Forfatter. Foreldre: Brukseier Holm Jølsen (1833–1906) og Pauline Lovise Holmsen (1833–1903). Ugift. Tremenning av Gunnar Holmsen (1880–1976; se NBL1, bd. 6).

Ragnhild Jølsen døde ung og produksjonen var liten, men kolleger, kritikere og forskere har vurdert hennes litterære verk høyt. Hennes dikteriske innsats må kalles betydelig.

Oppveksten på den gamle storgården Ekeberg i Enebakk bidrog til en dyp forankring i skogsnaturen og sagbrukskulturen. Ragnhild Jølsen var yngst av 9 barn, hvorav fire døde tidlig. På grunn av økonomiske problemer måtte familien 1889 flytte til Kristiania, der de bodde i 7 år. 1904 mistet de slektsgården, som familien hadde sittet på fra 1634. Deklasseringen og sorgen over den tapte gården kom alltid til å prege henne.

Miljøbyttet virket både ansporende og hemmende. Det avsides Enebakk hadde egget til fantasi og drøm, mens bylivet lokket med fornøyelsesliv og forelskelser. På Nissens pikeskole fikk hun middelskoleeksamen, trolig 1891. Hun skrev gode stiler, men mistrivdes på skolen.

Interesse for musikk, treskjæring og fortellertradisjon lå i slekten. Ragnhild Jølsen formet tidlig figurer i leire og følte trang til å skrive. Hun fikk adgang til å gå og kopiere på Skulpturmuseet, tok undervisning på Brynjulf Bergsliens atelier og senere hos billedhuggerne Valentin Kielland og den danske H. P. Pedersen-Dan. 1898 stilte hun ut en Mefisto-lignende byste hos Blomqvist. Særlig relieffet ble hennes uttrykk, en kunstform nært beslektet med det hun kom til å skape litterært.

Etter å ha vært elev ved Christiania Telefonselskab fra 1894 ble Ragnhild Jølsen fast ansatt “telefonistinde” 1896. Denne form for yrkesliv tiltrakk henne likevel lite. Samme år flyttet hun med moren og faren tilbake til Enebakk. Da hadde hun en brutt forlovelse (1895) med dikteren Thomas Krag bak seg. I Enebakk tok hun seg av sine aldrende og syke foreldre og skrev ned det de hadde fortalt om slekten og bygda. 1896 bodde hun en tid i Köln og opplevde Rhinen og ridderborgene. 1897–98 var hun guvernante hos slektninger i Enebakk. Den svenske Selma Lagerlöf var den dikter Ragnhild Jølsen, som ikke var så belest, tydeligst var påvirket av. Begge tilhørte et skogs- og bruksmiljø, begge mistet farsgården, men bare Lagerlöf greide å kjøpe den tilbake.

Før debuten 1902 hadde Ragnhild Jølsen drevet bevisst med skrivearbeid i 6–7 år. Kvinnebladet Urd trykte hennes første fortelling Digerheim Herreborg. Produktive, men krisefylte år – da begge foreldrene døde – fulgte. Dobbeltrollen som sykepleier og forfatter kostet mange krefter, og kompliserte kjærlighetsforhold vanskeliggjorde hverdagen. Hvert år 1903–06 utgav hun et prosaverk, først romanene Ve's Mor, Rikka Gan, Fernanda Mona og Hollases Krønike og 1907 novellesamlingen Brukshistorier.

Ragnhild Jølsen søkte forfatteren Hans E. Kincks råd til sin første bok. Begge har en djerv og kompleks, til tider grotesk menneskeskildring der driftslivet tematiseres. Nordens førende kritiker, Georg Brandes, gav henne 1905 en anerkjennende attest for evner og modenhet, og en dristighet i emnevalg langt forut for sine år. Han skrev: “Det ensomme Liv, hun har ført, har meddelt hende stort Alvor og en vis kunstnerisk Fasthed, der er overmaade sjelden hos en Begynder.” Jølsens skildring av kvinners lyst og erotiske begjær vakte en del anstøt fordi en kvinne førte pennen. Fordi hun beskrev skogsnatur og gamle gårder – sagn og myter – rubriserte man henne som hjemstavnsdikter. Etter hvert som hun nyttet mer dialekt og muntlig språkføring, så man henne som stadig norskere og mer nasjonal.

Ragnhild Jølsens verk står fjernt fra det borgerlige, hverdagspregede og alvorsfulle som rådet i vår litteratur de første tiår av 1900-tallet. Da nyrealismen hadde tatt over som estetisk norm, falt det – tross all anerkjennelse – en skygge over første del av hennes forfatterskap. Man fant at hennes siste arbeider hadde nådd en mer objektiv, virkelighetsbasert, enhetlig fremstilling. Litteraturhistorikerne har gjerne sett hennes angivelige brudd med nyromantikken og sent vunne realisme som det ypperste hun skapte. Det er en problematisk vurdering. Man har oversett at det følsomme og innsiktsfulle, eventyrlige og overdrevne var en hovedlinje i hennes bøker og fortsatte å være det. Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder har hos oss vunnet hevd på å være periodens nyskapere, men Ragnhild Jølsen forsvarer en fremskutt plass blant dem som original sjanger- og språkfornyer.

I Rikka Gan, hennes ypperste verk, fornyer Jølsen dristig den gotiske roman på norsk grunn. Her spiller de gamle gårder en lignende rolle som gamle slott i den europeiske gotiske sjanger. Motiver med død og dysterhet, desperasjon og galskap er fremherskende. Kvinnen Rikka og gården Gan står i et skjebnefellesskap: Både hovedperson og slektsgård er i oppløsning, og gårdens og det kvinnelige individets krise belyses i psykologisk, sosial og nasjonal sammenheng. Viktige normer og livsmiljøer var i oppbrudd i årene frem mot 1905. Boken smelter sammen et høytidsfullt, rytmisk språk med korte, fortettede scener. Forfatteren viser stor innsikt i slektsrelasjoner og naturbundne sinn og var langt forut for sin tid i tegningen av depressive, driftsstyrte kvinner.

Ledende kretser i Kristiania og København gav Jølsen rike kunstimpulser. Hun var meget reseptiv overfor de nye tendensene og søkte å fange jugendstilen eller art nouveau inn i sitt omkvedspregede og billedsterke språk. I sitt siste år stod hun maleren Carl Dørnberger nær. Oppholdet i Italia, i Firenze og særlig i Roma 1906–07, med Schäffers legat på 400 kroner, gav et nytt løft til forfatterskapet. Dette kommer frem i hennes skisserte planer og i fortellinger i Efterladte arbeider. En selvbiografisk roman, som skulle hete Den røde høst, ble påbegynt og finnes i fragmenter.

Ragnhild Jølsens skjønnhet og uborgerlige livsstil fascinerte samtiden, og som de mannlige bohemene kunne hun sjokkere. En natt i Roma klatret hun f.eks. opp i Trevi-fontenen og satte seg på hodet til selveste Neptunstatuen! Tilbake i Norge, med mange nye ideer og prosjekter, og med større selvtillit som forfatter, døde hun brått etter en overdose sovemedisin. Det forblir uvisst om det var planlagt eller ei. Hennes Efterladte arbeider utkom samme år, og året etter kom Samlede skrifter.

  • Digerheim Herreborg, i Urd 1902
  • Ve's Mor, 1903
  • Rikka Gan, 1904
  • Fernanda Mona, 1905
  • Hollases Krønike, 1906
  • Brukshistorier, 1907
  • Efterladte arbeider, noveller og fortellinger i utvalg ved Antonie Tiberg, 1908
  • Samlede skrifter, 3 bd., 1909 (ny utg. i 2 bd., 1923, ny utg. Romaner og fortellinger, 1 bd., 1988)
  • A. Tiberg: Ragnhild Jølsen i liv og digtning, 1909
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • J. Bjørneboe: Drømmen og hjulet, 1964
  • A. Lorenz: “Etterord” (til Rikka Gan), i R. Jølsen: Romaner og fortellinger, 1988
  • K. Christensen: Portrett på mørk treplate. Ragnhild Jølsens liv og forfatterskap, 1989
  • H. Nordahl: Tre kyss for den ensomme fugl. Syv essays om Ragnhild Jølsens diktning, 1991
  • A. Lorenz: “Ragnhild Jølsens forfatterskap i lys av kunsttendenser rundt århundreskiftet”, i H. Bache-Wiig og A. Sæther: Om det litterære liv i Norge i 1890-åra, 1993

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av S. Sinding, 1902; H. Aschehoug & Co., Oslo
  • Maleri (brystbilde) av S. Sinding, 1906
  • Maleri (knestykke) av Ingeborg Seidelin, 1907; gjengitt i Hver 8. dag 1908, s. 157
  • Maleri (hode med hånd) av Carl Dørnberger, 1907