Lærer, presse- og folkeopplysningsmann. Foreldre: Husmann Peder Olsen (Eiestrand) Soelvold (1766–1839) og Berte Pedersdatter Sagene (1773–1855). Ugift.

Peder Soelvold begynte som lærer, men ble etter hvert journalist og samfunnskritiker. Han redigerte avisen Statsborgeren 1831–35.

Soelvold vokste opp på en husmannsplass som den eldste av seks barn. Hans talent ble først oppdaget av den lokale sogneprest Bremer, og da han stod til konfirmasjon 1816, stilte presten ham fremst på kirkegulvet. Fra morssiden hadde han tidlig mottatt inntrykk fra haugebevegelsen, men det var fra hjemstedets overklasse at han fikk støtte og oppmuntring til å virke som lærer; han ble hjulpet frem av både Bremer og statsråd Niels Aall. 1820–23 var Soelvold lærer ved Aalls bruksskole på Ulefoss. I denne tiden skrev han et notat med gode råd til omgangsskolelærere. Notatet er preget av opplysningstidens ideer. Læreren, mente Soelvold, bør ikke vise “afskrækkende Barskhed”, for da vil eleven “gaae til Skolen med Ulyst”.

Som 23-åring drog Soelvold til Christiania, og han var huslærer hos gårdbruker Engebret Hoff i Aker fra 1825. Her trivdes han og ble, i alle fall til å begynne med, møtt med respekt. Han ble valgt til sekretær i Selskabet for Akers Sogns Vel, men kom fort i klammeri med fremtredende menn i lokalmiljøet og mistet derfor denne posisjonen. 1826 fikk han ferdig manuskriptet til en lesebok “til Brug for Ungdommen”, der kjente menn og kvinner blir presentert som helter. Han henvendte seg til departementet for å be om støtte til sitt pedagogiske arbeid, men ble avvist. Det har nok heller ikke hjulpet på søknaden at Soelvold i forordet klager over at for en del ungdom blir “Skolen et Fængsel”. Boken ble først trykt 1999.

Soelvold leste mye. Utlånslistene fra universitetsbiblioteket i Christiania på denne tiden forteller at Soelvold var en flittig gjest. Hans første skrevne arbeider er lite originale, helst bearbeidelser av andres tekster.

Størst innsats gjorde Soelvold som avismann. Han la grunnlaget for og redigerte avisen Statsborgeren i perioden 1831–35. Som redaktør var han først og fremst opptatt av å støtte bønder og småfolk som mente at de var blitt utsatt for overgrep fra embetsmenn. Så ivrig var han etter å få slike saker på trykk at han ikke alltid brydde seg om å sjekke påliteligheten av det han fikk inn. Hadde han ikke nok proteststoff liggende, hendte det at han reiste rundt for å samle inn nye historier mot embetsstanden. Henrik Wergeland sa at selv “Fanden var i de dage ikke slig frygtet som Statsborgeren”.

Statsborgeren var preget av opplysningstidens ideal om frihet og av en urokkelig tro på den norske grunnloven. For Soelvold, som selv hadde fått mange av idealene sine fra embetsmenn i hjembygda, betydde opplysningstankene uendelig mye mer enn lojalitet mot den sosiale klasse som hadde fremmet dem. I første nummer av avisen lovte han å sette søkelys på “grundlovsstridige og egenmægtige Foretagender”. Det var viktig for ham å bevisstgjøre bøndene om deres rettigheter og påse at embetsmennene ikke satte seg ut over de linjene som alt var vedtatt i grunnloven. Han argumenterte ivrig for at bøndene måtte velge sine egne representanter, og han bør få noe av æren for at antallet bønder økte kraftig ved stortingsvalget 1832. Stortingsmenn som ikke innfridde forventningene ble åpent kritisert av Soelvold, uansett hvilken stand de tilhørte.

Som kritisk journalist kom Soelvold opp i svære vanskeligheter. I sitt forsøk på å sette søkelys på udugelige embetsmenn drev Statsborgeren en aktiv maktkamp, og i denne kampen gikk Soelvold under. Han var ikke akademiker og ble nok også av den grunn sett ned på. Han var halt og dessuten kun en landsens innflytter i Christiania. Han hadde ingen sosial status; han var modig og uvøren, men uten den selvsikkerhet som borgerskapet omgav seg med. Han gav sjelden opp navn i avisen og undertegnet heller ikke sine egne innlegg, men i en programerklæring er han uvanlig personlig: “Skjæbnen har været mig ublid; med en lam Fod maa jeg gjennemvandre Livet; men aldri smigrer eller kryber jeg for noget Magtmenneske.” I ett av sine Breve til min Fader fra avisen skildrer han oppveksten: “Jeg levede i en afsides Egn af Landet, og saae mine Landsmænd hentæredes af Hunger.”

Etter hvert ble Soelvold viklet inn i flere injuriesaker, og avisen ble også fratatt retten til redusert porto. Særlig ille var kanskje saken mot en prest i Hallingdal. Soelvold allierte seg her med bønder i bygda som ville bli kvitt presten og trykte en serie med anklager mot ham. Presten skal ifølge Soelvold ha kalt konfirmanter for “fordømte naut” og nektet nattverd til folk. Saken kom for retten og endte med at presten tok sitt eget liv.

1835 måtte Soelvold gi opp arbeidet i Statsborgeren. Henrik Wergeland tok over og ledet avisen til den gikk inn to år etter. Soelvold var med på å starte en ny avis, Fædrelandsvennen, men måtte gi opp etter kort tid. Etter at han måtte gå fra redaktørstillingen, søkte han hjelp hos sine bondevenner. Å reise tilbake til hjemstedet har tilsynelatende ikke vært aktuelt. 1836 satt han en kort periode i fengsel.

Høsten 1845 ble Soelvold funnet på gaten i Christiania, fattig, husløs og forkommen. Politiet anbrakte ham på arbeidshuset i Mangelsgården, og derfra ble han senere overlatt til Akers fattigvesen, som satte ham ut på legd. Han ble til slutt lagt inn på Aker sykehus med koldbrann og døde der 1847, forlatt og glemt, 48 år gammel.

  • Store og gode Handlinger af Nordmænd til Brug for Ungdommen, 1826 (utg. ved A. J. Gjermundsen, Ulefoss 1999)
  • red. Statsborgeren 1831–35
  • Nogle Ord om Storthingsvalg, for Lægmanden, 1832
  • Om Storthingsvalg. Nogle Ord til Norges stemmeberettigede Borgere, 1840
  • Se også bibliografi i Gjermundsen 1989 (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 91–95
  • NFL, bd. 5, 1901
  • W. Munthe: Statsborgeren og Peder Soelvold. Et bidrag til den norske presses historie, 1907
  • A. B. R.: “Telemarkingen P. P. Soelvold og Statsborgeren”, føljetong i Varden 13.–27.7.1922
  • T. Høverstad: “Peder Soelvold i striden for upplysning”, i d.s.: Norsk skulesoga. Frå einevelde til folkestyre 1814–1842, 1930, s. 152–259
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • T. Eggen: “Politiske ideer i Statsborgeren”, h.oppg. UiB, 1968
  • A. J. Gjermundsen (red.): Peder Pedersen Soelvold 1799–1847. Folkelærer og demokrat, Ulefoss 1989
  • H. Ytrehus: “Demokrat på alvor. Peder Soelvolds tragiske skjebne”, i Gjermundsen 1989 (se ovenfor), s. 33–55
  • P. B. Tufte: “Peder Pedersen Soelvold. Husmannssønn, folkeopplyser og samfunnskritiker”, i Holla-minner 13, Ulefoss 1999, s. 142–154
  • Samling av manuskripter fra seminar om Peder P. Soelvold, Ulefoss 2000
  • J. Helvig: Statsborgeren under Peder Soelvold, semesteroppg. Høgskolen i Oslo, 2002