Faktaboks

Paal Brekke
Paal Emanuel Brekke
Født
17. september 1923, Røros, Sør-Trøndelag
Død
2. desember 1993, Oslo
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Sogneprest Egil Brekke (1885–1979) og Elinor Nygård (1894–1974). Gift 1948 med malerinnen Bjørg Rasmussen (26.12.1922–), datter av fylkeskasserer Gudvar Rasmussen og Hulda Jensen. Ekteskapet oppløst. Gift i 1988 med Anna-Karin Brattli (21.12.41), datter av studiesekretær Arnold Brattli og hjelpepleier Elsa Marie Brattli. Far til Toril Brekke (1949–).

Paal Brekke var forfatter, gjendikter og litteraturanmelder. Så vel hans modernistiske lyrikk som hans eksperimenterende romaner er sentrale verk i norsk etterkrigslitteratur.

Under krigen oppholdt Paal Brekke seg som flyktning i Sverige. Her gjorde han seg kjent med Gunnar Ekelöfs poesi og den svenske “fyrtiotalismen” (Erik Lindegren, Karl Vennberg), som fikk stor betydning for hans senere litterære utvikling. I likhet med disse lot han seg inspirere av T. S. Eliot, Ezra Pound og den imagistiske retningen innenfor moderne lyrikk. Viktige forutsetninger er også de finlandssvenske modernistene Edith Södergran og Elmer Diktonius. I debutsamlingen Av din jord er vi til, som utkom på svensk forlag 1942, er imidlertid den modernistiske innflytelsen knapt synlig. I eksil gav han dessuten ut de to samlingene Fri är du född og Landflyktig soldat, samt skuespillet Jakobsnatten.

I hans første bok på norsk forlag, Jeg gikk så lange veier (1945), inngår flere dikt fra de første samlingene – dels beredskapslyrikk og dels dikt som gir uttrykk for den angst og avmakt som preger flyktningetilværelsen. Ved å la livet i eksil fungere som bilde på en allmenn tilstand av fremmedgjøring, foregriper han viktige sider ved sin senere lyrikk. Etter flyktningeromanen På flukt (1946) fulgte Skyggefektning (1949), en samling som innevarsler etterkrigsmodernismens gjennombrudd i norsk lyrikk sammen med Eliot-gjendiktningen, Det golde landet og andre dikt, som han utgav samme år.

I Skyggefektning anvender Brekke konsekvent frie vers, setter seg utover normalsyntaksen, gjør raffinert bruk av paranteser og brutt linjedeling, alluderer flittig til Bibelen og verdenslitteraturens klassikere, vrir på faste uttrykk og trekker inn hverdagsspråk og sjargong i et ellers høytidelig språk. Her og i senere samlinger formidler han en splintret virkelighetsoppfatning i et oppsplintret språk med identitetsoppløsning, fremmedfølelse og kommunikasjonssvikt som sentrale temaer og med krigen og angsten for nye (krigs)katastrofer som et mørkt bakteppe.

I 1950-årene fremstår Brekke som den fremste representant og talsmann for den nye modernismen – både i egne samlinger og som gjendikter, antologiredaktør og artikkelskribent. I en rekke innlegg forsvarer han modernismen mot dem som kritiserte den for å være kaotisk og uforståelig, bl.a. i den såkalte “tungetaledebatten”. De tre samlingene Løft min krone, vind fra intet (1957), Roerne fra Itaka. En ring av dikt (1960) og Det skjeve smil i rosa (1965) hører til høydepunktene i norsk etterkrigslyrikk.

Henspillingene på aktuelle politiske begivenheter blir stadig flere, og fremmedgjøringstematikken kobles sammen med en krass tidskritikk. I den første tematiseres bortfallet av transcendentale verdier i et opprevet billedspråk, på det mest intense i Fuimus troes. Men enkelte dikt formidler også en følelse av harmoni og livslyst, bl.a. det kjente kjærlighetsdiktet En konkylie vårt hus som avrunder boken. Brekke alluderer ofte til gresk diktning og mytologi, mest konsekvent i en diktsuite i Roerne fra Itaka, der det trekkes paralleller mellom Odyssevs og hans menn og det gryende norske forbrukersamfunnet. I Det skjeve smil i rosa kulminerer Brekkes særlige blanding av subjektiv fremmedgjøringslyrikk, spottende blasfemi og aggressiv-satirisk politisk lyrikk. Samlingen er formet som en eneste lang assosiasjonsstrøm der et mylder av dissonantiske bilder glir over i hverandre, ispedd kommentarer til aktuelle politiske hendelser i bl.a. Vietnam. Savn, ensomhet og onde erfaringer fra oppvekst i borgerlig miljø kobles til fortvilelsen over grusomheter på samtidens internasjonale krigsskueplasser. En gjennomgående hovedmetafor fremstiller samtidsmennesket som publikum i en kinosal der den samme film vises på nytt og på nytt.

Brekkes senere samlinger har vekslende kvalitet. Gjennom sin tidskritikk knytter Granatmannen kommer (1968) an til den foregående. For Aftenen er stille (1972), som skildrer tilværelsen på et aldershjem, og senere ble omarbeidet til et radiospill, mottok han Kritikerprisen. Syng ugle. Enkeltvise dikt (1978) og Flimmer. Og strek (1980) inneholder gode enkeltdikt i et knappere språk og med enklere og mer konkrete bilder enn i de tidlige samlingene. Etter en lang pause sendte Brekke i 1992 ut samlingen Men barnet i meg spør, som sammen med den posthumt utgitte Ostinato (1994) ligner en oppsummering av et langt liv i diktningens tjeneste.

Som gjendikter og antologiredaktør var Brekke på det mest aktive i perioden 1950–70. Da gav han bl.a. ut Eliots Cocktailselskapet (1951) og Mordet i Domkirken (1957) og stod selv, som redaktør, for gjendiktningene i Amerikansk lyrikk (1957) og Moderne japansk lyrikk (1965). Senere utgivelser omfatter Ezra Pound: Dikt i utvalg (1971), Indisk lyrikk (1979) og Czeslaw Milosz: I løsildens æra (1981). I 1955 utgav han sine to første antologier, Modernistisk lyrikk fra 8 land og Den unge lyrikken 1939–55. Senere fulgte Tverrsnitt (1958), Norsk lyrikk nå (1968) og Fakkeltog (1968). I årene 1958–62 var han dessuten redaktør for tidsskriftet Diktets venner og 1963–67 for serieutgivelsen Nordisk Poetisk Årbok.

Brekkes aksjonsradius var usedvanlig stor. 1947–53 var han redaksjonssekretær i Samtiden, og til 1950-årenes produksjon hører også de eksperimentelle romanene Aldrende Orfeus (1951) og Og hekken vokste kjempehøy (1953), som skilte seg kraftig ut fra tidens dominerende realisme. Fra 1963 ble han tilknyttet Dagbladet som litteraturanmelder, med lyrikk som spesialfelt. Men han skrev også om prosa og teater og ble høyt verdsatt for sin åpne innstilling og sin sikre vurderingsevne. Han deltok også med innlegg i kultur- og samfunnsdebatten og var særlig opptatt av Den tredje verdens problemer, som trådte i fokus både i diktning og artikler etter at han hadde foretatt en lengre reise til Østen. Inntrykk fra denne er nedfelt i den sterke rapportboken En munnfull Ganges (1962) som foregrep rapportbok-bølgen på slutten av 1960-årene. Et utvalg av Brekkes artikler og anmeldelser foreligger i Til sin tid. Journalistikk 1945–1970 (1970) og Farvel'ets rester. Journalistikk 1970–1981 (1981).

Verker

  • Av din jord er vi til (dikt), 1942
  • Fri är du född (dikt), 1943
  • Landflyktig soldat (dikt), 1945
  • Jakobsnatten (dikt), 19?
  • Jeg gikk så lange veier (dikt), 1945
  • På flukt (roman), 1946
  • Skyggefektning (dikt), 1949
  • Aldrende Orfeus (roman), 1951
  • Og hekken vokste kjempehøy (roman), 1953
  • Løft min krone, vind fra intet (dikt), 1957
  • Roerne fra Itaka. En ring av dikt (dikt), 1960
  • En munnfull Ganges, 1962
  • Det skjeve smil i rosa (dikt), 1965
  • Granatmannen kommer (dikt), 1968
  • Aftenen er stille (dikt), 1972
  • Syng ugle. Enkeltvise dikt (dikt), 1978
  • Flimmer. Og strek (dikt), 1980
  • Men barnet i meg spør (dikt), 1992
  • Ostinato, posthumt 1994
  • Til sin tid. Journalistikk 1945–1970, 1970
  • Farvel'ets rester. Journalistikk 1970–1981, 1981

Gjendiktninger og antologier

  • T. S. Eliot: Det golde landet og andre dikt, 1949
  • T. S. Eliot: Cocktailselskapet, 1951
  • T. S. Eliot: Mordet i Domkirken, 1957
  • Amerikansk lyrikk, 1957
  • Moderne japansk lyrikk, 1965
  • Ezra Pound: Dikt i utvalg, 1971
  • Indisk lyrikk, 1979
  • Czeslaw Milosz: I løsildens æra, 1981
  • Modernistisk lyrikk fra 8 land (antologi), 1955
  • Den unge lyrikken 1939–55 (antologi), 1955
  • Tverrsnitt (antologi), 1958
  • Norsk lyrikk nå (antologi), 1968
  • Fakkeltog (antologi), 1968

Kilder og litteratur

  • Div. avis- og tidsskriftintervjuer med Paal Brekke
  • W. Dahl: “Paal Brekkes romaner”, i Norsk Litterær Årbok 1967
  • L. Longum: Et speil for oss selv, 1968
  • A. Berg og E. Haavardsholm: Skrive og kjempe. Samtaler med seks skandinaviske samtidspoeter, 1977
  • J. E. Vold: “Et essay om Paal Brekke”, i d.s.: Her. Her i denne verden, 1984
  • E. Beyer: “'– et dikt mot verden'. Temaer og faser i Paal Brekkes lyrikk”, i d.s.: Forskning og formidling, 1990