Pressemann. Foreldre: Disponent Andreas Håland (1889–1963) og Sofie Øren (1891–1955). Gift 21.9.1952 med lærer Ingrid Idstad (28.9.1921–), datter av bonde Thorleiv Idstad (1887–1957) og Inga Skatteboe (1894–1959).

Per Håland var blant de mest markante avisredaktører i siste halvdel av 1900-tallet og gjorde Gula Tidend til en institusjon i kampen for nynorsk og norskdom. Han var en stridens mann og likte det. Et liv uten fiender var kjedelig, sa han.

Etter to års utdanning på Bladmannskulen i Bergen ble Håland ansatt som journalist i lokalavisen Høyanger Avis 1939. Det varte til krigen kom til Norge. I krigsårene tok han examen artium som privatist 1942, arbeidet i forsyningsnemnda i Kyrkjebø og ble senere forsyningssjef i Ullensvang. Da pressen igjen ble fri, ble han oppslukt av avisarbeidet. Han ble redaktør i Fjordabladet på Nordfjordeid, arbeidet i tre år som politisk medarbeider i Verdens Gang, og var senere redaktør i Vest-Agder i Farsund og politisk redaktør i Varden i Skien.

Det var en erfaren pressemann som 1954 kom til Gula Tidend i Bergen. Håland satt i redaktørstolen i 25 år og fortsatte etter 1980 som kulturmedarbeider, spaltist og ikke minst teateranmelder. Han overlevde avisen, som gikk inn 1996. Levende opptatt av teater anmeldte han ikke bare i egen avis. Han dekket de fleste oppførelser på de større teatrene og det ble sagt at ingen andre anmeldere i Norge hadde sett flere oppføringer enn ham.

Det var som politisk kommentator og stridbar polemiker Håland ble kjent i kretser langt utenfor avisens nedslagsfelt. Gula Tidend var en tradisjonsrik avis, startet 1904 av den markante redaktør Johannes Lavik, som organ for nynorsk reisning og bondereisning. Blant tidligere redaktører var Olav Gullvåg, senere forfatter og dramatiker, bl.a. av Olavspelet på Stiklestad. I alle år hadde Per Håland kjempet for nynorsk og norskdom, og et mer velegnet organ kunne han ikke skaffe seg.

Fra første stund satte Håland sitt preg på avisen. Den ble på mange måter en fag- og forskole for nynorsk-skrivende unge journalister som senere ble vel kjent i aviser og ikke minst i NRK. Mange av dem ble skremt av redaktørens voldsomme temperament. En stor eller liten feil kunne tenne ham, og forskremte unge journalister fikk klar beskjed: “En lignende feil og du blir sparket på dagen!” Egentlig var det tomme trusler, for Gula-Per – som han ble kalt – var ikke så morsk som han ville gi inntrykk av. Sinnet gikk raskt over, og feil eller tabber ble glemt. Han var svært snill på bunnen, sa noen, men det var vanskelig å forstå for den som regelmessig leste hans kommentarer. Han var verken snill eller forståelsesfull når han gikk løs på sine fiender med bitende og giftige angrep. Han var flink til å veie sine ord og frydet seg når han balanserte på kanten av injurielovene.

Selv likte ikke Håland å bli arrestert for bruk av for harde ord. I Verdens Gang gjorde han seg 1949 bemerket gjennom artikkelen Kvifor er Oslo-folk så dumme?. Mange mente det var en ren utskjelling av hovedstadens befolkning, og han fikk mange svar på tiltale. En kjent kåsør i Arbeiderbladet omtalte ham som en “flabb” og oppfordret ham til å reise tilbake til selvgodhetens fødested. Han likte det ikke og klaget til Pressens Faglige Utvalg. I dommen het det at det ikke var god presseskikk å bruke uttrykket flabb, “men i denne sak kan den ene fornærmelse oppveie den andre”.

Striden om i- eller a-endinger splittet målfolket på Vestlandet. Gula-Per gikk inn for a-endingene, og i Vestmannalaget, hvor i-folket var samlet, fikk han skarer av motstandere som han regelmessig kunne skjelle ut i sine spalter – til glede for seg selv og sikkert også for mange lesere.

Per Håland døde i Oslo av hjertesvikt og ble gravlagt på Høyanger gamle kyrkjegard.

  • Gula Tidend i 75 år. Eit liv i strid for fridom og norskdom, bygdenorsk kulturarv og norsk bondereising på fullnorsk målgrunn, Bergen 1979
  • Pressefolk,1990
  • HEH,flere utg.
  • samtaler med familien og medarbeidere i Gula Tidend og målbevegelsen