Skuespiller, danser, koreograf, scenograf og teatersjef. Foreldre: Skuespiller Hauk Erlendson Aabel (1869–1961) og skuespiller Svanhild Johannessen (1882–1971). Ugift. Dattersønn av Bernt Johan Johannessen (1859–1907; se NBL1, bd. 7); bror av Andreas Aabel (1911–48); fillenevø (fetters sønn) av Gerhard Munthe (1849–1929) og Margrethe Munthe (1860–1935).

Per Aabel var en av 1900-tallets betydeligste norske scenekunstnerne, særlig kjent som tolker av klassiske komedieroller. Via fjernsyn, radio, plateinnspillinger og omfattende turneer ble han også en av de mest folkekjære, spesielt som eventyrformidler. Han var aktiv nesten helt frem til sin død og fikk etter hvert posisjon som nasjonalikon, som om han var en kongelig person.

Han ble født inn i teateret, som sønn av Hauk Aabel, som var på høyden av karrieren i Per Aabels barndom og oppvekst. De første årene bodde de i Arbiens gate i Kristiania, med Henrik Ibsen som nabo og husvenn. Fra 1910 bodde familien på Slemdal i det som kom til å bli Aabels hjem for resten av livet. Allerede som 11-åring spilte han Aamund i en barneversjon av Til Sæters på Centralteatret. Han hadde mange talenter og gikk en del omveier før han bestemte seg for å satse som skuespiller på heltid. 15 år gammel illustrerte han bokutgaven av to av sin filletante Margrethe Munthes skuespill for barn. Etter et år på gymnaset på Hallings skole valgte han å fortsette utdannelsen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. I det ene året på gymnaset hadde han kronprins Olav som klassekamerat, og deres nære vennskap skulle komme til å vare livet ut. Ved siden av kunstfagstudiene gikk han på ballettskole hos Augusta Johannessén og debuterte 1921 som danser i balletten Carneval på Mayol.

Etter studieopphold hos ballettpedagog Enrico Cecchetti i London, der Aabel ble svært inspirert av Sergej Djagilevs Ballets Russes, startet han og Lillebil Ibsen 1922 egen ballettskole i Kristiania. Deres mest kjente elev var Sonja Henie. Våren 1924 presenterte han sin første danseforestilling, med egen koreografi, på Casino Teater, nå med Ruth Brünings-Sandvik som partner. Etter videreutdannelse 1924–25 ved L'École des Beaux-Arts i Paris, var han 1925 koreograf, kostymetegner og scenograf på Chat Noir-revyen Ikke mas – alle faar. Året etter regidebuterte han med Barbra Rings Prinsessen og spillemanden på Nationaltheatret.

Igjen bar det ut i verden, som kongesønn i pantomimen Miraklet hos Max Reinhardt i Wien, Praha og Budapest, fulgt av flere studiereiser i Europa. Etter norske forhold var det litt av en kosmopolitt som 1931 vendte hjem for endelig å debutere som skuespiller og sanger på Det Nye Teater, mot Kirsten Heiberg i operetten Det svake kjønn. Fra tid til annen var han fortsatt aktiv som regissør, koreograf, kostymetegner og scenograf, men fra nå av var han først og fremst skuespiller. 1933 regisserte han i samarbeid med Harry Ivarson filmversjonen av Jeppe på Bjerget, med faren Hauk Aabel i tittelrollen.

1933–38 drev Aabel og Thorleif Reiss Carl Johan Teatret i Oslo, der repertoaret vekslet mellom lystspill, operetter, syngespill og kabareter. Det skulle ta enda en del år før Per Aabel debuterte på plate (1943), så vi vet ikke hvordan han lød som operettesanger, og perioden var viktigst som basis for utviklingen som komedie- og farsekunstner, ofte i sprudlende lett samspill med den pur unge Wenche Foss. 1937 gjestet han i Victor Bernaus revy I godt selskap på Det Nye Teater i samspill med Lillebil Ibsen og Norma Balean, og 1938 filmdebuterte han i Sverige mot Tutta Rolf i Ombyte förnöjer, en musikalversjon av komedien Forandring fryder, som han samtidig spilte mot Lillebil Ibsen på Centralteatret.

1938–40 var Aabel ansatt ved Centralteatret, der han fortsatte å utvikle seg som karakterkomiker, og våren 1939 spilte han Jean de France, den første av flere særpregede Holberg-studier. 1940 var han Solveig i Finn Bøs frekke omskrivning av Peer Gynt, Hele byen takker for sist, på Det Nye Teater. Her lanserte han antikrigsvisen om Fyren Ferdinand, som okkupasjonsmaktens sensur strøk noen linjer i. Da sang han: “Her har dem tatt fra meg poenget, et så fint poeng har jeg ikke hatt på lenge!”

Høsten 1940 ble Aabel ansatt ved Nationaltheatret, der han ble fast midtpunkt i ensemblet gjennom resten av livet, selv om han rent formelt ble pensjonert 1972. Allerede første sesong var han doktoren i uroppføringen av Alex Brinchmanns komedie Karusell, mot Aase Bye. Rollen kom til å følge ham på scenen både i Norge og Sverige og i filmversjonen Den farlige leken (1942), men da mot Nanna Stenersen. Til hans altfor få store filmroller hører hovedrollen mot Wenche Foss i En herre med bart (1942), den første norske filmmusikalen.

Som tillitsvalgt på teateret ble Aabel innkalt til avhør på Victoria Terrasse etter sabotasjebrannen på Nationaltheatret 1943 og satt i en periode fengslet i Møllergata 19. Resten av krigen tilbrakte han utenbys, mens han dyrket malertalentet.

I etterkrigstiden videreutviklet Aabel sin raffinerte komediekunst, samtidig som han med stor sikkerhet utvidet repertoaret til å omfatte sentrale roller i mer alvorlig verdensdramatikk, særlig som Hjalmar Ekdal i Vildanden (1964), som han også spilte i britisk radio (1955). Bemerkelsesverdig var også innsatsen i det moderne sosialrealistiske Hjem av David Storey, som ble gjentatt i Fjernsynsteatret 1972.

Aabels aller største Holberg-suksesser var Henrik i Mascarade (1946) og Vielgeschrei i Den Stundesløse (1968). Til de klassiske komedierollene hører tittelrollene i Gogols Revisoren og Molières Tartuffe (1948), Malvolio i Shakespeares Helligtrekongersaften (1956), pastor Straamand i Ibsens Kjærlighetens komedie (1956), Lord Goring i Wildes En ideell ektemann (1958), Tygesen i Bjørnsons Geografi og kjærlighet (1967), Sir Peter Teazle i Sheridans Skandaleskolen (1969) og et magisk samspill med 90-årige Ragna Wettergreen i den franske klassikeren Eventyret (1952), en rolle han også spilte i Stockholm og London. En spesielt stor suksess var rollen som Celius i Nils Kjærs Det lykkelige valg, der Celius' komiske patosmonolog om Stortinget ble et av Aabels store opplesningsnumre. Gjennom et livslangt vennskap var han og Einar Sissener teaterets store trekkplastere og spilte ofte mot hverandre, og de turnerte med Alfred Maurstad under tittelen “En aften med oss” i tre omganger 1950–52.

I moderne dramatikk gjorde Aabel spesielt stor lykke i Jerome Kiltys brevvekslingsstykke Kjære Løgnhals (1961), der Aabel var George Bernard Shaw mot Lillebil Ibsens Mrs. Patrick Campbell. De gjentok suksessen på flere turneer og i fjernsynet (1964) og spilte den siste gang på Nationalteatret 1981.

Som pensjonist hadde han sine største suksesser mot Georg Løkkeberg i Neil Simons The Sunshine Boys (1974) og mot Wenche Foss i Aleksej Arbuzovs Soloppgang i Riga, som de gjentok for fjernsyn (1980). 1979 gjestet han Sverige i tittelrollen i fjernsynsserien Skeppsredaren.

Per Aabel var en flittig underholder med både viser og opplesning i fjernsynet helt fra starten 1960, og her etablerte han den brede publikumskontakten. Som pensjonist ble han hele landets eventyrforteller, og det ble etter hvert like utenkelig at nasjonale begivenheter og kunstnerjubileer kunne feires uten ham som at det kunne bli jul uten at han hadde lest Piken med svovelstikkene. Tidlig i pensjonisttilværelsen satte han sammen forestillingen Om og av H. C. Andersen, som han fremførte med utrolig suksess på teateret, på turné og i fjernsynet. En dobbel-LP (1975) fra forestillingen ble en stor bestselger med 10 uker på VG-listen og Spellemannpris. Året etter mottok han den danske H. C. Andersen-prisen.

Før det hadde hans eneste populære plate vært kabaretvisen Karl Johan (1952), som også var en radioslager i Sverige. Aabel gav også ut LPen En Gledesspreder (1976), der han leste og sang kabaretviser til eget akkompagnement, og flere CD-plater med opplesning. Han opptrådte som forteller på flere eventyr- og musikalplater og er den eneste norske utøveren som har maktet å skape seg en betydelig platekarriere med opplesninger av klassisk litteratur. De fleste platene ble innspilt etter at han passerte 70 år. Som oppleser spente han vidt i norsk, skandinavisk og til dels internasjonal litteratur og gjestespilte både i store teatre innen- og utenlands og i utallige mer lokale sammenhenger. 1984 turnerte han for Riksteatret med et eget Holberg-program, som også ble overført i fjernsynet.

Som skuespiller var Aabel alltid fokusert i tolkningene, alltid absolutt troverdig i de mest absurde roller og alltid elegant og lekende i ytre form. Han hadde mye til felles med britiske samtidige som Sir John Gielgud og Sir Noel Coward, også personlig. Som dem inngikk han en “hemmelig” pakt med mediene og med publikum, som forstod at han var homofil, men ikke snakket om det i en tid da det var umulig. Da det ikke lenger var umulig, var han for gammel til å bryte pakten, men han løsnet på båndene og viste seg mot slutten flere ganger offentlig med sin mangeårige livsledsager.

Til tross for sin forfinede, lett affektert gammeldagse overklassestil ble Aabel sitt århundres kanskje mest folkekjære scenekunstner i et land med jåleriangst. Som sådan er han et paradoks. Forklaringen er nok at alle forstod at han var et hyggelig og varmt menneske, og først og fremst at han på sin underfundige, lett ironiske måte var genuint morsom.

Fra 1979 deles Per Aabels ærespris årlig ut til en særlig fortjent scenekunstner. Selv var han trolig norsk histories mest dekorerte utøvende kunstner. Han var kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden, ridder av den franske Æreslegionen og Officier de l'Instruction Publique og innehaver av den svenske fortjenstmedaljen Litteris et Artibus. Han mottok Oslo bys høyeste utmerkelse, St. Hallvard-medaljen, Oslo bys kulturpris 1976 og Amanda-prisens ærespris 1988. Han var æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund og Kunstnerforeningen i Oslo og mottok Statens æreslønn fra 1972. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1969, til kommandør med stjerne 1978 og fikk storkorset 1988, en ære som nesten bare tilkommer kongelige og statssjefer. 1999 opplevde han at Nina Sundbyes statue av ham som Jean de France ble avduket utenfor Nationaltheatrets sceneinngang.

Per Aabel døde rett før jul 1999 og ble bisatt på Statens bekostning i nærvær av kongefamilien og – via fjernsyn – hele folket.

    Bokillustrasjoner

  • M. Munthe: Askepot og Den nysgjerrige kone. Barnekomedier, 1917
  • Aa. Anker-Ording: Solskyer. Dikte, 1919

    Bøker

  • Du verden, 1950
  • Den stundesløse Per Aabel, 1980

    Filmer (regi)

  • Jeppe på bjerget (sm.m. H. Ivarson), 1933
  • Portrettet (sm.m. B. Skaugen), 1954

    Lydinnspillinger (et utvalg)

  • Peter og ulven, LP, 1956
  • Doffens meritter (sm.m. flere artister), LP, 1969
  • Om og av H. C. Andersen, 2LP, 1975 (2CD 1993)
  • En gledesspreder, LP, 1976
  • Hauk og Per Aabel forteller, lydkassett, 1979 (CD 1996)
  • Per Aabel leser H. C. Andersens eventyr, CD, 1985
  • Per Aabel leser julen inn, CD, 1990
  • Skjønnheten og udyret, CD, 1992
  • Alice lengter tilbake, CD, 1992
  • Med hilsen fra Per Aabel, CD, 1992
  • Reisen til julestjernen, lydbok, 1994
  • J. Lie: Familien på Gilje (basert på NRK-opptak 1978), 3 CDer, (posthumt) 2002

    Etterlatte papirer

  • Per Aabels privatarkiv finnes i Teaterhistorisk samling, NBO
  • Per Aabels egne bøker og privatarkiv (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • HEH, flere utg. 1938–94
  • R. Lunde: Per Aabel, 1943
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • E. Sissener: “Rundtomkring” i Norge med Per Aabel og Alfred Maurstad, 1953
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • TFL, 1991
  • J. E. Hansen: Kjære Per Aabel, 1993
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • O. Lillo-Stenberg (red.): Alene på scenen. Per Aabel og tekstene hans, 2001

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (helfigur, som Henrik i Mascarade) av Per Krohg, 1959; Nationaltheatret, Oslo
  • Byste (bronse) av Joseph Grimeland, 1962; sst
  • Tegning (hode) av Ulf Aas; Theatercaféen, Oslo
  • Karikaturtegning av Arne Nøst, 1992
  • Statue (bronse, helfigur, som Jean de France), 1999; utenfor Nationaltheatret