Journalist og kringkastingsmann. Foreldre: Gårdbruker Arne A. Heradstveit (1899–1972) og Ingrid Nedrebø (1905–88). Gift 1956 med Regina Urszula Włodarek (19.8.1928–), datter av godseier Władysław Włodarek (1891–1941) og hustru Jadwiga (1905–99).

Per Øyvind Heradstveit ble landskjent som fjernsynsreporter og programleder i Norsk rikskringkasting allerede fra 1961. Med politikk som spesialfelt ledet han et stort antall direktesendte fjernsynsdebatter og valgprogrammer, og han laget fjernsynsreportasjer om kontroversielle emner gjennom mer enn en menneskealder. Han hører med blant NRK Fjernsynets mest kjente og markante personligheter.

Heradstveit vokste opp i Vikøy i Hardanger med nynorsk som målform. I gymnastiden anskaffet familien radio, og lytting til utenlandske radiosendinger åpnet en ny verden for ham. Han ble interessert i språk og kringkasting og drømte om å bli reporter i NRK. Etter examen artium 1951 og et år som lærervikar og journalistelev begynte han å studere filologi ved Universitetet i Oslo og hadde senere studieopphold i Frankrike, Tyskland, Østerrike og Sovjetunionen. Han ble cand.mag. 1962.

1956 ble Heradstveit ansatt i NRK som hallomann i radio, og etter hvert avanserte han til programsekretær i Dagsnytt. Etter en periode som norsk lektor ved Lycée Corneille i Rouen, Frankrike 1959–60 gikk han 1961 over til NRK Fjernsynet og ble programsekretær i Dagsrevyen. Fjernsynsjournalistikkens vesen – å formidle til seerne direkte fra stedet – appellerte til ham, og han ble snart regnet som Dagsrevyens dyktigste journalist. Heradstveit bidrog aktivt til å drive frem Dagsrevyens journalistikk, og 1962 ble han redaksjonssekretær. Som nyhetsoppleser kom han til å personifisere Dagsrevyen med sin profesjonelle stil og bidrog til å fremme fjernsynets status som nyhetsformidler i mediets tidligste år. Han innførte en ny grad av pågåenhet ved en direkte spørsmålsform overfor intervjuobjektene i sine nyhetsreportasjer. Det var uvant for et norsk publikum. Snart kalte pressen ham revolverjournalist.

Heradstveits måte å gå rett på sak i intervjusituasjonen virket nesten overrumplende i samtiden. Blant intervjuobjektene var både ledende norske politikere, som statsminister Einar Gerhardsen, utenriksminister Halvard Lange og stortingspolitikerne Nils Hønsvald, Finn Gustavsen og John Lyng, og internasjonale størrelser som Berlins borgermester Willy Brandt og den sovjetiske utenriksminister Andrej Gromyko, for å nevne noen. Som fjernsynsjournalist lå Heradstveit her i forkant av mediets utvikling.

Heradstveit kalte sin praksis for det kontroversielle intervju, der fjernsynsreporteren stilte spørsmål på publikums vegne og opptrådte som objektets motpart. Han brøt med den foregående NRK-generasjonens mer tilbakeholdne form.

1966 tilbrakte Heradstveit tre måneder i USA for å studere nyhetsformidling i fjernsyn. Deretter ble han programsekretær i fjernsynets Opplysningsavdeling. Overgangen til opplysningstoff ble viktig: Samme høst startet Heradstveit debattforumet Åpen post sammen med Kjell Arnljot Wig. Programmet konfronterte motstridende parter i et fjernsynsstudio innredet som en rettssal. Brennbare emner ble belyst i knallhard revolverform. Åpen post ble fjernsynets mest kontroversielle programpost i 1960-årene. Gatene var folketomme når sendingene gikk. Etterpå kom sterke reaksjoner. Gjennom Åpen post ble fjernsynet en arena for kamp om opinionen: Programmet kom i skuddlinjen for partier, pressgrupper og publikum ved å påvirke offentlig debatt på en gjennomgripende måte.

Etter hvert utvidet Heradstveit sitt arbeidsfelt; han lagde fjernsynsreportasjer fra Europa, Asia og Afrika, og han intervjuet de mest kjente internasjonale politikere. Om Heradstveit bidrog til å utvide offentligheten utad i 1960-årene mot norske statsmakter og den store verden, kom han til å utvide den innover i 1970-årene. Sammen med professor Nils Retterstøl laget han da programserier om menneskesinnet; om psykiatriske lidelser, samlivsproblemer, alkoholisme, kreft m.m. Tabuemner som selvmord ble tatt opp. Responsen fra seerne var stor; problemene var mer utbredt enn mange hadde trodd.

Heradstveit fortsatte også som programleder for oppsiktsvekkende fjernsynsdebatter. 1974 var det Kveldsforum som skapte overskrifter. I programmet På sparket i mai 1975 fikk han for første gang norske nynazister frem på fjernsynsskjermen. Under direktesendingen ble Fjernsynshuset angrepet av organiserte demonstranter som nesten nådde inn i studioet. I På sparket tok han også opp norsk politikk bak fasaden, f.eks. maktkampen i Arbeiderpartiet, noe som ble sterkt kritisert av partifolk.

Heradstveit fortsatte å lede NRKs fjernsynsdebatter også utover i 1980- og 1990-årene. Emnene var stadig kontroversielle, og temperaturen kunne bli høy. Som fjernsynsreporter ble Heradstveit likevel mindre pågående enn før. Dette var en langsiktig utvikling: Hans reportasjer fra Sør-Vietnam 1970 og fra juntaens Hellas 1972 og hans fjernsynsintervjuer med skipsrederne Hilmar Reksten og Fred. Olsen ble alle angrepet i deler av pressen som lite kritiske. Kritikken sprang ut av hans fortid som revolverjournalist; den skapte forventninger om mer. Når Heradstveit ble oppfattet som servil, var det på bakgrunn av hans tidligere status som tøff intervjuer. Hans ry fra 1960-årene var ikke glemt.

Etter at Heradstveit 1972 ble redaksjonssekretær i Opplysningsavdelingen, innledet han et kritisk journalistisk forfatterskap ved siden av. Bøker om omstridte emner kom på løpende bånd: om hemmelige tjenester, spionasje, israelsk etterretning i Norge, Vidkun Quisling, velferdsstatens skyggesider. Boken Einar Gerhardsen og hans menn skapte storm 1981. Den kastet et avslørende lys over maktkampen i Arbeiderpartiet, og Gerhardsen kritiserte den på det sterkeste. Heradstveit la frem sine kilder 1992.

Heradstveit ble programredaktør i Opplysningsavdelingen 1982, og 1987–91 var han NRKs korrespondent i London. Han avsluttet sin karriere i NRK som programredaktør i fjernsynets Faktaavdeling 1992–96, etter til sammen 40 år i institusjonen. Han ble da redaktør i Faktum Forlag, som utgav faktabøker. Samme år vakte han igjen oppsikt da han utgav en bok basert på personlige intervjuer med kong Harald. Mot slutten av 1990-årene var Heradstveit aktiv i Eldres IT-forum, som tok opp eldres vilkår i informasjonssamfunnet.

  • Ett minutt til sending. Tanker og tvil om TV, 1970
  • Jemen – det lykkelige landet?, 1970
  • Mennesket og krigen. En antologi fra krigsårene, 1970
  • Sudan – en afrikansk tragedie, 1970
  • På skjermen. Råd og vink for TV-opptredende, 1971
  • Hemmelige tjenester. Etterretning, spionasje og overvåking, 1973
  • De medskyldige. Israelsk etterretning og mordet på Lillehammer, 1974
  • Menneskesinnet (sm.m. N. Retterstøl), 1975
  • Spionasje og infiltrasjon i industrien, 1976
  • Quisling – hvem var han?, 1976
  • Kriser i menneskesinnet, 1977
  • Stabbur-Nilsen forteller, 1978
  • Kongen som sa nei!, 1979
  • Ærbødigst Peter Grønvold. Dokumentasjon av en skjebne i velferdsstaten, 1979
  • Einar Gerhardsen og hans menn, 1981
  • Politikk og kall. Lars Korvalds memoarer, 1982
  • Menneskesinnet. Alkohol og alkoholproblemer, 1983
  • Eventyret Norsk Data. En bit av framtiden, 1985
  • Spill! Kjell Bækkelunds notater fra et uryddig liv, 1985
  • En liten mikrofon i en stor verden, 1992
  • Kong Harald. Monarkiet i medvind og motvind, 1996
  • De eldre i informasjonssamfunnet. Sluttrapport fra Eldres IT-forum, 1998
  • P. Ø. Heradstveit: Ett minutt til sending og En liten mikrofon i en stor verden (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • HEH, flere utg.
  • H. F. Dahl og H. G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981, bd. 3 i NRKs historie, 1999
  • avisintervjuer i NRKs klipparkiv