Faktaboks

Otto Luihn
Oppr. Killingland
Født
15. mars 1890, Drammen, Buskerud
Død
3. mars 1943, Stockholm, Sverige
Virke
Pressemann
Familie
Foreldre: Overrettssakfører, senere byfogd Samuel Killingland (1841–1910) og Johanne Louise Luihn (1856–1906). Gift 1913 med Marie Langlotz (1893–1969), datter av fabrikkformann Wilhelm Langlotz (f. 1847) og Marie Emilie Gebhardt. Dattersønn av Hans Jacob Luihn (1825–1909; se NBL1, bd. 8).

Otto Luihns litterære ettermæle er uløselig knyttet til Arbeider-Magasinet. Et sted er han nevnt som en glemt arbeiderdikter, mens andre mente at hans eneste diktsamling var én for mye. Det er umulig å se hans innsats som litterær gründer isolert fra hans politiske engasjement. Lanseringen av tidsskriftet Arbeider-Revy 1933 og de tre bøkene hans om Sovjetunionen tegner bildet av en mann med en usedvanlig sterk tro på kommunismen.

Luihn debuterte i det anarkistiske tidsskriftet Storm 1909. Da hadde han tatt middelskoleeksamen 1906 og vært til sjøs et par år. 1914 begynte han som journalist i Social-Demokraten. Etter et par år drog han til Stavanger, hvor han ble redaktør av avisen 1ste mai. 1919–23 arbeidet han som journalist i avisen Arbeidet i Bergen, og fra 1923 var han tilbake i Kristiania, nå som medarbeider i Norges Kommunistblad. Han hadde derfor omfattende presseerfaring da han november 1927 redigerte det første nummeret av Arbeider-Magasinet.

Målsettingen var å lage et underholdningsblad for “det arbeidende folk”. Luihn ville ha et betryggende hverdagslig preg på forsidene, og det var en formel som fungerte. Innholdet holdt hva forsidene lovet. Der var allehånde artikler, morsomme historier, noveller, kryssord og tegneserier, til og med en fremmedordbok som føljetong. Et annet fast innslag var spalten “Kjente menn innen arbeiderklassen”. Det skulle snart vise seg at bladet var et gullkantet papir, og allerede 1931 hadde det nådd et ukentlig opplag på 40 000. Utgivelsen av Arbeidernes leksikon, som i sitt slag er enestående i europeisk sammenheng, ble finansiert med midler fra Arbeider-Magasinet.

Det har vært hevdet at novellelitteraturen i Norge ikke hadde vært den samme uten Luihns pionerinnsats. Arbeider-Magasinet gav spalteplass til en rekke av 1930-årenes beste penner. Men 1930-årenes forfatterskap ble også – som litteraturhistorikeren Kjølv Egeland lett ironisk formulerte det – preget av det massive alvor. Arbeider-Magasinet skulle riktignok være et underholdningsblad for arbeiderklassen, men det lå ofte en alvorlig undertone og en aldri så liten moralsk pekefinger på lur.

Luihns periode som redaktør ble kort. Allerede februar 1931 trakk han seg som redaktør på grunn av sterk uenighet med de andre andelshaverne om det litterært-politiske innholdet. Hans første rene soloprosjekt, Arbeider-Revy, så dagens lys i desember 1933. Bladet fikk kort levetid, ikke minst på grunn av sitt nokså sekteriske preg. Bladet bar tydelig preg av Luihns nære samarbeid med Komintern og det sovjetiske propagandamaskineriet. Antallet noveller og reportasjer fra arbeids- og kulturliv i Sovjetunionen var iøynefallende høyt. Toneangivende for den litterære redaksjonelle linjen var de sovjetiske sosialrealistene. Mange av de norske bidragsyterne skulle også lykkes i å tilegne seg den særegne humørløse formen. Arbeider-Revys skjebne hvilte dessuten i for stor grad på Luihns skuldre, og dynamikken fra Arbeider-Magasinets redaksjon uteble.

Da Luihn meldte overgang fra NKP til Arbeiderpartiet i januar 1937, var det av interne årsaker i kommunistpartiet og ikke fordi han hadde begynt å tvile på kommunismen. Han stod fortsatt last og brast med Komintern, og i avisene forsvarte han iherdig Moskvaprosessene.

Luihns etterfølger i Arbeider-Magasinet, Nils Johan Rud, nevnte et sted at Luihn i slutten av 1930-årene ble en stadig mer ensom mann. Han stod utenfor sitt gamle parti og uten sitt faste talerør. Politisk hadde han forskanset seg i et hjørne, og i Komintern hadde de funnet seg nye samarbeidspartnere. Han skrev riktignok en del noveller for Arbeider-Magasinet og noen politiske kommentarer i Arbeiderbladet, men rollen som tilårskommen barrikadestormer føltes nok tung.

I sine siste aktive år viet Luihn seg til fagforeningen Illustrert presses forfattere, hvor han ble den første formann. Her var han aktiv helt til han ble arrestert av Gestapo sommeren 1942. Etter et par måneder ble han løslatt og greide å komme seg over til Sverige, der han døde av en hjertesykdom 1943.

Verker

  • Roten til alt ondt og andre muntre historier, 1928
  • Dikt, 1930
  • Arbeidernes fremmedordbok, 1931
  • Sovjetunionen. Oplevelser og inntrykk, 1933
  • Centralasia under Sovjetstjernen, 1934
  • Ukraine. På opdagerferd i den tredjestørste Sovjetrepublikk, 1936
  • Overs. J. Stalin: Lenin og leninismen, 1925

    Ikke-publisert materiale

  • Otto Luihns arkiv i AAB, Oslo

Kilder og litteratur

  • H. Østerholts maskinskrevne memoarer 1873–1943, i AAB
  • Arbeider-Magasinet 1927–31
  • Arbeider-Revy 1933–35
  • Komintern. NKPs politbyrå, Protokoller 1936 og 1937, i AAB
  • HEH 1938
  • N. J. Rud: Av et halvt hundre år, 1973
  • T. Odland: Kunst for ein klasse. Ideologikritisk analyse av to tegneserier i Arbeidermagasinet/Magasinet for alle, h.oppg. UiB, 1978
  • M. Nag: Otto Luihn som kulturformidler mellom Sovjet-Unionen og Norge, Meddelelser fra Slavisk-Baltisk Institutt, UiO, 1984

Portretter m.m.

    Fotografiske portretter

  • Diverse fotografier fra Otto Luihns arkiv; oppbevares i AAB