Povel Juel var prokurator, byfogd, amtmann, prosjektmaker og forfatter. Han var utvilsomt begavet, men aller mest velutviklet var hans evne til å komme i konflikt med sine omgivelser. Han ble henrettet som forræder 1723.
Juel vokste opp i Trondheim, der faren var handelsmann. Han begynte trolig som medhjelper i farens nordlandshandel, men gjennomførte også en studiereise i utlandet og slo seg etter hvert opp som prokurator i Nordland og senere i Bergen. Han gjorde seg bemerket, og 1709 ble han konstituert som byfogd i Bergen, hvor han raskt kom i konflikt med sine overordnede og anla en meget kjepphøy tone, noe som ble et fast mønster i resten av hans karriere.
Noen forslag Juel sendte til kong Frederik 4 for å skaffe inntekter til statskassen, vakte oppmerksomhet, og han ble januar 1711 kalt til København for å gjøre nærmere rede for saken. Det dreide seg om omregulering av fisketienden i Nordland, salg av stemplet papir og reformer innenfor tollvesenet. Det kom ikke noe ut av dette, men Juel sendte inn nye inntektsbringende forslag og gjorde seg trolig positivt bemerket hos kongen, som hadde en velutviklet økonomisk sans. Han lovte ham embetet som oberbergmester sønnafjells, men utnevnte ham isteden til amtmann i Lister og Mandals amt.
Her kom Juel straks i konflikt med sin overordnede, stiftamtmannen, og opptrådte svært egenmektig. Han beslagla f.eks. et britisk skip, og da han senere fikk ordre om å utlevere skipet, nektet han og tok skipperen i arrest. Juel ble suspendert som amtmann fra juni 1713, men var tilbake i stillingen i januar 1715. Senere samme år skrev han til kongen og påstod at han ikke hadde fått lønn for sine første år som amtmann og måtte bestride alle utgifter av egen lomme. Dette fulgte han opp med brev med skarpe personlige angrep på embetsmenn i Rentekammeret. 1718 fikk han avskjed på grunn av dette og egenrådig opptreden i en tollsviksak. Juel reiste på ny til København og sendte en rekke resultatløse ansøkninger til kongen; han kom også med trusler.
Etter et mislykket forsøk på å gå i svensk tjeneste 1720 var Juel året etter tilbake i København. Han fikk trykt en bok med tittelen Et lycksaligt Liv. Den inneholdt rim i et friskt og naturlig språk. Den slo godt an, men den store suksessen kom med En god Bonde, hans Avl og Biæring, en lærebok i jordbruk, som stadig kom i nye opplag. Den ble også oversatt til islandsk.
Men snart var prosjektmakeren Povel Juel i gang igjen. Februar 1722 sendte han et forslag til regjeringen om å kolonisere Grønland (dit Hans Egede hadde reist året før) for dansk regning og opprette et handelskompani. Han fikk imidlertid ingen respons. Senere på året ble han i København kjent med en forfyllet svensk generalmajor, Gustav Wilhelm Cojet, som bar nag til danskene etter Den store nordiske krig. Cojet la grønlandsprosjektet frem for den svenske kongen uten at det vakte noen interesse. Saken ble også luftet med den russiske sendemann i København, og Juel og Cojet kom i kontakt med major Hörling fra Holstein, som oppholdt seg i København.
Det var nettopp inngått en allianse mellom hertugen av Gottorp, danskekongenes tradisjonelle fiende i sør, og den russiske keiser Peter den store. Myndighetene i København ble oppmerksomme på herrene Juel, Cojet og Hörling og ante en storkonspirasjon. Grønlandsplanene ble sendt til keiseren sammen med et følgebrev undertegnet av Juel, som ønsket å realisere planene med seg selv i en sentral rolle. Keiseren ble også forespeilet erobring av Island og Færøyene. Major Hörling skrev til hertugen av Gottorp og skisserte fikse planer om å skaffe ham den norske tronen ved hjelp av russiske tropper som skulle settes i land fra Grønland.
Planene ble raskt avslørt, fordi postkontrollør Erlund i København hadde fått i oppgave å åpne posten fra Hörling til hertugen av Gottorp. Februar 1723 ble Juel arrestert av Erlund. Han hadde fått brent kopier av mye av det som var sendt til keiseren, men det ble funnet et kompromitterende brev undertegnet av Juel selv. Juel fikk fatt i det, rev det i stykker og forsøkte å svelge biten med underskriften. Ved å dra til halstørklet hans, lyktes det imidlertid Erlund å få ham til å spytte ut papirbiten.
Povel Juel ble torturert, dømt til døden og henrettet som forræder 8. mars 1723. Cojet fikk livsvarig festningsarrest, mens major Hörling ble satt på frifot. Reaksjonen var i kraftigste laget, for konspirasjonen var bare luftige planer fra tre tvilsomme eksistenser i København. Men det er tydelig at den mistenksomme Frederik 4 var skremt på grunn av alliansen mellom Gottorp og Russland, og fordi det var noe uro i Norge over en ny matrikkel som bøndene fryktet ville føre til høyere skatter. Tryggere var ikke enevoldskongen.