Kunsthistoriker og museumsleder. Foreldre: Museumsdirektør Jens Thiis (1870–1942) og Ragna Vilhelmine Dons (1870–1939). Gift 6.1.1934 med kunsthistorikeren Nicolay Milberg Stang (1908–71). Søster av Helge Thiis (1897–1972); svigermor til Hans Fredrik Dahl (1939–).

Ragna Thiis Stang fulgte i sin fars fotspor og fordypet seg i italiensk kunst og renessansens humanisme. I likhet med ham ble hun også museumsdirektør og en anerkjent popularisator.

Etter examen artium i Oslo 1929 studerte hun kunsthistorie ved universitetet. I studietiden foretok hun studiereiser til Belgia, Frankrike, Hellas og Tyskland, og hun oppholdt seg ved det svenske arkeologiske institutt i Roma 1934–35. Det var således en for sin tid meget bereist og europeisk orientert 28-åring som 1937 fikk sin magistergrad i kunsthistorie i Oslo med klassisk arkeologi støttefag og fransk bifag.

Ragna Thiis Stangs første museumsstilling var som museumslektor ved Norsk Folkemuseum 1938–44. Etter en vanskelig tid under krigen, da hennes mann satt over to år i fangenskap, ble hun 1947 den første leder av Vigeland-museet i Oslo. Gjennom hele 1940-årene utfoldet hun også en stor aktivitet som skribent og popularisator. Sammen med Leif Østby skrev hun bindet Verdens kunsthistorie i De tusen hjems bibliotek, og senere ble hun en bærende kraft i Aschehougs Verdens kunsthistorie, hvor hun skrev bind 4 (om 1600- og 1700-tallet) og store deler av bind 3 (om italiensk renessanse). Sammen med sin mann gav hun også ut populærvitenskapelige skrifter om kunst og kultur.

I Vigeland-museet, som var opprettet i kunstnerens tidligere atelier og bolig, stod Ragna Thiis Stang for en museal opprydding i Vigelands etterlatenskaper; hun katalogiserte, ordnet hans dagbøker og notater, sørget for utstillinger – og publiserte. 1949 kom 25 nordmenn sett av Gustav Vigeland, fulgt av et utvalg av kunstnerens brev; 1965 kom den brede biografien Gustav Vigeland og året etter Skulpturparken på Frogner. Alle disse arbeider er preget av hennes kunstneriske innlevelse kombinert med forskerens nøkternhet.

I 1950-årene fordypet Ragna Thiis Stang seg, sammen med sin mann, i den italienske renessanse. Etter studiereiser til Italia 1951–52, 1953 og 1957–58 utkom første bind av det stort anlagte verk Livet og kunsten i ungrenessansens Firenze, med tittelen Kunstens vilkår i borgerrepublikken (1956), som hennes mann skrev og tok doktorgraden på. Samarbeidet mellom de to ektefeller var inspirerende for begge parter; tre år senere kom annet bind av deres felles verk, Ragna Thiis Stangs doktorgradsarbeid De store billedhuggere og borgerrepublikken. Her behandler hun detaljert den samme periode med vekt på skulptører som Nanno di Banco, Ghiberti og ikke minst Donatello. Hennes dokumentasjon og den ledige fremstilling er positive trekk, stramhet og struktur kan i blant savnes. Beklageligvis er det ikke resymé på internasjonalt språk i dette stort anlagte verk om et sentralt europeisk forskningstema. Man kan si at de to forfattere på et vis havnet i et vakuum mellom den etablerte førkrigsgenerasjon og den fremadstormende, kritiske yngre generasjon av italiafarere.

Etter 19 år som leder av Vigeland-museet overtok Ragna Thiis Stang 1966 som direktør for Oslo Kommunes Kunstsamlinger og fikk dermed ansvaret for Munch-museet på Tøyen, Vigeland-museet på Frogner samt alle hovedstadens kunstskatter. Alt dette forvaltet hun med en mild og klok hånd; man var ikke underordnet, men medarbeider.

For å kunne realisere sitt ønske om å utgi et større verk om Edvard Munch, søkte hun 1971 avskjed som direktør. Sikkerlig har også Revold-saken og tyveriene fra samlingene vært en belastning og en medvirkende årsak. Hun fortsatte imidlertid sitt vitenskapelige arbeid ved museet, og resultatet ble Edvard Munch. Mennesket og kunstneren (1977), et standardverk som ble oversatt til flere språk.

1978 var Ragna Thiis Stang på besøk hos datteren Nina, som var fredskorpsdeltaker og arbeidet med barnevern i Kenya, da de begge omkom i en bilulykke på vei fra Nairobi til Mombasa.

Ragna Thiis Stang var på samme tid et usedvanlig generøst menneske og en nøktern forsker, hvor det berikende vekselvirke med ektemannen Nic. var en bærende kraft. Hun forvaltet arven etter våre to største billedkunstnere med vitenskapelig vederheftighet og med sans for kunstnernes personlighet og egenart; men hennes vide europeiske bakgrunn og vitenskapelige distanse gjorde at hun aldri falt for personorientert kunstnerdyrkelse.

    Et utvalg

  • En fornyer i italiensk kunst, Piero delle Francesca, mag.avh. UiO, 1937
  • Verdens kunsthistorie (sm.m. L. Østby), 1940 (ny utg. Vår verdens kunsthistorie, 1979)
  • Stil. Et riss av stilens historie (sm.m. N. Stang), 1941 (ny utg. 1963)
  • 25 nordmenn sett av Gustav Vigeland, 1949
  • Barokk, rokokko og klassisisme, bd. 4 i E. Lexow m.fl.: Verdens kunsthistorie, 1949
  • Renessanse (sm.m. R. Kjellberg), bd. 3 sst., 1951
  • Gustav Vigeland om kunst og kunstnere, 1955
  • De store billedhuggere og borger-republikken, dr.avh., bd. 2 i R. og N. Stang: Livet og kunsten i ungrenessansens Firenze, 1960
  • Gustav Vigeland. En kunstner og hans verk, 1965
  • Skulpturparken på Frogner, 1966
  • Edvard Munch. Mennesket og kunstneren, 1977
  • Stud. 1929, 1954
  • L. Østby: “Stang, Nic”, i NBL1, bd. 14, 1962
  • K. Berg: anmeldelse av Stangs doktoravhandling, i Kunsthistoriske Meddelelser nr. 3/1960, s. 72–85
  • HEH 1973
  • nekrologer i Aftenp. og Dagbl. 30.3.1978