Pressekvinne, politiker og kvinnesaksforkjemper. Foreldre: Skipsreder Peter Helland (1847–1935) og Marie Elise Wiesener (1847–1935). Gift 6.10.1904 i Bergen med redaktør Olav Kyrre Grepp (1879–1922). Sønnesønns sønnedatter av Amund Helland (1786–1870); filleniese (fetters datter) av Amund Theodor Helland (1846–1918).

Gjennom hele første halvdel av 1900-tallet var Rachel Grepp med på å prege norsk arbeiderbevegelse. Hun var også en av sin tids mest aktive kvinnesaksforkjempere.

Rachel Helland vokste opp i en velstående familie i Bergen. Faren var solid høyremann og skipsreder, moren lærer og med sterke sosiale interesser. Som medlem av “fattigpleien” tok hun med den lille datteren til dem som trengte hjelp. Slik ble Rachel tidlig klar over forskjellene i levekår mellom fattige og rike.

I oppvekstårene var hun en lesehest, spesielt opptatt av Tolstoj, Dostojevskij og Turgenjev. Hun kom i kontakt med en radikal sosialist, Ragnvald Paulson, som hadde en liten bokhandel i Bergen. Selv sa Rachel Grepp senere at det var samtalene med ham som gjorde henne til sosialist. I gymnastiden traff hun Kyrre Grepp, og sammen stod de på ytterste venstre fløy i gymnassamfunnet Hugin. 1902 var de med og stiftet Bergens socialdemokratiske ungdomslag. Den gang vakte det oppsikt at en velutdannet ung kvinne fra en velstående familie var aktiv sosialist. Men foreldrene var frisinnede og tok ikke anstøt av datterens politiske virksomhet.

Etter examen artium 1899 studerte Rachel Helland en vinter filosofi i København og året etter fransk i Paris, før hun tok anneneksamen (forberedende prøver) ved universitetet i Kristiania. Etter to år som lærervikar i Bergen giftet hun seg med Kyrre Grepp, og høsten l904 flyttet de til Kristiania. De fikk fem barn, og Rachel Grepp fikk hendene fulle som mor og husmor. Men hun ble likevel en flittig skribent i bladet Vor Tid, som Kyrre Grepp startet, og i Arbeiderkvinnen, organet for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.

Kyrre Grepp led i en årrekke av tuberkulose, og han døde allerede 1922. Samme år ble Rachel Grepp ansatt som journalist i Arbeiderbladet, der hun var redaktør for ukebilaget Lørdagskvelden og avisens kvinneside. Slik innledet hun sin programartikkel: “Politikk er ikke noe ubestemmelig noe som foregår på møter, i bystyret, i Stortinget. Politikk er alt som berører det daglige liv. Det er mat og klær og hus og skole. Det er alt som angår deg og meg og våre hjem. […] Det er ikke bare mennenes sak, men i like høy grad kvinnenes å være med å kjempe framover mot et nytt, lyst og bedre samfunn med rom for alle og nød for ingen.”

Rachel Grepp engasjerte seg også i den internasjonale kvinnebevegelsen. Hun holdt tale til 4000 delegater fra hele verden på Kominterns 4. kongress i Moskva 1922. Det var første gang hun våget seg opp på en talerstol, men ikke den siste, og hun ble etter hvert en ettertraktet foredragsholder.

I 23 år (1922–45) var Rachel Grepp medlem av bystyret i Oslo, to ganger valgt inn med det største stemmetallet. “Byens populæreste kvinne” ble hun kalt, og hun fikk utallige tillitsverv innen kultur-, skole- og sosialsektoren. Hun var bl.a. formann i kinostyret i Oslo 1929–49, i styret for Statens kvinnelige industriskole 1930–54 og i Statens sykepleieråd 1949–57. Hun fikk Kongens fortjenstmedalje i gull og var den første som ble tildelt St. Hallvard-medaljen av Oslo kommune (1956).

Få kvinner innen journalistikk og politikk er blitt hyllet med større varme og respekt enn “denne lille, store kvinnen” som hun er blitt kalt. Da Einar Gerhardsen overrakte henne Arbeiderbladets gullnål, sa han: “Du er ett av de få mennesker som har den egenskapen at de bare ved sin tilstedeværelse er med å høyne nivået.” Odd Eidem skildret henne slik: “Rachel Grepp med de store brune øynene var ikke høyere enn en skolepike i niende klasse. Men når hun sto rank foran et menneske, lignet hun en av sypressene i Syden, disse mørke trærne som i formen kan minne om oppreiste sigarer. […] Denne kvinnen sto alltid stille når skjebnen slo – og alltid: uten kamp.”

Og skjebnen slo hardt. Av de fem barna var det bare ett som overlevde henne, skuespilleren Ole Grepp (1914–76); tre døde tidlig av tuberkulose, og den yngste sønnen, Asle, ble skutt på Akershus i februar 1945.

Rachel Grepp lot seg ikke knekke, tvert imot virket det som hun ble sterkere av påkjenningene. Hun la i alle år hele sin arbeidskraft i en innsats for de svake i samfunnet. På sin stillferdige måte og ved utrettelig arbeid ble skipsrederdatteren fra Bergen en forgrunnsskikkelse i den sosialistiske arbeiderbevegelsen i Norge.

  • Stud. 1899, 1924
  • O. Simonnæs: intervju med Rachel Grepp, i Bergens Arbeiderblad 5.3.1949
  • artikler av R. Hagen i Arb.bl. 5.3.1949, E. Gjervig i Arbeiderkvinnen nr. 2/1949 og B. Gabrielsen i Arbeiderkvinnen nr. 2/1963
  • O. Eidem: “Moren”, i Aftenp. 17.3.1979
  • E. Helle: Kyrre Grepp, 1995

    Kunstneriske portretter

  • Tegning (skulderbilde) av Randi Monsen; gjengitt i Arb.bl. 5.3.1949

    Fotografiske portretter

  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Arbeiderkvinnen nr. 2/1949