Skipskonstruktør. Foreldre: Sjømann og los Hans Hansen Tøsse (Tysse) (f. ca. 1820) og hustru Anna Elisabeth (f. 1831). Gift med Gunda Cornelia Olsen (1864–1945), datter av handelsmann Ole Andreas Olsen (f. 1842) og Wilhelmine Margrethe Wilhelmsen (f. 1842).

Randulf Hansen var en av Norges fremste skipskonstruktører på slutten av 1800-tallet og de første tiår av 1900-tallet.

Hansen vokste opp i et sjøfartsmiljø i Bergen, der faren var en kjent og dyktig los. Han begynte tidlig som lærling hos den kjente skipsbyggmesteren Ananias Dekke ved Brunchorst & Dekkes verft på Nordnes. Han var også lærling hos den andre kjente skipsbyggmesteren i bergensområdet, Jens Gran, men det var særlig Dekke som gav ham den solide teoretiske og praktiske kunnskapen han trengte. Det var også den gamle mesteren som så hvilke evner og anlegg unggutten hadde, og som inspirerte ham til å lære mer i USA. I Philadelphia og New Brunswick arbeidet Hansen som tømmermann, men begynte også så smått å tegne. Han beviste at han behersket faget fullt ut med tegninger av treskonnerter.

Etter et kort opphold ved Flages verft i Bergen drog han til Storbritannia, som på denne tiden var verdens fremste skipsfartsnasjon. Randulf Hansen forstod at treskipenes tid gikk mot slutten, det var jern- og stålskipene som var fremtidens skip. Han fikk arbeid hos skipsbyggerfirmaet Raylton, Dixon & Co. i Middlesbrough. I dette miljøet med dyktige fagfolk gjorde han seg bemerket som skipstegner. Han fikk også kontakt med andre norske skipsbyggere, og da Daniel G. Martens og Olaf Olsen reiste hjem til Bergen 1882 for å stifte skipsbyggerfirmaet Martens, Olsen & Co., senere Laxevaags Maskin- og Jernskibsbyggeri, ble den 24-årige Hansen tilbudt stilling som tegne- og konstruksjonssjef. Etter å ha konstruert D/S Britannia for Englandsruten og barken Skomvær, som var det største norskbygde seilskip, ble han ansett for å være en av landets fremste skipskonstruktører av jern- og stålskip.

1889 ble Randulf Hansen tilbudt ledelsen for et nytt jernskipsbyggeri i Fevik ved Grimstad. 1890 var verftet Fevigs Jernskibsbyggeri en realitet, og 1891 ble stålbarkskipet Odd levert. I løpet av 20 år gikk 72 stålskip av stabelen, konstruert av Randulf Hansen. Etter krisen 1894–95 opplevde verftet en høykonjunktur med en topp 1899, og året etter var arbeidsstokken på 400 mann. Seks fartøyer ble sjøsatt dette året.

Verftet i Fevik var et skrogverksted, uten avdeling for kjeler og maskiner. De fleste skip ble slept til britiske verft for å bli fullført der, noen gikk til Fredrikstad og Bergen. Denne avhengigheten av andre verksteder, i tillegg til utgiftene med buksering og høyere assuranse, gjorde det vanskelig for verftet etter hvert som de internasjonale konjunkturene innen skipsbygging ble strammere. 1909 måtte virksomheten innstille. 1910 startet imidlertid virksomheten opp igjen som A/S Sørlandske Skibsbyggeri, nå under ledelse av Fredrikstad Mekaniske verksted, som fortsatte driften frem til 1923.

Randulf Hansen virket noen år som konsulent og inspektør, men gav ikke opp tanken om et verft med maskinverksted og tørrdokk. 1916 ble det startet et nytt skipsbyggeri i Fevik under navnet A/S Randolph, men fremdeles uten maskinverksted. Starten var god, men vanskelighetene under den første verdenskrig rammet verftet, og flere byggekontrakter ble annullert. Kun to skip var sjøsatt da Randulf Hansen måtte gi opp 1923. Han var spesielt opptatt av helsveising av skipsskrog og forutså den betydning dette ville få, det samme gjaldt dieselmotorens fremtid.

Allerede som 20-åring oppnådde Randulf Hansen å få utmerkelsen “Mention honorable” på verdensutstillingen i Paris 1878 for tegninger og modeller. I samme by fikk han også gullmedalje på verdensutstillingen 1900. Han mottok også flere andre gullmedaljer for sine skipskonstruksjoner. 1914 var Randulf Hansen formann i juryen for skips- og båtbygging på Jubileumsutstillingen i Kristiania.

    Etterlatte papirer

  • Skipstegninger av Randulf Hansen finnes i Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo; en av dem er gjengitt på forsiden av G. Gøthesen: Norske skipskonstruktører på 1700- og 1800-tallet (se nedenfor, avsnittet Kilder)
  • etterlatte papirer i familiens eie
  • J. S. Worm-Müller: Den norske sjøfarts Historie, 1923–51
  • Grimstad bys historie, Grimstad 1927
  • T. Hauge: Stålbark 'Skomvær', Norsk Sjøfartsmuseum skrifter 39, 1939 og 1947
  • B. Dannevig: Grimstads sjøfarts historie, Grimstad 1971
  • A. M. Hansen: Fra damp til seil. En studie i en bergensk storbedrifts vekst og fall. Martens, Olsen & co 1882–1886 (særtrykk av Sjøfartshistorisk årbok 1987), Bergen 1988
  • G. Gøthesen: Norske skipskonstruktører på 1700- og 1800-tallet, Norsk Sjøfartsmuseum skrifter 45, 1990
  • A. T. Aanby: Båtliv ved Fevikkilen, Grimstad 1999