Ove Gjerløw Meyer var ivrig forkjemper for et eget norsk universitet og grunnlegger av Det norske Selskab i København.
1759 begynte Meyer på katedralskolen i Christiania, der han var elev samtidig med Johan Herman Wessel og Johan Vibe. Meyer ble dimittert til Københavns universitet 1762, og her tok han både teologisk og juridisk embetseksamen. Han livnærte seg i flere år som huslærer og litterat i København. 1778 vendte han hjem til Norge og ble byfogd i Tønsberg og Holmestrand. 1790 avanserte han til lagmann i Tønsbergs og Fredrikstads lagdømme, og samme år til assessor i overhoffretten i Oslo, men døde kort tid etter.
Under Struensee-styret i Danmark 1770–72, med liberale reformer og utstrakt trykkefrihet, markerte Ove Gjerløw Meyer seg som ivrig norsk patriot. Trondheimsbiskopen J. E. Gunnerus hadde tidlig tatt til orde for et eget norsk universitet, og denne ideen støttet Ove Gjerløw Meyer i to energiske brosjyrer. Nordmennene hadde like stor rett til universitet som danskene, og et norsk universitet ville bringe landet i bedre forbindelse med det lærde Europa, mente han.
Johan Nordal Bruns tragedie Zarine, som ble oppført i København 1772, vakte Meyers begeistring. I et eget skrift samme år forsvarte han dramaet mot dansk kritikk. Han betraktet formelig enhver innvending mot det som en fornærmelse mot Brun fordi han var nordmann! 28. februar 1772 møttes en gruppe unge norske akademikere til festmåltid og “Tragediemad” i madam Juels kaffehus i Læderstræde i København. To måneder senere lyktes det Meyer å sikre nordmennene eget lokale i annen etasje sammesteds – han ville antakelig unngå ironiske stiklerier fra danske gjester som ikke likte nordmenn av Meyers type. Her oppe i Læderstræde fant det første møte sted den 30. april 1772, og Det norske Selskab var stiftet.
Som praktisk organisator stod Meyer også bak selskapets første bokprosjekt, Poetiske Samlinger, som kom 1775. Det inneholdt dikt av bl.a. P. H. Frimann og J. H. Wessel. Meyers eget bidrag heter Den Ringe Stands Fordele. Det er et læredikt i stive aleksandrinske vers, med litterære røtter i Horats' første satire, i Ovids Fasti I, nr. 303 som hyller det enkle liv, og i sivilisasjonskritikken i Tullins dikt Maidagen fra 1758. Meyer prøver å lovsynge menigmanns sunne og enkle levesett, og bryter staven over noblessens tomme jag etter luksus og rikdom. Men Meyer er ingen stor versifikator eller språkkunstner. Claus Fasting fant bare enkelte virkelig poetiske partier i diktet.
I Norske Selskab vant Meyer mange medlemmers respekt og sympati på grunn av sine praktiske anlegg og initiativ. Men andre moret eller irriterte seg over hans impulsive, hissige og selvgode vesen. J. H. Wessels “gravskrift” over ham er navngjeten:
“Jeg, salig Ove Gjerløw Meyer,
Begik Sottiser som jeg pleier.”
Som byfogd i Tønsberg kunne Meyer erte borgerrepresentantene på seg fordi han på byråkratisk vis behandlet dem “von oben herab”. Men han ble også husket fordi han ofte la handlekraft og skapende fantasi for dagen. I pengesaker kunne han demonstrere personlig generøsitet. Noe av det mest interessante han har etterlatt seg som embetsmann, er skriftet Noget om Kjøbstaden Tønsbergs Forfatning fra 1788. Her gir han først et riss av byens historie fra de eldste tider. Så følger en beskrivelse av bosetning og næringsliv i byen 1788. Og han konkluderer med en høystemt bønn til arveprins Frederik om hjelp til opprettelse av et norsk universitet i Tønsberg. Han kan garantere at byen vil kunne stille både tomt og byggemateriale til rådighet for et akademi med plass til 50 professorer! Det er uvisst om skriftet virkelig ble overrakt arveprinsen ved hans besøk i byen 1788, og trykt ble det først 1822. Men Meyer var sikkert mann for å fremme saken muntlig for hans kongelige høyhet arveprinsen.
Sett i det lange perspektiv ruver ikke Ove Gjerløw Meyer på linje med sine samtidige J. E. Gunnerus, Johan Nordal Brun, Johan Herman Wessel og Edvard Storm, men som stifter av Det norske Selskab og ivrig forkjemper for eget norsk universitet har også Meyer vunnet seg plass som en av våre nasjonsbyggere i siste delen av dansketiden.