Jurist og embetsmann. Foreldre: Lektor Odin Kastor Augdahl (1853–1944) og pianist Kirsten Marie Brønlund (1863–1954). Gift 1917 med Anna Jacobine Hertzberg (1879–1961), datter av oberst Johan Nicolay Hertzberg (1832–1921) og Menga Catharina Hertzberg Fabritius (1853–1928).

Per Andreas Augdahl var professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1941–59. Hans rettsvitenskapelige forfatterskap er omfattende ogallsidig, preget av selvstendighet og enjordnær holdning til faget.

Per Augdahl tok artium i Arendal 1907 og juridisk embetseksamen 1911. Han var dommerfullmektig i Indre Sogn og i Nedenes fra 1911 til 1915, da han ble ansatt som sekretær i Justisdepartementet. 1915–16 hadde han et studieopphold i Jena. 1919 ble han konstituert som, og 1920 utnevnt til, byråsjef i Justisdepartementets lovavdeling, der han ble sjef 1926. Den juridiske doktorgrad tok han 1920 på avhandlingen Nødverge, og 1941 ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Denne stillingen beholdt han til han nådde aldersgrensen i 1959.

Augdahls rettsvitenskapelige produksjon er overveldende i sitt omfang, i sin selvstendighet, tankeklarhet og livsnærhet, og – ikke minst – i sin allsidighet. Han var virksom som juridisk forfatter i seksti år, og arbeidene strømmet fra hans hånd. «Lærde» var hans verk sjelden; han brydde seg lite med fotnoter og henviste sjelden til fremmed rett. Heller ikke var han av dem som filte og pusset på selve fremstillingen. Han så til at den var innholdsmettet og presis, men gjorde lite for å lette leserens arbeid med å tilegne seg den. Språklig eleganse tok han seg heller ikke tid til å strebe etter, men rett som det var kunne han lyse opp i leserens slit med de helt glitrende formuleringer – ofte respektløse, og ikke sjelden ironiske.

Det var det rettsvitenskapelige forfatterskap som fylte hans yrkesliv. Universitetsarbeidet for øvrig tok han lett på. Hans forelesninger var – iallfall i de senere år – rene diktatforelesninger, der han foredrog fra sitt manuskript i slikt tempo at enhver rimelig innsatsvillig student kunne greie å skrive ned hvert ord. Fremstillingen var – som alltid fra Augdahls hånd – konsentrert og innholdsrik, så for så vidt var det et gode at alle satt igjen med et presist referat som kunne studeres grundig. Men det endte rimelig nok med at en foretaksom student stensilerte opp sin avskrift og solgte til neste kull. Augdahl oppdaget jo straks at tilhørerne ikke lenger satt og skrev, men fortsatte helt ufortrødent som før. Til neste forelesning hadde han skaffet seg et eksemplar av heftet, og leste videre fra dette i sitt vanlige tempo. Tilhørerne fulgte nøye med i sine hefter, og når man kom ned siden lød det på elskverdig sørlandsk fra kateteret: «Og så blader vi om.» – Hans seminarer, som naturlig nok ble drevet uten manuskript, var av en helt annen klasse. Der slapp han seg løs, og man kunne få minneverdige opplevelser, der dyptpløyende faglig innsikt ble formidlet i en særpreget form – ofte lunt sjarmerende, men sjelden blottet for malise og ikke alltid uten arroganse.

En fortegnelse over hans arbeider ville bli lang, selv om man begrenset den til å gjelde bare hovedverkene. Han skrev om strafferett, skifterett, arverett, kontraktsrett, selskapsrett, panterett, sivilprosessrett, konkursrett, statsforfatningsrett og rettskildelære. Johs Andenæs sa i sin minnetale i Det norske Videnskaps-Akademi: «Jeg tror det er en trygg forutsigelse at vi aldri kommer til å få igjen en norsk jurist som behersker alle rettslivets felter slik som Augdahl.» To arbeider må likevel nevnes særskilt her: Den norske obligasjonsretts almindelige del (1953), som ble den sentrale privatrettslige fremstilling for et par generasjoner norske jurister – og som ennå i dag har en helt spesiell posisjon, og Rettskilder (1949), som i omtrent 25 år var alle juridiske studenters lærebok i juridisk metode.

Per Augdahls konsentrasjon om det rettsvitenskapelige forfatterskap innebar at han på mange måter levde tilbaketrukket. Han engasjerte seg sjelden i samfunnsspørsmål og skrev visst i de siste femti år av sitt liv aldri i noen avis. Den tid som rettsvitenskapen ikke slukte, gikk til fjellklatring, hagestell og musikk. Klatringen var en lidenskap som han måtte oppgi da han var i 60-årene, på grunn av ryggproblemer. Han var en god pianist og har også komponert musikk – det er bevart iallfall én Vals av Per Augdahl. Han var en religiøs natur, en troende kristen.

    Bøker, et utvalg

  • Nødverge(dr.avh.), 1920
  • Aksjeselskapet efter norsk ret, 1926 (1946, 1959)
  • Skifte, 1931
  • Norsk panterett, 1932
  • Norsk civilprosess, Trondheim 1947 (1951, 1961, 1971)
  • Forelesninger over rettskilder, 1949 (1961, 1973)
  • Den norske obligasjonsretts almindelige del, 1953 (1958, 1963, 1972, 1978)
  • Kompaniskap, 1967
  • Arveloven av 1972. Med kommentarer av Per Augdahl, 1973

    Musikalske komposisjoner

  • Vals
  • Stud. 1904
  • R. Knoph: biografi i NBL1,bd. 1, 1923
  • HEH
  • J. Andenæs: “Minnetale over professor dr.jur. Per Augdahl”, i DNVA Årbok 1979
  • K. Haukaas: “Bibliografi over Per Augdahls skrifter”, i DNVA Årbok 1979

    Fotografiske portretter

  • Fotografi i Det juridiske fakultets (UiO) billedgalleri over tidligere professorer
  • Fotografi i DNVA Årbok 1979, s. 176
  • Fotografi i Universitetet i Oslo 1911–1961,bd. 1, s. 100