Hjerneforsker. Foreldre: Lærer David Alfred Andersen (1903–47) og Olga Nikoline Rødvei (1906–90). Gift 1955 med interiørarkitekt Kari Sletten (24.4.1934–), datter av redaktør Vegard Sletten (1907–84) og Synnøve Erika Gudmundson (1909–).

Per Andersen er internasjonalt kjent for sine fysiologiske undersøkelser av nerveceller i hjernebarken hos pattedyr og de forbindelsene disse cellene har med hverandre. Hans forskning har særlig vært fokusert på nerveforbindelsene i de delene av sentralnervesystemet som er involvert i læring og hukommelse.

Andersen vokste opp i Oslo, tok examen artium 1948 og begynte å studere medisin samme år. Tidlig i medisinstudiet fikk han kontakt med det nevrobiologiske forskningsmiljøet ved Anatomisk institutt, der professorene Jan B. Jansen og Alf Brodal var de etablerte og ledende forskerne. Han ble snart fanget inn i kretsen rundt Birger Kaada, som etter opphold i USA og Canada hadde brakt den første nevrofysiologiske undersøkelsesmetoden til Oslo. Etter noen mindre innledende forsøksserier begynte Andersens systematiske undersøkelser av nerveforbindelsene til og fra og innenfor hippocampus.

Ytre sett har Per Andersens liv forløpt uten store omskiftelser. Etter medisinsk embetseksamen, turnustjeneste og militærtjeneste som dykkelege i sjøforsvaret, ble han ansatt som prosektor ved Anatomisk institutt 1958. Han fulgte med over da Kaadas nevrofysiologiske laboratorium ble oppgradert til eget institutt, og har senere ikke skiftet arbeidsplass i Norge. Han tok den medisinske doktorgrad 1960, ble førstemanuensis 1963, dosent 1968 og 1972 professor i nevrofysiologi ved Universitetet i Oslo, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 2000.

I årene 1961–63 var han Rockefeller Fellow i laboratoriene til nobelprisvinneren Sir John Eccles i Canberra. Inspirasjonen fra og vennskapet med Eccles fikk stor betydning for Andersens videre faglige utvikling. Ifølge Eccles fikk oppholdet også avgjørende innflytelse på hans egen forskning, bl.a. flyttet han sitt interesseområde fra prosesser i ryggmargen til lillehjernen, som var et interesseområde Per Andersen hadde med seg fra Jansen og Brodals arbeider i Oslo. Sammen beskrev Eccles og Andersen for første gang inhibitoriske celler i lillehjernebarken. Eccles fortsatte nervenettverk i lillehjernen, mens Per Andersen vendte tilbake til Oslo og hippocampus.

Hippocampus er en del av hjernebarken til storhjernen. Den ligger “rullet sammen” på undersiden av hjernen, og hører til de utviklingsmessige eldste delene av hjernebarken. Navnet skyldes at strukturen ligner på en havhest (hippocampus). Fra observasjoner av mennesker med skader i hippocampus og fra forsøk på dyr har det lenge vært kjent at hippocampus spiller en viktig rolle ved visse former for innlæring og hukommelse (deklarativ læring og hukommelse i motsetning til læring av ferdigheter). Lillehjernen har viktige funksjoner knyttet til koordinering av viljestyrte bevegelser, og er kanskje også involvert i forbindelse med innlæring av motoriske ferdigheter.

Per Andersen har studert nervecellene og nerveforbindelsene i hippocampus i hele sitt voksne liv, men har også arbeidet med beslektede problemstillinger fra andre deler av storhjernen og, som nevnt, fra lillehjernen. Doktorarbeidet omhandlet såkalte feltpotensialer i hippocampus. Deretter gikk han over til nyere nevrofysiologiske måleteknikker som gjør det mulig å registrere aktivitet i enkeltceller, enten like utenfor cellen eller fra cellens innside, i bedøvede forsøksdyr. Senere utviklet han og hans medarbeidere metoder til å holde skiver av hippocampus i live i glasskåler på en slik måte at deler av nervenettverket er intakt og kan studeres i detalj.

Internasjonalt har mye av den biologiske utforskningen av hippocampus hatt som mål å knytte en forbindelse mellom det psykologiske fenomenet læring og endringer i hippocampuscellenes struktur eller funksjon. Denne forskningen har ennå ikke ført til noe uomtvistelig sluttresultat, men den såkalte langtidspotensiering (LTP) av forbindelsene mellom nerveceller i hippocampus ble først oppdaget og beskrevet i detalj i Per Andersens laboratorium av Terje Lømo og engelskmannen Tim Bliss. Læring kan også være knyttet til endringer i nervecellene, og i forhold til alle disse problemstillingene har Per Andersen og hans medarbeidere gitt vesentlige bidrag som er blitt lagt merke til internasjonalt.

Per Andersen er kjent som en inspirerende popularisator av biologisk hjerneforskning, både i sine forelesninger for medisinske studenter, og i foredrag i radio og fjernsyn. Gjennom eksempler formidler han deler av sin egen visjonære entusiasme for biologisk hjerneforskning, i stedet for å gi en systematisk fremstilling av hva vi mener å vite og hva vi ikke vet. Ved sin inspirerende undervisning har han rekruttert en lang rekke medisinske studenter og psykologistudenter til nervebiologisk forskning, og han har med entusiasme ledet og veiledet sine forskerrekrutter.

I Norge er det ikke mange personer Per Andersen for alvor kan snakke fag med. Det begrenser seg til medlemmene av hans egen forskningsgruppe og noen få andre ved hans eget institutt. Andersens sosiale kontaktnett er derfor først og fremst hans fagfeller av hjerneforskere over hele verden som arbeider med beslektede problemer. I dette internasjonale nettverket er han høyt respektert og mye brukt som foredragsholder, medlem av bedømmelses- og evalueringskomiteer og forskningsutvalg. I begynnelsen av 1990-årene var han f.eks. en sentral person i ledelsen av EUs hjerneforskningsprogram.

Per Andersen er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1975 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1988, av Kgl. Vetenskapsakademien (1992), det amerikanske National Academy of Sciences (1994) og det prestisjefylte britiske Royal Academy fra 2002. Han fikk Anders Jahres medisinske pris for yngre forskere 1967 og Fridtjof Nansens belønning 1968, og han har mottatt en rekke internasjonale priser for sin forskning.

  • Undervannssvømming (sm.m. R. Olsen), 1957
  • Interhippocampal Impulses (dr.avh.), 1960
  • Amatørdykking (sm.m. O. Veigaard), 1965
  • Physiological Basis of Alpha Rhythm (sm.m. S. A. Andersen), 1968
  • Excitatory Synaptic Mechanisms (sm.m. J. K. S. Jansen), 1970
  • Memory Concepts (sm.m.fl.) i Excerpta Medica, Amsterdam 1993
  • 250 artikler i internasjonale tidsskrifter om hippocampus-nevroners egenskaper og om mekanismer for læring og hukommelse
  • Biografiske opplysninger i NL, bd. 1, 1996