Adelskvinne. Foreldre: Sannsynligvis Knut Håkonsson jarl (ca. 1208–1261) og Ingerid Skulesdatter (død 1232/33). Kildene opplyser ikke noe om ekteskap. Under forutsetning av korrekt farskap: Sønnedatter av Håkon Galen (ca. 1175–1214); datterdatter av Skule Bårdsson (1189–1240); grandniese (søstersønns sønnedatter) av kong Sverre Sigurdsson (ca. 1150–1202).

Rangdid Knutsdatter er, i likhet med Gunvor Olavsdatter, en representant for middelalderkvinner fra landets øverste samfunnslag, som vi ellers vet lite om, men som på sine eldre dager så seg økonomisk i stand til å sikre sin alderdom gjennom proventkjøp.

Rangdid opptrer direkte i ett eneste middelalderdokument, et proventbrev utstedt 1298 av biskop Øivind i Oslo. Det opplyses i brevet at Rangdid ble gjort til søster i Oslo bispegård, dvs. at hun kjøpte provent, altså opphold og forpleining for resten av sin levetid. Det redegjøres videre for hvor mye hun betalte, i form av jordegods på Opplandene, og for de gjenytelsene hun skulle ha. Yngre kilder viser at hun dessuten kunne gi kantoriet i Hallvardskirken i Oslo jord til en verdi av rundt 60 kyr, mot at kannikene skulle lese bønner for hennes sjel.

Rangdid har ikke fruetittel, verken i brevet eller når hun nevnes i yngre kilder, og har derfor neppe vært gift med en ridder. Tittelen husfrue umiddelbart etter hennes døpenavn kan tyde på at hun hadde posisjon som selvstendig overhode for en husstand, at hun var ugift eller enke. Hun medbesegler brevet og har følgelig hatt tilgang til segl, som imidlertid ikke er bevart.

Sammen med kontraktsbestemmelsene tegner disse opplysningene et klart bilde av Rangdids økonomisk-sosiale posisjon. Hun kjøper provent i en bispegård, som var blant de mest prestisjetunge proventytende institusjonene. Kjøpesummen – jordeiendom til en verdi av anslagsvis 160 østlandskyr – er blant de høyeste kjente beløpene som er blitt betalt for provent, landet sett under ett. Dette plasserer henne i den øverste sosialgruppen blant proventkjøperne, blant landets verdslige aristokrati. Og selv om lakuner vanskeliggjør tolkningen av brevet, bekreftes hennes høye sosiale posisjon av de gjenytelsene hun betinger seg: opphold for seg og en tjener, mat av beste kvalitet, deltakelse i festligheter med ekstraforpleining – bl.a. 5 1/2 liter øl på visse festdager. Dette er ytelser minst på samme nivå som for toppsjiktet av proventklienter i sin alminnelighet.

Rangdids slekts- eller familiebakgrunn fremgår ikke av proventbrevet. Men hennes sosiale posisjon, kombinert med tidens navneskikk, gjør det meget sannsynlig, grensende mot sikkerhet, at hun var en ellers ukjent datter av den svensk-norske opprørskongen Knut Håkonsson jarl i hans ekteskap med hertug Skules datter Ingerid. Bare tre menn med navnet Knut er kjent i Norge før 1300. Av dem er Knut jarl eneste mulige kandidat til farskapet. Navnet Ragnfrid (Ragndid/Rangdid/Ragnrid) ble før 1300 båret av kvinner fra høyaristokratiet (Reinsætten og Sørumsætten), som alle trolig var beslektet. Rangdid Knutsdatter kunne være oppkalt etter sin morfars mor, Ragnfrid Erlingsdatter, eller sin mors søster, Ragnfrid Skulesdatter. Slektsforbindelse med Sørumsætten vil kunne forklare Rangdids eiendomsinteresser på Opplandene.

  • DN, bd. 2 nr. 44 og bd. 3 nr. 400
  • H. J. Huitfeldt (utg.): Biskop Eysteins Jordebog, 1879
  • E. H. Lind: Norsk-isländska dopnamn och fingerade namn från medeltiden, 1905–15
  • H. Sollied: “Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter. III. Sudrheims-ætten”, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402
  • G. I. Pettersen: De økonomiske sidene ved proventinstitusjonen i Norge ca. 1280–1500, 1992