Reiselivsorganisator. Foreldre: Småbruker og skogsarbeider Arne Husebæk (1860–1942) og hustru Karen (1867–1913). Ugift.

Ragnhild Husebæk kom fra de dype finnskoger i Solør og ble en av landets ledende kvinnelige reiselivsorganisatorer. Som kontorsjef i Norsk Folke Ferie fra 1949 til 1974 åpnet hun verden, både ute og hjemme, for en helt ny befolkningsgruppe, nemlig vanlige arbeidsfolk. Tusenvis kom seg ut og fikk oppleve vårt skjønne fedreland og verden omkring. Det ble betegnet som en kulturgjerning av stor betydning.

Ragnhild Husebæk vokste opp i en søskenflokk på 12 i en liten stue i Skalbukilen på Åsnes Finnskog. Hun var den tiende i rekken. Moren døde da Ragnhild var seks år gammel. Allerede på folkeskolen ble det klart at jenta hadde spesielle evner. Medelevene kalte henne “Kongen”. Men noen videre utdannelse kom aldri på tale, bortsett fra et vinterkurs 1925–26 ved Åsnes Fylkesskole.

1930 tok Ragnhild Husebæk saken i egne hender og reiste til Storbritannia som hushjelp. Etter nærmere to år i øyriket hadde hun lært seg hverdagsengelsk, kom tilbake og begynte i reiselivet ved KNA-hotellet i Oslo. Hun ble guide og privat språklærer! Det ble en ny tur til Storbritannia 1938, og da fikk hun bedre kontakt med kulturlivet. Bl.a. møtte hun den berømte pianisten Artur Rubinstein, pusset skoene til H. G. Wells og drakk te med lord Samuel, den første høykommissær for Palestina. Hjem til Norge kom hun like før den tyske okkupasjonen, og livet fikk en roligere rytme, som kontorist ved sorenskriverkontoret på Flisa inntil fredsdagene i 1945.

Da sprang hun til gjengjeld ut i full blomst, ble i fredsrusen ansatt som journalist ved avisen Glåmdalens Flisa-kontor, uten noen fagkunnskaper i faget, og ble hele distriktets “Pandora”. (Man ante ikke at hun kunne ha en eske i bakhånd.) Hun ble en fantastisk lokaljournalist, frodig og skarp i pennen, og hennes portretter i Glåmdalen ble slukt med begeistring. Samtidig ble hun 1945 valgt inn i kommunestyret i Åsnes og kjempet drabelig for skikkelig vannforsyning på landsbygda. Kvinnene skulle slippe “vassåket”. Aksjonen gav gjenlyd over hele landet.

Men det var først 1949 hun kom på sin rette hylle. Da ble hun ansatt som kontorsjef i Norsk Folke Ferie i Oslo. Medarbeiderne forteller at hennes rastløse arbeidsiver og ideer vitaliserte selskapet. Hun lanserte “Se Norge-bussene” som krysset hele landet og ble meget populære. Titusenvis av folk som aldri hadde satt sin fot utenfor egen kommune, slo seg løs og opplevde fjord og fjell. Samtidig ble det opprettet en egen hytteformidling. Og så kom utenlandsturene. Ragnhild Husebæk var en “oppdagelsesreisende” i nye turistmål. Hun besøkte alle land i Europa, unntatt Albania, Polen og Irland, var i Asia og Afrika og Amerika, og fant overalt interessante reisemål for nordmenn. Hun var stolt over å ha oppdaget Mallorca før noen norsk turist hadde satt sin fot der.

Men hvis hun ble spurt om det vakreste sted på jorden, så svarte hun med ettertrykk: Vermundsjøen på Åsnes Finnskog! Hit søkte hun også tilbake etter sine 25 heseblesende år for ferielivet. Som pensjonist gjenoppfrisket hun sine journalistiske ferdigheter og skrev skarpsindige Brev frå skoga i Glåmdalen. Det siste stod på trykk tre dager før hun plutselig døde julen 1979. Hun døde ugift og barnløs. Det ble ikke tid til slikt.

  • Artikler i Glåmdalen1945–49, signert Pandora
  • D. Grønoset: “Pandora fra Finnskogen”, i Østlendingen 23.4.1977
  • E. Toreng: “Ragnhild Husebæk til minne”, i Glåmdalen 28.12.1979
  • samtaler med Helge E. Brattlie
  • samtaler med og brev fra Rolf Husebæk