Bondeleder og politiker. Foreldre: Gårdbruker og tømmermåler Einar Lundteigen (1924–) og ligningssekretær Bertha Ek (1927–). Gift 1982 med konsulent Guri Kjenseth (5.1.1955–).

Få samfunnsaktører har måttet tåle like mange karakteristikker som gårdbrukeren, bondelederen og senterpartipolitikeren Per Olaf Lundteigen. Det er en pris han gjerne har betalt for å ha utfordret “EU-tilhengere, markedsliberalister, urbane makteliter og blåøyd frihandel”.

Lundteigen vokste opp på Thorberg gård på Vestfossen i Øvre Eiker sammen med to yngre søsken. 1967 kjøpte foreldrene gården Gommerud i samme kommune, og Lundteigen overtok driften av gården 1988. Allerede som student ved Norges Landbrukshøgskole i Ås fra 1973 gjorde han seg bemerket som en ivrig og påståelig debattant. Som nyutdannet sivilagronom 1977 startet Lundteigen sin yrkeskarriere som sekretær i Norges Bondelag. Senere var han prosjektleder i Ringebu kommune, forsker i Budsjettnemnda for jordbruket og, fra 1983, fylkesagronom i Buskerud. 1986 ble han valgt til leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, et verv han beholdt frem til 1992.

Lundteigen ble snart en profilert leder og samfunnsdebattant. Han satte seg fore å samle bøndene til kamp mot det han mente var en forfeilet landbrukspolitikk som ikke maktet å sikre norsk matvareproduksjon, matvaresikkerhet og bosetning i distriktene. Han markerte seg ikke bare som en refser, men også som en mann med klare visjoner for et alternativt samfunn bygd på grønne verdier. Utover i 1990-årene engasjerte han seg stadig sterkere som en frontfigur i kampen mot norsk EU-medlemskap og i debatten om frihandel. I disse sakene viste han også sine evner som alliansebygger, blant annet i forhold til fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

Ved stortingsvalget 1993 stilte Lundteigen til valg som Senterpartiets førstekandidat i Buskerud. Oppildnet av EU-kampen gjorde Senterpartiet et historisk godt valg og ble Stortingets nest største parti. Lundteigen tok plass i finanskomiteen og etablerte seg raskt som en av landets mest aktive og omdiskuterte politikere. Han oppnådde mye oppmerksomhet med utspill om alt fra nødvendigheten av “å stå opp tidlig om morran” til at Norge burde ha en allsidig og moderne vareproduksjon (“Norge bør produsere vaskemaskiner”).

Anerkjennelsen fra meningsfeller ble ofte overdøvet av den forargelsen og latterliggjøringen han ble møtt med fra politiske motstandere. “Politisk fjols”, “en fare for fedrelandet” og “norgesmester i nostalgi” var noen av de mange merkelappene som ble satt på politikeren. Også blant partifellene var det kritiske røster som mente Lundteigen for lett fikk folk imot seg. Lundteigen har i ettertid uttalt at det han ble mest skuffet over i denne perioden var at hans egne partifeller lot seg forlede av det han kaller klassiske hersketeknikker fra politiske motstandere. Bak de mange korthugde og medievennlige utspillene lå det nemlig alltid en dypere analyse av hva Lundteigen mente var galt i dagens Norge, og ikke minst en visjon om et annerledes samfunn. Denne visjonen utbroderte han senere i boken Annerledeslandet – som ikke er seg sjøl nok (1997) som han skrev sammen med sin vararepresentant til Stortinget, Anne K. Grimsrud.

I sin første periode på Stortinget markerte Lundteigen seg som nøkkelperson i kompromisset med Arbeiderpartiet om boligskatten. Hans modell hadde som utgangspunkt at boliger av vanlig standard ikke skulle beskattes. Lundteigen satte dagsorden også utenfor sitt politiske fagfelt, blant annet i forhold til barneoppdragelse, der han tok til orde for at ungene burde starte med kniv og øks i barnehagen. Han terget også på seg deler av partiets kjernetropper med et angrep på norske kyllingprodusenter, som han mente bedrev uetisk produksjon.

Lundteigen røk ut av Stortinget da Senterpartiets gruppe etter valget 1997 ble redusert fra 32 til 11 representanter. Mens Senterpartiet høsten 1997 dannet regjering sammen med Venstre og KrF, ble Lundteigen ansatt som partiets nye generalsekretær. Enkelte var kritiske til ansettelsen, men mange i partiet satte likevel pris på å ha en frittalende generalsekretær som holdt partifanen høyt i en tid da partiets folk i regjering og storting nødvendigvis måtte innta en mer pragmatisk holdning til primærstandpunktene.

Våren 1999 gikk Lundteigen inn som statssekretær i Kommunaldepartementet og ble der til sentrumsregjeringen gikk av i 2000. Han fikk ikke velgernes tillit i stortingsvalget 2001, men høsten 2005 kunne han igjen ta sete i Stortinget etter å ha ført en valgkamp under parolen "Hva vil vi med Norge?”. Etter å ha vært ute av Stortinget i to perioder, tok Lundteigen opp tråden fra perioden 1993–97 og gikk inn i finanskomiteen.

  • Annerledeslandet – som ikke er seg sjøl nok (sm.m. A. K. Grimsrud, 1997
  • Stortinget i navn og tall 2005-2009, 2006
  • representantbiografi på www.stortinget.no
  • R. Madsen: Motstraums, Senterpartiets historie, bd. 2, 2001
  • diverse artikler i Aftenp., Dagbl., Klassekampen, DN, VG og Sentrum
  • samtale med Per Olaf Lundteigen juli 2006