Filmregissør. Foreldre: Garver og gårdbruker Nils Hansen Breistein (1853–1939) og Anna Rasmusdatter Tuft (1854–1940). Gift 1934 med Bergljot Lund (1.10.1900–28.1.1958), datter av kunstsmed Thorvald Wilhelm Lund (1874–1957) og Dagny Marie Eriksen.

Rasmus Breistein var en av pionerene innen norsk spillefilmproduksjon i mellomkrigstiden. Hans filmer hentet gjerne sin handling fra norsk bondemiljø og var ofte melodramatiske i formen.

Breistein vokste opp i et bygdemiljø i Åsane utenfor Bergen. Han var musikalsk, og fra konfirmasjonsalderen spilte han hardingfele ved brylluper rundt om på Vestlandet. 1910 vant han en pris på en kappleik i Vestmannalaget, og ble deretter med som musiker og skuespiller i Hulda Garborgs teatergruppe Det norske spellaget. I forlengelsen av denne virksomheten ble Det Norske Teatret etablert, og Breistein medvirket i teaterets første forestilling, Ivar Aasens Ervingen (1913). Han var tilknyttet teateret frem til 1920.

Breistein var en ivrig kinogjenger, men ergret seg over at den norske filmen stod svakt og at svenskene gjorde kinosuksesser ut av norske litterære klassikere som Terje Vigen og Synnøve Solbakken, og dermed “tok godt nasjonalt stoff fra oss”. Han bestemte seg for å lage film selv. Etter å ha lest gjennom en rekke bondefortellinger valgte han Fante-Anne fra Kristofer Jansons Smaastykke (1879) som et passende sujett. Han tok kontakt med direktør Gunnar Fossberg i Kommunenes Filmcentral, som var styremedlem i Det Norske Teatret. Denne gikk inn for prosjektet og stilte med fotograf og laboratorium. Fotografen var den erfarne Gunnar Nilsen-Vig, som skulle bli Breisteins faste støttespiller gjennom mange år. Opptakene ble gjort i Vågå sommeren 1920 med skuespillere fra Det Norske Teatret.

Sammen med Gustav Adolf Olsens Kaksen på Øverland (1920) står Breisteins debutfilm for det som har vært kalt “det nasjonale gjennombrudd” i den norske filmen. Melodramatiske fortellinger i bondemiljø, ofte med innslag av bunader, folkeviseleik og seteridyll, skulle blir en fast ingrediens på de norske kinoene i mellomkrigstiden, også inn i lydfilmens tid.

1921 hadde Breistein premiere på melodramaene Jomfru Trofast og Felix. 1922 reiste han på turné med filmene sine, ofte på steder uten kino.Han viste film med stor suksess også i norske innvandrersamfunn i USA – typisk nok innledet han sin første turné i unitarmenigheten som Kristofer Janson hadde stiftet i Minnesota. Gjennom denne og mange senere turneer ble Breistein et kjærkomment bindeledd til gamlelandet for mange utvandrede nordmenn.

Breistein vendte tilbake til bygdefilmen på sitt mest typiske med Brudeferden i Hardanger, Kristine Valdresdatter og Liv; den først- og sistnevnte etter fortellinger av Janson. Ungen (1938), etter Oskar Braatens skuespill, er utypisk i Breisteins produksjon ved at handlingen foregår i Oslo og at melodramatikkens grep har veket noe for Braatens realisme. Breisteins posisjon i norsk film ble bekreftet da filmen ble valgt som åpningsforestilling ved Oslo kinematografers nye storkino Klingenberg.

Etter Hu Dagmar og Gullfjellet, begge populærkomedier etter skuespill av Ove Ansteinsson, laget Breistein med Trysil-Knut (1942) sitt siste bidrag til bygdemelodramaet, denne gang formet som en heroisk ballade om den legendariske skiløperen som Bernt Lund og Rudolf Muus tidligere hadde besunget. Her gjør Alfred Maurstad en av sine klassiske karismatiske roller. Da Breistein nylanserte filmen i New York 1945 gikk den for fulle hus. Gjennom selskapet Meteorfilm produserte Breistein komediene Hansen og Hansen (1941) og En herre med bart (1942), begge regissert av Alfred Maurstad. Breisteins hustru Bergljot stod ansvarlig for kostymene på flere av filmene.

Etter krigen knyttet Breistein til seg fotografen Arild Nybakken. En norgesfilm hvor opptak var gjort på kryss og tvers i landet, ble aldri ferdig, men dokumentarfilmene Jorden rundt på to timer (1949), den første norske helaftens fargefilm, og Tirich Mir til topps (1952), hvor Breistein og Nybakken fulgte Arne Næss' Himalaya-ekspedisjon, ble lansert på kino. I senere år var Breistein involvert i flere typer virksomhet, blant annet overtok han en tid trykkeriet Norsk prent L/L.

For sin innsats for norsk film ble Breistein hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull. Han døde i Hollywood under sitt tjuende USA-opphold, snaut 86 år gammel; urnen ble brakt hjem og satt ned ved Bryn kirke i Bærum.

    Helaftens spillefilmer

  • Fante-Anne, 1920
  • Jomfru Trofast, 1921
  • Felix, 1921
  • Brudeferden i Hardanger, 1926
  • Kristine Valdresdatter, 1930
  • Skjærgårdsflirt, 1932 (tapt)
  • Liv, 1934
  • Ungen, 1938
  • Hu Dagmar, 1939
  • Gullfjellet, 1941
  • Trysil-Knut, 1942
  • Den nye legen, 1945

    Dokumentarfilmer

  • Jorden rundt på to timer, 1949
  • Tirich Mir til topps, 1952
  • S. Evensmo: Det store tivoli, 2. utg., 1992
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner: Filmen i Norge, 1995
  • A. M. Myrstad: Melodrama, kjønn og nasjon. En studie av norske bygdefilmer 1920–1930, Trondheim 1997