Prest og humanist. Foreldre: Sogneprest Claus Torolvsson Friis (død 1566), moren ukjent. Gift; hustruens navn er ikke kjent.

Peder Claussøn Friis var sogneprest i Sør-Audnedal og prost i Lista len i nesten 50 år. I ettertiden huskes han imidlertid best som topografisk-historisk forfatter og sagaoversetter, en sentral skikkelse i den tidlige etterreformatoriske lærdomshistorie i Norge.

I Valle kirke i Sør-Audnedal nær Lindesnes henger det et samtidig portrett av Peder Claussøn med teksten: “Peter Claussøn fød i Eger Ø sund Anno 1545 den 1. April: Blef Sogneprest i Vndal oc Prouist Ao: 1566. Døde Anno:” På høyre side står valgspråket “ORA ET LABORA” og “Anno Christi: 1614 Anno ætatis .69. Compl:”

Ifølge denne teksten skal Peder være født i “Eger Ø sund” 1545. Dødsåret 1614 er føyd til senere, så det er ingen tvil om at bildet er malt mens Peder levde. Stedsnavnet viser trolig til sundet som skiller Eigerøya i Rogaland fra fastlandet, nær det stedet bykjernen Egersund ligger i dag. Det har vært foreslått at navnet kunne vise til Eigerøya ved Farsund, som ligger svært nær Sør-Audnedal, men bebyggelsen og sundet her har ikke navn etter øya. Farfaren het Torolv, et navn som i senmiddelalderen nesten bare opptrer i Vest-Agder, noe som taler for at Peder har hatt slektsbånd i området.

Faren var prest i Sør-Audnedal fra ca. 1550, så Peder kom altså til bygda som smågutt. Peder fikk ganske sikkert sin utdannelse i Stavanger under rektor Jakob Matssøn, som også var underbiskop og visitator for den meget gamle stavangerbiskopen Jens Riber. At Jakob Matssøn har sett et godt presteemne i Peder, kan bidra til å forklare hans raske karriere. Sin prestegjerning begynte han allerede som 20-åring, som kapellan under faren. Da denne døde 1566 overtok Peder stillingen som sogneprest, og ble allerede samme år innsatt som prost i Lista prosti. Disse stillingene holdt han så lenge han levde. Også Jørgen Erikssøn, som etterfulgte Riber som biskop 1571, viste Peder stor tillit og gjorde ham til kannik (medlem av domkapitlet) i Stavanger 1575. Senere, før 1590, fikk han tittelen erkediakon, og rangerte dermed nærmest biskopen.

Audnedal var et stort prestegjeld og omfattet fire sogn. For å betjene dette kallet har Peder tidlig holdt en hjelpeprest. Selv bodde han på prestegården Valle, som var en av de større i prestegjeldet, men slett ikke hans viktigste inntektskilde. Han fikk landskyld fra prestebolgodset, som omfattet seks gårder og 28 – for det meste små – gårdparter, ifølge en samtidig jordebok. I tillegg hadde han prestetiende fra sine fire sogn, og da han ble medlem av domkapitlet i Stavanger, fikk han også inntekter av kirkens prebende med et jordegods som var større enn prestebolgodset. Fra 1593 fikk han dessuten kongstiende fra to av sognene, til kompensasjon for utgifter som fulgte plikter ved å bo ved allfarvei. I tillegg kom offer ved de store høytidene og avgifter for kirkelige tjenester.

Med embetet fulgte også utgifter. Peder måtte selv betale hjelpepresten, og fra midt i 1590-årene, da den litterære virksomheten skjøt fart, holdt han også en fast skriver. Han må ha hatt store utgifter til reiser, ikke bare innenfor det store prestegjeldet og prostiet, for som medlem av domkapitlet har han også ofte måttet reise til Stavanger. Vi har flere vitnemål om at Peder gav penger til byggearbeider og utstyr til Valle kirke; først 100 daler til gjenoppbygging 1577, deretter bekostet han utvidelse av koret samt forgylt nattverdskalk og fat 1591 og ny altertavle 1608.

Etter en visitasreise 1572 gav biskopen Peder et godt skussmål, og alt tyder på at Peder både var en god prest for sine sognebarn og en tro tjener for sine foresatte. Tiårene etter reformasjonen brakte store utfordringer for kirken. Den nye læren skulle innføres, organisasjonen skulle gjenoppbygges og inntekter skulle sikres. I Stavanger bispedømme kom denne prosessen først ordentlig i gang da Jørgen Erikssøn tiltrådte som biskop, og i dette arbeidet var Peder en god støttespiller.

Som prest stod Peder Claussøn i forholdet til bøndene i en dobbeltstilling som nok kunne være vanskelig, men som var velkjent fra middelalderen. På den ene side skulle han være bøndenes vern og talsmann når deres rettigheter var truet og når futen ble for grisk, på den annen side skulle han se til at bøndene oppfylte sine plikter mot kirken og betalte sin tiende. Da Lista len 1602 ble lagt under lensherren Peder Grubbe, ble kravene til avgifter og arbeidsplikt for bøndene kraftig skjerpet. Bøndene protesterte og fikk solid støtte fra Peder. Grubbe svarte med å stevne Peder for herredagen i Bergen 1604. Tiltalen omfattet påstanden om at han skulle ha satt bøndene opp mot lensherren, noen saker fra Peders embetsførsel og en gammel sak om et slagsmål med lensmannen Torkjell Haga. Retten gav anklageren medhold i et par formaliteter av mindre betydning, ellers ble Peder blankt frikjent. Grubbe hadde også stevnet fire bønder for opprør, men vant ikke frem her heller. Resultatet ble at Grubbe falt i unåde, og da regnskapsåret gikk ut, mistet han alle sine len.

1576 deltok Peder på et møte i Skien om hvordan tienden skulle betales og deles. Den gamle bondeluten eller fattigluten (1/4 av tienden, som var øremerket faatighjelp og ble disponert av bøndene) fra middelalderen var opphevet ved reformasjonen, men ble nå vedtatt gjeninnført, mot at bøndene skulle yte ett spann korn per mannsverk til skolen i Stavanger. Bøndene på Agdesiden ville først ikke godta dette “degnespannet”, og særlig gjenstridige var de i Nedenes og Råbyggelaget. Peder fikk i oppgave å tale bøndene i Nedenes til rette, og etter å ha besøkt alle kirkene i lenet fikk han drevet saken igjennom.

Det hendte at Peder havnet i skarpe konflikter, men det betyr ikke at han var en spesielt stridbar person. 1594 måtte han stevne Lista-presten Jørgen Stork for domkapitlet for tjenesteforsømmelse, krangel og usømmelig livsførsel. Jørgen ble avsatt, men siden tatt til nåde. Han døde 1596, og sønnen hans, Anders Jørgenssøn overtok. Han var ikke bedre enn faren, og kranglet dessuten stadig med kapellanen Jakob Claussøn, noe som førte til at begge mistet sine embeter.

Selv om Peder var en dyktig embetsmann, er det først og fremst som forfatter han har hatt betydning for ettertiden. Ett arbeid som angår hans embetsplikter, Om Tienden paa Agdesiden, er bevart, men de fleste av skriftene består av oversettelser fra norrønt og historisk-topografisk lærdomslitteratur. Den litterære virksomheten må sees i sammenheng med de lærdomskulturelle strømninger som hadde virket i Europa på 1400- og 1500-tallet, den såkalte humanismen. Historisk-topografiske verker er typiske for humanismens litteratur.

Allerede før 1520 hadde det spiret et humanistisk miljø i Bergen, senere også i Oslo og Stavanger. Peder kan ha fått impulser fra alle disse sentrene, kanskje først fra Stavanger gjennom sin skoletid, og særlig gjennom sin lærer Jakob Matssøn. Han hadde kontakt med en av de sentrale skikkelsene blant oslohumanistene, nemlig biskopen selv, Jens Nilssøn, men indirekte inspirasjon fra bergensmiljøet gjennom agderlagmannen Jon Simonssøn har nok vært spesielt viktig. Jon Simonssøn var en viktig læremester og inspirator for Peder. Han kan ha undervist ham i norrønt og har dessuten hjulpet ham med kildeskrifter og historisk-topografiske opplysninger, særlig om Nord-Norge og Trøndelag, og om Island, der han var på en embetsreise 1553, kanskje også om Bergen.

Det er grunn til å tro at Jon Simonssøn har hatt større betydning for Peders lærdomsvirksomhet enn tidligere antatt. Jon var utdannet i Trondheim, men hadde virket i mange år i Bergen før han ble lagmann i Agder. Der hadde han kontakt med humanistmiljøet, bl.a. den tidligere agderlagmannen Mattis Størssøn, som også oversatte kongesagaer. I Bergen fantes gode sagahåndskrifter, som vi kan kjenne igjen blant kildene til Peder Claussøn. Sannsynligvis har Jon studert håndskriftene og skrevet ekserpter og notater, som han har tatt med seg til Agder; disse notatene kan Peder ha overtatt. Det er mer sannsynlig at Peder har fått sine opplysninger gjennom Jon Simonssøns notater enn at han har hatt håndskriftene hjemme på Lista. Da er det også sannsynlig at annet stoff som er utformet av Jon Simonssøn, er blitt lånt inn i Peders skrifter.

Det ser ut til at Peders forfattervirksomhet særlig har foregått de siste 20 år av hans liv. Noe har han likevel gjort tidligere. Ifølge ham selv skrev han en versjon av et skrift om Island 1580, og i skrifter som vi har i versjoner fra 1590-årene eller senere, har han bygd på mye eldre notater som han må ha samlet gjennom mange år. Skrivingen fikk trolig vind i seilene da stattholder Axel Gyldenstierne 1595 oppfordret Peder til å oversette Landsloven og de mange tilleggene (retterbøtene) fra norrønt. Planene om å få etablert en autorisert redaksjon av lovverket på dansk ble dessverre skrinlagt 1597, da oversettelsene var nesten ferdige.

På samme tid som lovarbeidet stoppet opp, gav Gyldenstierne Peder et annet stort oversetteroppdrag – sagaoversettelsene. Disse kom til å omfatte Norges kongesagaer fra Ynglinga saga til og med Håkon Håkonssons saga. Første del, sagaene frem til 1177, bygde primært på Heimskringla, men han brukte også andre kilder. Videre har han oversatt Sagaen om bagler og birkebeiner og Håkon Håkonssons saga. Sverres saga har han manglet, men den er lånt fra Mattis Størssøns oversettelse (trykt 1594) og føyd inn. Peders Heimskringla-håndskrift er bare kjent fra oversettelsen og er nå tapt. Det samme gjelder håndskriftet til Håkon Håkonssons saga, på et mindre fragment nær. Sagaoversettelsene ble utgitt under tittelen Norske Kongers Chronica av professor Ole Worm i København 1633 og i en ny utgave 1757. Oversettelsesverket har dannet grunnlaget for den posisjon Heimskringla har inntatt i norsk og nordisk litteratur.

Humanismens europeiske litteratur dreide seg særlig om folkenes historie, miljø og levekår. Det var derfor ikke unaturlig at Peder fortsatte med en naturhistorie etter å ha skrevet norgeskrøniken. Verket Om Diur, Fiske Fugle oc Trær udi Norrig er tydelig inspirert av den svenske 1500-tallsforfatteren Olaus Magnus, selv om Peder flere steder er sterkt kritisk til forbildet. I tillegg til kapitler om dyr, fisker, fugler, skoger og trær har det trolig vært et kapittel om blomster, som nå er tapt. Det fremgår av flere notater at skriftet er fullført 1599, men også at det til dels bygger på eldre notater og på opplysninger fra Jon Simonssøn.

Et mindre historisk-topografisk arbeid er En kort Extract af de norske Kongers Chronica, en oversikt over fylkene i Norge og en sammenfatning av Norges historie fra ynglingene til 1387, bygd på flere kilder, delvis etter mønster av Jakob Matssøns stamtavler fra 1592. Den delen som er dekket av Heimskringla, bygger på Norske Kongers Chronica.

Fra 1608 har det topografiske størst plass i Peders forfatterskap. Han begynner kort etter 1608 med et mindre arbeid om sin egen landsdel, Stavanger Stifts Beskrivelse. Dette skriftet kan ha blitt til i samarbeid med biskopen, Laurits Scavenius, som på sine visitasreiser samlet opplysninger til et kart over stiftet. Skriftet om Stavanger stift er ikke så godt balansert og gjennomarbeidet som vi ville ventet av en moden forfatter. De områdene forfatteren kjente best, har fått uforholdsmessig stor plass. Men stoffet har nok fenget, for Peder fortsatte nå med et større anlagt arbeid av samme slag, som skulle omfatte hele Norge.

Norrigis Bescrifuelse er Peder Claussøns største og viktigste topografisk-historiske verk. Også det ble utgitt av Ole Worm (1632). Verket var ferdig 1613, men Peder har nok arbeidet på det i flere år, og enkelte deler bygger på langt eldre notater; opplysninger om Trøndelag og Nord-Norge har han trolig fått fra Jon Simonssøn.

I begynnelsen kommer han inn på navnet Norge, og landets første bebyggelse, dets grenser og inndeling i fylker. Så behandler han de enkelte fylker for seg, og kommer inn på forskjellige forhold som angår området, som utstrekning, befolkning, byer, natur, dyreliv, næring og historie. Som i Stavanger-skriftet kommer han flere steder inn på navnenes etymologi, men har lite å bygge på ut over egne antakelser. Hans forklaring av navnet Oslo som “Loelvens os” står fremdeles sterkt innenfor folkeetymologien, selv om den forlengst er avvist av fagfolk. Etter den siste fylkesbeskrivelsen, om Finnmark, kommer et lite tillegg om samene, deres tro og levemåte, som er av særlig stor etnologisk interesse.

Peders historisk-topografiske arbeider skulle favne om hele det gamle Norgesveldet. Han har etterlatt seg skrifter om Island, Grønland, Orknøyene og Hjaltland, Jemtland og Herjedalen samt om det svenske landskapet Hälsingland ved Bottenviken. Det største av disse småskriftene, Om Island, regnes som Peders første litterære arbeid, fordi det etter hans egen opplysning skal være skrevet ca. 1580, men det er betydelig utvidet rundt århundreskiftet. Hovedkilden for den eldre delen er Bergsbok, som også er en viktig kilde til skriftet om Grønland, skrevet 1596. Mot slutten av sitt liv, trolig 1613–14, skrev Peder en rekke mindre stykker om gamle norske fylker og skattland, Om nogle Læns og Landes Bygning, som ligge under Norrigis Krone. Også her kan han ha integrert eldre notater, i alle fall en nedtegnelse av en muntlig beretning om Færøyene fra 1592. Stykkene er tatt med i Worms utgave av Norrigis Bescrifuelse, men det er ingen tvil om at de er skrevet uavhengig av dette verket.

Ingen av Peder Claussøns verker ble trykt i hans levetid. Naturhistorien og sagaoversettelsene utgitt i 1630-årene, senere er naturhistorien, Norrigis Bescrifuelse og småskriftene også utgitt i Samlede Skrifter.

Peders liv og fremskutte stilling har gitt emne til sagn og folkelige forestillinger om ham. Noe ble nedtegnet så tidlig som midt på 1700-tallet og utgitt av Ludvig Daae. Vi kjenner ikke navnet på Peders kone, men vi vet at hun overlevde ham. Vi vet at han hadde minst en sønn, Claus, som overtok kallet etter faren. Vi har også opplysninger om tre døtre, men Peder kan gjerne ha hatt flere barn.

  • Norrigis Bescriffuelse, utg. av O. Worm, København 1632
  • Norske Kongers Chronica, oversettelse, utg. av O. Worm, København 1633 (ny utg. 1757)
  • Samlede Skrifter, utg. av G. Storm, 1881
  • L. Daae: Norske Bygdesagn, bd. 2, 1872
  • G. Storm (utg.): Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis, 1881
  • A. Steinnes: “Eit eventyr om Friis-namnet i Audnedal”, i Årsskrift for Agder historielag 40, 1961
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 14 (Rettelser og tillegg), 1962
  • E. Gunnes: “Peder Claussøn og hans samtid”, i H. Try (red.): Peder Claussøn Friis. Samtid og miljø på Agder, Kristiansand 1986
  • L. Hamre: “Jon Simonssøn, jurist og humanist, tradisjonsformidlar og sambandsledd mellom gammal og ny tid”, sst., 1986
  • J. G. Jørgensen: “Sagaoversettelser i Norge på 1500-tallet”, i Collegium Medievale nr. 2/1993
  • Portrett av ukjent kunstner, u.å.; i Valle kirke, Sør-Audnedal
  • Statue (bronse, helfigur) av Gustav Vigeland, 1937; ved Valle kirke, Sør-Audnedal