Faktaboks

Pål Bårdsson
Død
1. februar 1346, Nidaros
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested er ikke kjent
Virke
Kansler og erkebiskop
Familie
Foreldre: Faren het Bård, morens navn er ikke kjent.

Pål Bårdsson var erkebiskop 1333–46. Han styrket erkebispestolens politiske makt og unngikk åpne konflikter med kongemakten.

Pål Bårdsson nevnes i kildene som kannik i Bergen fra 1309. Fra 1313 kalles han magister. Pål representerte bispestolen i Bergen ved en rekke oppdrag av juridisk og diplomatisk art. Omkring 1320 oppholdt han seg utenlands i lengre tid. Han tok doktorgraden ved universitetet i Orléans og fikk etter dette tittelen professor utriusque juris, en tittel som ytterst få nordmenn hadde på denne tiden.

I årene som fulgte, ser det ut til at Pål oppholdt seg ved kurien som representant for erkebiskopen og biskopen i Bergen. På denne tiden klarte Pål øyensynlig å samle flere geistlige embeter i Norge på sine hender. Foruten sitt kanonikat i Bergen hadde han inntektene av et kapell i Sogn. Etter hvert omtales han som kannik i Nidaros, Oslo, Hamar og på Orknøyene.

1326 vendte Pål hjem til Norge, hvor han 1327 ble kongens kansler og prost ved Mariakirken i Oslo. Her var det duket for spenninger mellom Pål og den mektige drottsete Erling Vidkunnsson.

Med utgangspunkt i et brev fra biskop Audfinn i Bergen til erkebiskop Eiliv 1328 har eldre forskere med P. A. Munch i spissen skapt et inntrykk av at det hersket et sterkt motsetningsforhold mellom kansleren som kirkens mann og drottseten som den fremste representant for de verdslige myndigheter. Da det bare er det nevnte brev som plasserer Pål Bårdsson i opposisjon til Erling Vidkunnsson, samtidig som andre kilder indikerer at samarbeidet de to imellom har vært gjennomgående godt, er motsetningsforholdet i den senere tids forskning tonet ned (G. A. Blom). Av stor betydning var det nok også at Pål hadde et godt forhold til den unge kongen, Magnus Eriksson, og hans mor.

Etter Eiliv Arnessons død valgte Nidaros domkapitel Pål til ny erkebiskop. Ved juletider 1333 oppholdt han seg ved kurien i Avignon, hvor han ble viet til erkebiskop. 1334 kunne han begynne sitt virke i Norge. Som erkebiskop forsøkte Pål å fremme kirkens interesser med politisk kløkt. Han unngikk åpne konflikter med de verdslige myndigheter. Eksempelvis gikk han med på et kompromiss i striden med kongemakten om grensene mellom lagmannens og officialens domsrett i kristenrettssaker som involverte bøter. Ellers var Pål opptatt av å modernisere tiendeordningen, idet han forsøkte å utvide grunnlaget for hva det kunne kreves tiende av. Med erkebiskop Heming i Uppsala kom Pål i strid om en skatt som innbyggerne i Ångermanland og Helsingland skulle betale til St. Olavs “helligdom”. Pål mente at skatten skulle gå til Nidaros, mens erkebiskopen i Uppsala hevdet at den skulle ytes til St. Olavs alter i Uppsala domkirke.

Pål holdt en rekke provinsialkonsiler. I lovgivningen knyttet til disse fokuserte han sterkt på den kirkelige ordning og den hierarkiske disiplin.

Politisk ble erkebispestolen en stadig sterkere institusjon under Pål. Dels skyldtes det at det var stadige rivninger mellom kongen og misfornøyde stormenn, dels at kongen og hoffet for det meste oppholdt seg utenfor landets grenser.

Det ser ellers ut til at erkebiskop Pål hadde et godt forhold til sitt eget domkapittel. Han samtykket i en ordning der kannikene etter tur skulle ha ansvar for domkapitlets hus og økonomi. Kildene har lite å fortelle om hans forhold til biskopene i kirkeprovinsen. Pål var den siste norske erkebiskop som utnevnte en biskop til Man og Sudrøyene. 1341 hadde han planer om å visitere hele provinsen, men det ble ikke noe av. Også til kurien ser det ut til at Pål hadde gode relasjoner.

Ifølge de islandske annaler døde Pål Bårdsson i Nidaros 1. februar 1346.

Kilder og litteratur

  • DN, bl.a. bd. 9 nr. 100
  • Isl.Ann.
  • RN, bd. 3–5
  • NFH, 2. Hovedaf, d., del 1
  • R. Keyser: Den norske Kirkes Historie under Katholisismen, bd. 1–2, 1856–58
  • L. Daae: “En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros”, i Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum, Trondheim 1897, s. 104–114
  • L. Hamre: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • C. Joys: “Erkebiskopene Eiliv, Pål og Arne 1309–1349”, i A. Fjellbu m.fl. (red.): Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, bd. 1, 1955, s. 362–382

Portretter m.m.

  • Erkebiskop Påls segl viser en erkebiskop med høyre hånd hevet til velsignelse og en korsstav i venstre hånd; avtrykk bevart i RA