Ridder og merkesmann. Foreldre: Faren het Eirik, nærmere opplysninger er ikke kjent. Gift med Sigrid Håreksdatter, nevnt mellom 1327 og 1340.

Pål Eiriksson var siste innehaver av merkesmannstittelen i Norge. Han var nært knyttet til kongedømmet som rådgiver og ombudsmann og representerte en kontinuitet i norsk forvaltning og politikk fra Håkon 5 til Magnus 7.

En brevpåskrift gir Pål tilnavnet “skjor”, men vi vet ikke om han brukte det selv. Påls faster fru Jartrud var gift med baronen Guttorm Gydasson, og hennes bror Asle hadde ridderrang. Pål ættet trolig fra Valdres, der han hadde atskillig jordegods. Kona het Sigrid Håreksdatter, og vi kjenner tre som kan ha vært hans barn: Unna Pålsdatter, sira Eirik skjor og en Sigurd Pålsson som opptrådte i Valdres i 1350-årene. At ridderen Bjarne Audunsson skjenket Pål en sølvskål i testament 1320, vitner om en forbindelse, men Pål blir ikke regnet blant Bjarnes frender i testamentet.

Utenom Valdres eide Pål jord i Asker, på Romerike, i Sogn og i Elvesysle (sørlige Båhuslen). Han hadde en bygård i Oslo og fiskerettigheter i Ølsjøen i Valdres og muligens i Enningdalen. Flere av eiendommene og rettighetene var kongsgaver. Håkon 5 gav ham 1315 andel i kongens bøter fra Elvesysle, en gave han 1320 overlot til Mariakirken i Oslo.

Pål Eiriksson opptrer første gang i kildene 1307. Var han den herr Pål som hadde oppdrag i Trøndelag under feiden med svenskene 1309, hadde han da fått ridderslaget. Pål ble sannsynligvis merkesmann julen 1317, muligens alt 1315, første belegg er “vinteren etter jul [1317]”. Merkesmannen hadde den gang det høyeste embetet i kongens hird nest kansleren, med posisjon som fremstående rådgiver samt oppgaver som kongens sakfører og overvåker av rettspleien. Hirdorganisasjonen forvitret imidlertid under Påls levetid, og vi kan ikke se hvor lenge det faktisk fulgte embetsfunksjoner med tittelen hans, som ikke er belagt etter 1332.

Pål må ha stått Håkon 5, hertuginne Ingebjørg og Magnus 7 personlig nær. Han skjenket jord til sjelehjelp for Håkon 5 1320, og kildene knytter ham ikke til stormannsopprørene mot kong Magnus i 1330-årene.

Pål var en av de 8 stormennene som ved Håkon 5s dødsleie april 1319 sverget å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre, inkludert å holde utlendinger ute fra norsk forvaltning. Edsavleggelsen var samtidig et innbyrdes løfte om å ivareta det norske aristokratiets rikspolitiske interesser. Pål var også med på å inngå Oslo-avtalen juni s.å. som regulerte det norsk-svenske kongefellesskapet i Magnus Erikssons umyndighetstid. Han medbeseglet den norske ekteskaps- og alliansetraktaten med Mecklenburg 1321, et ledd i hertuginne Ingebjørgs aggressive norsk-svenske politikk overfor Danmark, men deltok likevel på kuppmøtet 1323, der hertuginnen ble skjøvet ut av det daglige riksstyret. Møtedeltakerne overdrev trolig anklagene om misbruk innenfor riksstyret etter 1319 for å dekke over medansvaret som flere stormenn, inkludert Pål, må ha hatt for den førte politikken. Under stormannsfeiden kort tid etter ser Pål ut til å ha støttet drottseten Erling Vidkunnsson og kongehuset mot Finn Ogmundssons parti. 1327 var han med på å inngå en fred- og vennskapstraktat mellom Norge og Danmark og en freds- og forliksavtale mellom “Norges rikes menn” og hertug Knut Porse.

Pål hadde sysle i Valdres 1324, på øvre eller kanskje hele Romerike 1328 og trolig fremdeles 1332. Senere ble han fehirde i Bergen, der han er belagt 1336, men var avløst følgende år. 1338 gikk et antakelig falskt rykte om at Pål og hustruen var gått i kloster i Oslo. Pål ser ut til å ha vært i live ennå mars 1344, men må være død ikke lenge etter.

  • NgL, bd. 3 nr. 68
  • DN, bd. 1 nr. 121, 153, 156, 161, 199, 216, 217 og 257, bd. 2 nr. 85, 98, 130, 132, 137, 215 og 229, bd. 3 nr. 70, 125 og 129, bd. 4 nr. 123 og 159, bd. 5 nr. 142, 147 og 168, bd. 6 nr. 101 og 128, bd. 7 nr. 100, 117, 118 og 128, bd. 8 nr. 50, 98, 116, 131, 133 og 146, bd. 10 nr. 14, 43 og 44, bd. 11 nr. 11, bd. 15 nr. 3 og bd. 16 nr. 2
  • Biskop Eysteins Jordebog (Den røde Bog), Fortegnelse over det geistlige Gods i Oslo Bispedømme omkring Aar 1400, 1879, s. 221, 235, 246, 267, 272 og 283
  • Akershusregisteret af 1622, 1916, nr. 1724–25 og 2018
  • RN, bd. 3–5
  • Samlinger til det Norske Folks sprog og Historie, bd. 1–6, 1833–39, bd. 1 s. 130–133 og bd. 5 s. 559, note 3
  • NFH, del 4:2, 1859 og 2. Hovedafd. del 1, 1862
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, Bergen 1972
  • d.s.: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bd. 3 i ANH, 1995
  • O. G. Moseng m.fl.: Norsk historie bd. 1, 750–1537, 1999
  • Dokumenter med avtrykk av Påls segl finnes i RA, Oslo og i Den Arnamagnæanske håndskriftsamling, København: seglet er beskrevet og gjengitt i H. J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske sigiller fra middelalderen, 1899/1950, nr. 47