og formspråk preget av et figurativt og fortellende maleri på tross av at modernismen og det abstrakte maleriet for alvor brøt gjennom i Norge i tiåret etter krigen. Han hadde fra tid til annen fått kritikk for det “litterære” innholdet i bildene sine, men i ettertid synes det klart at det var det kunstneriske i stoffet som alltid kom først hos Aulie.

Hans siste to tiår var preget av lærergjerningen ved Statens Kunstakademi, først som professor fra 1958, og senere som rektor fra 1965. Hans elevkull var usedvanlig sterkt knyttet til sin lærer, noe som bl.a. skyldtes hans evne til å gi studentene frihet under ansvar.

Reidar Aulie er blitt stående som et bindeledd mellom kunstnerne ved 1900-tallets begynnelse og vår egen tid. Han kjente og beundret de gamle, og brakte med begeistring deres betydning videre til sine unge elever. Slik ble han en viktig tråd i renningen til 1900-tallets kunsthistoriske vev, synlig og usynlig på samme tid.

  • Tendens, 1931
  • Jungelen. 1933
  • Henrettelsesmorgen, 1933
  • Kirken, 1935
  • Et folkets hus bygges, 1936
  • Frontsoldatenes hjemkomst, 1936
  • Grahesten, 1937
  • I nat red'n Henrik forbi, dekorasjon Stein skole, 1938
  • Dekorasjon Tåsen aldershjem, 1941
  • Overgangen, 1939
  • Morgen, 1940
  • 9. april 1940, 1943
  • Gustav, 1943
  • Dekorasjon Oslo Rådhus, 1950
  • R. Aulie: Bjarne Ness, 1932
  • S. Willoch: “Reidar Aulies utstilling”, i Dagbl.30.3.1939
  • S. Tandefeldt: “Reidar Aulie i Konsthallen”, i Hufvudstadsbl.Helsingfors, 29.4.1939
  • S. Steen-Johnsen: “Reidar Aulies ill. til Pelle Erobreren”, i Arbeiderbl.,2.12.1939
  • J. Borgen: Reidar Aulie,1946
  • R. Aulie: Moderne norsk malerkunst, København 1948
  • O. Hølaas: Øyne som ser,1964
  • Ø. Parmann: “Reidar Aulie 60 år”, i Morgenbl.13.3.1964
  • d.s.: “Reidar Aulie”, i Morgenbl.118.10.1965
  • E. Egeland: “Utsyn over Aulies livsverk”, i Aftenp.1.6.1974
  • H. J. Brun: “Maleriet 1940–1980”, i Norges kunsthistorie,bd. 2, 1983
  • T. Nergard: “Maleriet i mellomkrigstiden”, i Norges kunsthistorie,bd. 6, 1983
  • O. R. Høisæther: Reidar Aulie. Kunst og kamp, 1998