Paul Frank huskes som en uredd og dyktig talsmann for den liberale markedsøkonomi. Som direktør for Norges Handelsstands Forbund skrev han et stort antall artikler og betenkninger i dags- og fagpressen om politikk og næringsliv. Hovedbudskapet var at i fredstid kan et land ikke styres ved permanent fullmaktslovgivning uten at rettssikkerheten går tapt og staten forvandles fra en konstitusjonell til en vilkårlig forvaltningsstat.
Frank tok examen artium 1898, studerte jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1903. Han var edsvoren fullmektig ved Karmsund sorenskriveri 1903–05 og hadde et studieopphold i London 1905–06. Deretter var han advokatfullmektig hos Johnny Ramm i Kristiania inntil han 1911 fikk bevilling som høyesterettsadvokat og etablerte egen praksis, som han drev frem til 1920.
1914–20 var Frank ansatt i bistilling som sekretær i Christiania Handelsstands Forening, fra 1915 dessuten for Colonialgrossisternes Landsforening. I denne egenskap deltok han 1916 i forhandlingene om importavtalene med Storbritannia. Han var også juridisk konsulent for handelsstandsforeningens 50-mannsutvalg 1914–31.
Frank tiltrådte 1920 som adm. direktør i Norges Handelsstands Forbund, og der tok han straks til orde mot fremstøtene for å omdanne statens midlertidige prisregulering under krigen, basert på prinsippet om forhåndsløyve, til et permanent system i fredstid. Offentlig konkurransetilsyn og forbrukervern var akseptabelt i fredstid, derimot ikke ordninger med forhåndsløyve for priser og avanser. Prismyndighetene oppnådde imidlertid i Trustloven av 1926 vide fullmakter til å gripe inn mot antatt pris- og konkurransemisbruk når de anså forholdene skadelige for forbrukerne. Dessuten fremmet Trustkontorets sjef, Wilhelm Thagaard, 1934 et lovforslag som åpnet for statlig initiert rasjonalisering av bransjer som “hadde uhensiktsmessig struktur” (trustlovens § 14). Direktør Frank søkte å forhale slike former for statsinngrep i fredstid, og saken ble også utsatt på grunn av situasjonen i slutten av 1930-årene.
Frank var også partipolitisk aktiv. 1931–33 var han formann i Oslo Frisinnede Folkepartis hovedstyre og 1933 medlem av partiets hovedstyre, men brøt med partiet på grunn av dets tilnærmelser til Nasjonal Samling. Under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–45 ble Frank avsatt fra sin stilling allerede i juni 1941; han ble arrestert tre ganger og satt fengslet i til sammen 1 1/2 år. Mot slutten av krigen måtte han flykte med familien til Sverige.
Etter krigen ble statlig styring av næringslivet intensivert med hjemmel i den provisoriske anordning av 8. mai 1945 (“Lex Thagaard”). Anordningen gav for første gang staten fullmakt til tvangsdirigering av næringslivet i fredstid. Tiltakene ble likevel akseptert som en overgang til normale markedsforhold. Direktør Frank var medlem av Det økonomiske samordningsråd av 1945 og Pris- og rasjonaliseringslovkomiteen av 1947. Han reiste prinsipiell strid da Arbeiderpartiet 1952 fremmet forslag til en endelig pris- og rasjonaliseringslov, som ville gjøre statsdirigering, basert på prismyndighetenes skjønn, permanent. Som dissenterende medlem innledet han en motoffensiv i samarbeid med Norges Rederforbund, Norges Industriforbund og Norges Håndverkerforbund, og han skrev bl.a. en rekke artikler i Aftenposten mot lovforslaget. Agitasjonen virket, for regjeringen tilbakekalte avsnittet om statlig rasjonalisering og endret prislovutkastet på flere punkter. I ettertid kan det hevdes at tilbaketoget innledet en lang marsj tilbake til markedsøkonomi i Norge.
Paul Frank gikk av som direktør i Norges Handelsstands Forbund 1952. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1946, og han var kommandør av den svenske Vasaorden og ridder av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden.