Prest, politiker og naturgransker. Foreldre: Tallotterikollektør Christian Deinboll og Karen Christiane Holm. Gift 1809 med sin kusine Anna Marie Dorthea Deinboll (1781(døpt 14.3.)–13.6.1858), datter av konsumpsjonsforvalter Jørgen Deinboll og Anna Margrethe Elisabeth Holm.

Peter Deinboll var en av de danskfødte menn som valgte å bli i Norge da Danmark og Norge skilte lag 1814. Som prest og stortingsmann gjorde han en viktig innsats for å bedre skolestell, helsevesen og næringsliv i de deler av landet han kom i befatning med. På sine mange embetsreiser gjorde han også et betydelig botanisk og zoologisk innsamlingsarbeid.

Deinboll vokste opp i København, hvor han ble student 1800 og tok filosofisk eksamen ved universitetet året etter. 1802 kom han til Norge som huslærer hos kaptein F. C. von Ditten på Råen i Eiker. Under oppholdet her, som varte til 1804, kom han i kontakt med naturkyndige embetsmenn som M. T. Brünnich og Jens Esmark, og han fikk følge med Martin Vahl på dennes botaniske ekskursjoner.

Tilbake i København begynte han 1805 å studere medisin, men gikk året etter over til teologien. 1808 kom han på ny til Norge, først som huslærer i Holmestrand og deretter i to år som bestyrer for sin egen privatskole der. 1811 ble han kirkesanger i Bragernes menighet i Drammen og lærer ved borgerskolen i byen. 1814 ble han immatrikulert ved det nyopprettede universitetet i Christiania, hvor han fullførte sine teologiske studier og ble cand.theol. 1815.

Deinboll ble konstituert som sogneprest i Vadsø i Øst-Finnmark 1815, men ankom til sin nye menighet først 29. juni 1816, etter 10 måneders reise. Han hadde en tid ansvaret for alle sognekall i Øst-Finnmark og fungerte fra 1819 som prost. 1824–32 var han sogneprest i Løten i Hedmark og 1832–57 i Bolsøy og Molde, dessuten prost i Romsdal prosti 1844–50.

I sine forskjellige geistlige stillinger innla han seg store fortjenester på flere områder. Ikke minst interesserte han seg for utviklingen av skolevesenet. Skoleforholdene i Finnmark var på Deinbolls tid svært primitive, og gjennom sitt engasjement for folkeopplysning var Deinboll den som først fikk gjennomført en virkelig forbedring av skolen i Finnmark. 1816 sendte han inn et forslag om ny skoleordning, og på Stortinget 1821 satte han frem forslag om etablering av et skolelærerseminar for Nord-Norge. Som begrunnelse for forslaget fremholdt han bl.a.: “Deres Skoler er yderst elendige og kan ikke ophjælpes, saalænge Skolelærerne er aldeles raa og udannede. Børnene vokser opp i Ladhed og Vankundighed, uden at moralske Følelser vækkes og næres i deres Barndom. Den smule Kristendom, der paatvinges dem i Skolerne og ved deres Konfirmation, skal de lære paa Norsk, uden at forstaa Betydningen af det, de læser.” Seminaret ble opprettet i Trondenes 1826, og der ble det liggende til 1848, da det ble flyttet til Tromsø.

Deinboll sørget for en ny utgave av C. Weldinghs lappiske salmer fra 1764, og ble også på andre måter en foregangsmann i arbeidet for samefolket. Hans omsorg for samene kom bl.a. frem i en henvendelse 1821 til Det Norske Bibelselskap om å utgi bøker på samisk.

Ved stortingsvalget 1820 ble Deinboll valgt til 1. representant for Finmarkens amt. Den lange og strabasiøse reisen til stortingssamlingen i Christiania 1821 gikk over Karasjok, Torneå, Uppsala og Stockholm. Han ble også valgt til å møte på det overordentlige Storting 1822, men han hadde ikke nådd lenger enn til Torneå da han i desember fikk meddelelse om at Stortinget allerede var oppløst. Han møtte igjen på Stortinget 1824; denne gang gikk reisen sjøveien, og på grunn av dårlig vær måtte han helt ned til København før han kom seg til Christiania.

Som stortingsmann fikk Deinboll utrettet atskillig for Nord-Norge. Bare i 1821 satte han frem 13 ulike forslag, og han var medlem av 15 komiteer, bl.a. formann i redaksjonskomiteen og komiteen for kunstnerstipendier. Skoleloven av 1827 er i hovedsak bygd på et forslag som Deinboll fremsatte på Stortinget 1824. Han ble senere valgt som suppleant til Stortinget fra Kristiansund og Molde flere ganger, men slapp å møte.

På Stortinget 1821 fremmet han et forslag om at meldinger til Stortinget fra kongen eller regjeringen bare måtte skje på konstitusjonsmessig måte og at de skulle komme til hver representants kunnskap. Forslaget falt ikke i god jord hos den svenske stattholderen i Norge, greve J. A. Sandels, og førte til at Sandels for en tid effektivt forhindret at Deinboll fikk noen av de prestekall han søkte, bl.a. sognepresteembetet i Trondenes. Etter planen skulle dette embetet også omfatte bestyrerstillingen ved skolelærerseminaret, og hadde Deinboll fått den, ville han blitt den første bestyrer for seminaret, en institusjon som han selv var “far” til.

Deinboll interesserte seg sterkt for næringsveiene i sine ulike embetsdistrikter. Interessene omfattet så vel jordbruk som fiske og hagestell. Under sin tid som sogneprest i Vadsø deltok han bl.a. i prøvefiske på Varangerfjorden, og mange år senere utgav han en veiledning Om Behandlingen og Tilvirkningen af Saltvandsfisk. Han foretok registreringer av båttyper og dyrehold, og skrev artikler i aviser og fagpresse om jordbruksspørsmål, bl.a. om forsøk med nye kornsorter og om hvordan man kunne utnytte bedervede poteter. I Romsdalen var han bl.a. redaktør for Oeconomiske Samlinger, som ble utgitt av det lokale landhusholdningsselskapet, og han bidrog sterkt til å få opprettet en landbruksskole for Romsdals amt

Som prest i det spredt befolkede og i økonomisk forstand underutviklede Øst-Finnmark var Deinboll også opptatt av befolkningens timelige kår, ikke minst folkehelsen. Den eldste bevarte dokumentasjon vi har for systematisk vaksinasjon i Vadsø er en protokoll ført av Deinboll i perioden august 1817–desember 1820.

Allerede fra ungdommen og gjennom hele livet interesserte han seg for naturfag, især botanikk og zoologi. Som naturforsker var han autodidakt, men han hadde lært mye av bl.a. Vahl og den danske botanikeren J. W. Hornemann, som han korresponderte jevnlig med frem til dennes død 1841. I et av brevene til Hornemann skriver Deinboll at det var interessen for naturhistorie som især drev ham opp til de frem til da så lite undersøkte områder av Norge. Deler av korrespondansen med Hornemann ble utgitt 1894.

Deinboll ble innvalgt som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim 1819, og allerede året etter kunne han, med økonomisk støtte fra selskapet, foreta en naturhistorisk innsamlingsreise i de norsk-russiske fellesdistrikter i Øst-Finnmark og de tilgrensende områder i Finland og Russland. Senere gjorde han også et omfattende innsamlingsarbeid i Romsdalen og på Østlandet. Deinbolls store insektsamling ble 1833 ervervet av universitetet i Christiania. Hans store herbarium var lenge i privat eie, men deler av samlingen finnes i dag i Vitenskapsmuseet i Trondheim, i Oslo-herbariet og i andre nordiske museer. En del av herbariet utgjør en samling kalt Flora lapponica. Denne samlingen ble katalogisert av Ove Dahl 1892, og deler av den finnes fremdeles ved Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Flere av Deinbolls planteangivelser for Øst-Finnmark synes tvilsomme, men som Ove Dahl sier (Floraen i Finnmark fylke, 1934) skal man huske på at Deinboll vesentlig var autodidakt. Under sitt opphold i Finnmark hadde han liten anledning til å rådføre seg med andre botanikere, og tilgangen til litteratur var også mangelfull. Hans botaniske undersøkelse er dessuten for den aller største del utført i fristunder under de mange og lange embetsreiser rundt om i Finnmark. Når man skal vurdere betydningen av Deinbolls innsamlingsarbeid, er det gledelig å erfare at flere mistrodde Deinboll-funn er blitt gjenfunnet ved nyere undersøkelser. Hans utforsking av floraen i Øst-Finnmark, som på Deinbolls tid var lite kjent, står derfor på mange måter som et nybrottsarbeid.

Peter Deinboll ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden allerede i ordenens stiftelsesår 1847 “for almeen-nyttig Forfatter-Virksomhed”. Som pensjonist bodde Deinboll forskjellige steder på Østlandet, og han døde i Vestre Aker 1874.

  • Bibliografi i NFL, bd. 2, 1888, s. 143–144
  • Naturvidenskabelige Efterretninger fra Vadsø i Finmarken, i Budstikken nr. 15–16/1819
  • Muttom Laugalak majt Ibmeli Gudnen ja Samidji Baijas-Rakadussan læ Samos jorgalam C. Weldingh, 1821
  • Om Oprettelsen af en lærd Skole i Nordlands Stift, i Budstikken nr. 93–94/1824
  • Om Reensdyr-Mosens Anvendelse til Nødbrød, i Budstikken nr. 46/1831
  • Om norsk Mais, i Budstikken nr. 51/1834
  • Om Forsøg anstillede med Himalaya-Rug, i Budstikken nr. 93–94/1834
  • Om Behandlingen og Tilvirkningen af Saltvandsfisk, 1839
  • red. Religionsblad for Menigmand, Molde 1845–46
  • red. Oeconomiske Samlinger, Molde, 1845–50
  • Om Behandling og Anvendelse af bedærvede Poteter, i Den norske Rigstidende nr. 30–31/1847
  • J. W. Hornemann: “Udtog af et Brev fra Prost Deinboll i Vadsöe i Finnmarken” i Tidsskrift for Naturvidenskaberne 1, 1822, s. 123–126
  • O. Dahl: “Breve fra norske botanikere til J. W. Hornemann. II. Breve fra P. V. Deinboll”, i Archiv for mathematik og naturvidenskab 17, 1894, s. 10–34
  • J. Holmboe: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • J. Beronka: Vadsø bys historie, Vadsø 1933
  • O. Dahl: Floraen i Finnmark fylke, NMfN 69, 1934
  • H. Dahl: Tromsø offentlige lærerskole. Jubileumsskrift, Tromsø 1952, s. 11–39
  • A. Steen: Samenes kristning og Finnemisjonen til 1888, 1954
  • E. Niemi: Vadsøs historie, bd. 1, Vadsø 1983
  • T. Alm og A. Often: “Botaniske fabeldyr – eller finnes de i Finnmark?”, i Blyttia 55, 1997, s. 147–176