Proventsøker. Foreldre: Ukjente.

Gunvor Olavsdatter har ikke satt dype spor etter seg i norsk historie, men hun kan være representativ for en gruppe kvinner fra landets øvre samfunnslag, som vi ellers vet lite om, men som i høy- og senmiddelalderen så seg økonomisk i stand til på sine eldre dager å føre en behagelig, festlig og – får en tro – åndelig berikende tilværelse i samvær med menn fra det geistlige aristokrati.

Vår kunnskap om Gunvor bygger på ett eneste middelalderdokument, et proventbrev utstedt 1313 av biskop Kjetil i Stavanger. Det opplyses i brevet at Gunvor kjøper provent i bispegården i Stavanger, og det redegjøres for hvor mye hun skal betale, og for de gjenytelsene hun skal ha.

Provent ble i katolsk tid brukt i Norge i forsørgelsesøyemed; det var knyttet til kirkelige institusjoner, først og fremst klostre, og innebar rett til livsvarig opphold og forpleining. For denne retten betalte proventsøkeren med en del av sin formue og beholdt dermed en viss økonomisk handlefrihet.

Gunvors slekts- eller familiebakgrunn fremgår ikke av brevet, heller ikke hennes ekteskapelige status. Det er ikke knyttet noen tittel til hennes navn (f.eks. frue, hustru, kone), som kunne bidra til å plassere henne i sosial sammenheng, og hun medbesegler ikke brevet. Kontraktsbestemmelsene tegner imidlertid et klart bilde av hennes økonomisk-sosiale posisjon. Hun kjøper provent i en bispegård. Bispegårdene var de mest prestisjetunge av de proventytende institusjonene. Kjøpesummen – jordeiendom til en verdi av anslagsvis 120–130 kyr (tilsvarende rundt 9 kg sølv) – er blant de høyeste beløpene vi kjenner som ble betalt for provent, landet sett under ett. Dette plasserer henne i den øverste sosialgruppen blant proventkjøperne, en gruppe hvor landets verdslige aristokrati er rikt representert.

Gunvors høye sosiale posisjon bekreftes av de gjenytelsene hun betinger seg: mat av den kvalitet som serveres ved bispebordet, ølytelse på høyeste nivå (2,7 liter per dag), eget husvære i bispegården, deltakelse i festligheter med ekstraforpleining, og rett til underhold av personlig tjener på visse høytidsdager. Dette er ytelser som i det store og hele er på samme nivå som for toppsjiktet av proventklienter i sin alminnelighet. At hun betaler for proventet med en skyldpart i gården Dolva i Nedstrand, viser at Gunvor hadde eiendomsinteresser i Ryfylke og antyder lokaltilknytning til distriktet.

  • DN, bd. 2 nr. 115
  • G. I. Pettersen: De økonomiske sidene ved proventinstitusjonen i Norge ca. 1280–1500, 1992