Geistlig og politiker. Foreldre: Lærer og klokker Even Jensen (1818–1903) og Inger Margrethe (Grethe) Berggrav (1818–1907). Gift 6.1.1884 med Marena Christine Pettersen f. Pedersen (26.5.1846–2.8.1924; enke etter kjøpmann Alexander Pettersen, f. 1828), datter av hotelleier Jørgen Pedersen (1807–90) og Ellen Sofie Sandersen (f. 1817). Far til Eivind Berggrav (1884–1959).

Otto Jensen var rundt 1900 en av de sentrale teologer og kirkeledere i Norge, blant annet som kirkestatsråd, stiftsprost og biskop. I kirkestriden gikk han inn for å øve en formidlende innflytelse.

Jensen ble student fra Drammen latinskole 1874 og tok teologisk embetseksamen ved universitetet i Kristiania 1879. Etter en studiereise til Tyskland 1880–81 arbeidet han som lærer i Kristiania og adjunkt i Stavanger til han 1889 ble utnevnt til residerende kapellan i Berg ved Halden. 1899–1905 var han sogneprest i St. Petri kirke i Stavanger og 1905–13 sogneprest i Skjeberg, avbrutt av knappe to år som kirkeminister i regjeringen Michelsen 1906–07. Jensen var stiftsprost i Kristiania 1913–17. Han ble utnevnt til biskop i Hamar 1917, men døde av hjerneslag allerede året etter, 61 år gammel.

I studietiden var Jensen sterkest influert av professor Fredrik Petersen, som kom til å bane veien for en ny teologi i Norge. Selv om hans teologiske standpunkt var overveiende konservativt, var Jensen likevel åpen for den moderne teologi som gjorde seg gjeldende i Tyskland. Han var en formidlingsteolog som ville bygge bro mellom konservativ og liberal teologi. Han holdt seg hele tiden faglig oppdatert og bidrog med artikler i teologiske og kirkelige tidsskrifter. 1896 vikarierte han som professor i dogmatikk ved universitetet.

Det var særlig den kristne forsoningstanken Jensen arbeidet med, og 1898 tok han den teologiske doktorgraden på avhandlingen Om Soning og Forsoning, hvor han gjennomførte en grundig bibelteologisk og dogmehistorisk undersøkelse av temaet: Fordi Gud er kjærlighet, trenger han ikke forsoning, men er den som forsoner mennesket med seg. Soningen er likevel nødvendig for at Gud skal kunne tilgi synden, og bare Guds egen sønn kan tilveiebringe en fyldestgjørende soning som stedfortredende gjør godt igjen det menneskeslekten har gjort galt. Gjennom dette standpunktet viste Jensen seg som en moderat representant for den moderne teologi. Fra konservativt hold i kirken ble han anklaget for å rokke ved grunnsannhetene i kristendommen, en anklage som saklig sett var ubegrunnet.

Otto Jensen kom til å engasjere seg i kirkestriden i begynnelsen av 1900-tallet. I to artikler om Professorsagen i Morgenbladet i januar 1906 støttet han liberalteologen Johannes Ordings kandidatur til det ledige professoratet i teologi ved universitetet, ut fra hensynet til forskningens frihet. I spørsmålet om sakramentlæren, som striden om Ording gjaldt, kunne Jensen dessuten uttale seg med faglig tyngde. 1905 hadde han skrevet om emnet i Norsk Theologisk Tidsskrift og kommet frem til at Ording med sitt sakramentsyn ikke brøt med en reformatorisk oppfatning.

Dagen etter at den andre artikkelen i Morgenbladet stod på trykk, utnevnte regjeringen Ording til professor. Kirkeministeren, prost Christoffer Knudsen, som hadde varslet at han ville søke avskjed dersom utnevnelsen ble tvunget igjennom av hans regjeringskolleger, gikk av samme dag og ble etterfulgt av Otto Jensen, som dermed også overtok det moralske ansvaret for utnevnelsen av Ording. For dette måtte han tåle hard kritikk fra de konservative i kirken.

Som kirkeminister prøvde Jensen å bygge bro over motsetningene i kirkelivet. Våren 1906 utnevnte han to konservative teologer til professorer ved Det teologiske fakultet, og i forbindelse med den såkalte Konow-saken i Bergen 1907 la han vekt på å finne frem til en kompromissløsning. Presten Carl Konow hadde vakt oppsikt ved å avvise syndefallet, treenighetsdogmet og forsoningen. Jensen oppfordret ham til å søke avskjed, men unnlot å gå til rettssak da Konow nektet å trekke seg. Løsningen på konflikten ble at Jensen lot menigheten få en ekstra prest. Som statsråd fikk han dessuten innført den nye rettskrivningen av 1907 og artiumsstilen på nynorsk, og han hadde ansvaret for opplegget i forbindelse med kroningen av kong Haakon og dronning Maud i Nidarosdomen 1906.

Otto Jensen var en allsidig person. Teologisk faglighet kombinerte han med praktisk dyktighet som pedagog, administrator, forkynner og sjelesørger. I kirkesynet var han bredkirkelig. Han var en opplagt bispekandidat, men hans tid som biskop ble altfor kort til å sette varige spor. Jensen ble utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden 1907.

Otto Jensens eldste sønn Eivind tok farmorens pikenavn Berggrav som slektsnavn. Han fulgte i farens fotspor og ble biskop og en av 1900-tallets mest sentrale kirkeledere.

  • Om Soning og Forsoning. En theologisk Afhandling, 1898
  • Lipsius' og Ritschls Theologi. En Fremstilling og Kritik, i NTT 1901, s. 1–25
  • Videnskab og Theologi, ibid., s. 145–161
  • Hvorledes bør det kristologiske Problem videnskabelig formuleres?, i NTT 1902, s. 209–224
  • Om Konfirmationsordningen, i Luthersk Kirketidende 1904, s. 306–311
  • Kirkehistorie for Folke- og Middelskolen (sm.m. J. M. Platou), 1904
  • Om Sakramentstridighederne, særlig Nadverstriden i første Halvdel af Reformations-Aarhundredet, i NTT 1905, s. 155–180 og 201–225
  • Professorsagen, i Mgbl. 24.1. og 25.1.1906
  • Hvad skylder Norge Christian Fredrik for 1814, i Ki&K 1914, s. 129–153
  • Vore fædre 1814 – og vi, ibid., s. 452–462
  • Fredssak og forsvarssak, i Ki&K 1915, s. 420–427
  • Fædrelandet, ibid., s. 541–544
  • Situationen i Den norske kirke, set i lys av dens historie og dens opgaver, i Ki&K 1917, s. 1–19
  • Stud. 1874, 1899, 1924
  • E. Berggrav: “Otto Jensen. Nogen livstræk”, i Ki&K 1918, s. 305–322
  • Biskop Dr. theol. Otto Jensen In Memoriam, 1918
  • H. Hille: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • J. Berggrav: Sandsæter–Jensen–Berggrav. En slekts historie,1943
  • J. Nome: Brytningstid. Menighetsfakultetet i norsk kirkeliv. Den historiske bakgrunn og grunnleggelsestiden, 1958
  • E. Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bd. 2, 1979
  • G. Heiene: “Formidlingsteologen som ble kirkestatsråd. Otto Jensen og professorstriden”, i TTK 1991, s. 241–255
  • d.s.: Eivind Berggrav. En biografi, 1992

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Asta Nørregaard, u.å.; Hamar domkirke
  • Tegning av Emanuel Vigeland, u.å.; gjengitt i Nome 1958 (se ovenfor, avsnittet Kilder)