Faktaboks

Peder Gaarder
Peder Krabbe Gaarder
Født
3. april 1814, Alstahaug, Nordland
Død
5. august 1883, Kristiania
Virke
Jurist, statsrettsforfatter og statsrevisor
Familie
Foreldre: Prost Poul Frederik Gaarder (1778–1862) og Christine Helene Margrethe Heltzen (1780–1853). Gift 8.12.1853 i Christiania med Maren Sophie Caroline Gundersen (7.12.1830–17.6.1879), datter av gårdeier Gunder Clemetsen Alm og Elen Marie Olsdatter. Dattersønn av Christian Ernst Heltzen (1745–1825); søstersønn av Iver Anker Heltzen (1785–1842); søsterdatters sønn av Frederik Gottschalck von Haxthausen; fetter av Eugenius Sophus Ernst Heltzen; fetter av Frederik Due (1796–1873).

Peder Gaarder gjorde seg bemerket rundt midten av 1800-tallet som forfatter av et par bøker om norsk statsrett, hvor han hevdet Stortingets forrang fremfor kongemakten. Flere av hans radikale grunnlovstolkninger inngikk som del av venstreopposisjonens politikk i tiden frem til riksrettssaken mot ministeriet Selmer 1884, for deretter å bli akseptert som gjeldende statsrett.

Gaarder vokste opp på Petter Dass' gamle prestegård i Alstahaug på Helgeland. Etter at faren hadde dimittert ham til examen artium 1831, studerte han jus ved universitetet i Christiania, der han avla endelig embetseksamen 1838. Etter å ha hatt forskjellige juridiske stillinger ble han utnevnt til overrettsprokurator i Christiania stift 1847.

1845 publiserte Gaarder en omfattende kommentarutgave til Grunnloven, Fortolkning over Grundloven og de øvrige Love, som danne Norges Riges offentlige Ret. Dette ble et viktig og omdiskutert bidrag til norsk statsrett. Gaarder løftet her frem folkesuvereniteten som det vesentlige prinsipp for forståelsen av Grunnloven. Stortingets kompetanse ble konsekvent tolket utvidende og kongens myndighet tilsvarende nedtonet. Derved skilte Gaarder seg fra annen statsrettslitteratur, derunder Frederik Stangs standardverk fra 1833.

Gaarders juridiske tolkningslære bestod av inngående analyser av Grunnlovens ordlyd og av gode redegjørelser for statspraksis frem til 1840-årene, alt sammenført under folkesuverenitetens idé. Dette kom bl.a. godt til uttrykk i hans lære om Grunnlovens §§ 79 og 112, begge sentrale for forholdet mellom stortingsmakt og kongemakt. Gaarder forstod kongens utsettende veto ved Stortingets lovbeslutninger i § 79 som et kardinalpunkt for folkets lovgivende myndighet. Og han tolket bestemmelsen i § 112 om grunnlovsendringer helt å være forbeholdt Stortingets beslutning, uten kongelig veto overhodet, et standpunkt som først slo igjennom etter riksrettsdommene 1884.

Gaarders bok ble skrevet i en konfliktfylt fase i norsk politisk historie. En bedre politisk organisert bondestand dannet en stortingsopposisjon mot regjeringen og det herskende embetsmannsregimet, et regime som da var blitt revitalisert gjennom “intelligenskretsens” inntog i norsk politikk. Kretsen reagerte kraftig på det den mente var nye radikale tendenser på Stortinget, og i Gaarders bok så de et statsrettslig uttrykk for denne politikken.

1845 publiserte Bernhard Dunker boken Om den Norske Constitution, et krast politisk-juridisk motskrift til Gaarders bok, båret oppe av en vidt drevet rojalistisk grunnlovstolkning med en systematisk nedtoning av Stortingets kompetanse. Året etter gav Gaarder ut sitt like krasse svarskrift Om den norske Konstitution, der han på ny argumenterte for Stortingets sentrale stilling i forfatningen.

Etter disse to bøker skrev Gaarder dessverre ikke flere juridiske arbeider. Men i flere tiår fungerte han som en uformell statsrettsrådgiver for opposisjonen på Stortinget. Rundt 1850 hadde han også kontakt med thranitterbevegelsen. Han var statsrevisor fra 1851 frem til sin død 1883.

Verker

  • Fortolkning over Grundloven og de øvrige Love, som danne Norges Riges offentlige Ret, 1845
  • Om den norske Konstitution. Modbemærkninger til B. Dunkers Skrift om samme Gjenstand, 1846

Kilder og litteratur

  • Stud. 1831, 1881
  • biografi i Finne-Grønn, bd. 2, 1926
  • F. Castberg: biografi i NBL1, bd. 4, 1929

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Harro Harring, u.å.; gjengitt i Finne-Grønn (se ovenfor), s. 181