Skipsreder og politiker. Foreldre: Grossist Sverre Tidemand (1891–1966) og Else Grieg (1898–1974). Gift 1948 med Karin Lorentzen (28.2.1928–18.12.2004), datter av skipsreder Jørgen Lorentzen (1897–1975) og Lully Olga Smith Housken (1896–1992). Grandnevø (brordatters sønn) av Joachim Grieg (1849–1932); søstersønn av Per Grieg (1897–1962).

Otto Grieg Tidemand ble 1965 den første borgerlige forsvarsminister på 30 år og bidrog sterkt til moderniseringen av det norske Forsvaret. Han var også medlem i den myteomspunne Bilderberg-gruppen og avløperen Trilateralkommisjonen, som arbeider for økonomisk og politisk samhandel og globalisering.

Otto Grieg Tidemand vokste opp i Oslo og opplevde som 18-årig artianer det tyske inntoget i byen 9. april 1940. Etter avsluttet handelsgymnas 1941 drog han til Bergen for å ta handelshøyskolen, men det egentlige målet var å komme til de norske styrkene i Storbritannia. I september 1941 flyktet han og 16 andre med motorbåten Sjølivet til Shetland. Han ble godkjent som flyelev og sendt til Little Norway i Canada. Her ble han utdannet til jagerflyger, og 1943 kom han til den norske 332 Skvadron i Storbritannia som sersjant. Tidemand deltok i luftkampene over Frankrike både før og etter invasjonen i Normandie og var med til de siste kamper over Tyskland våren 1945. Han var den første norske flygeren som landet i det frigjorte Kirkenes.

Selv fremhevet Tidemand den grundige flygerutdannelsen han fikk, det gode kameratskapet og innsatsviljen han opplevde som flyger og soldat i eksil. Han dimitterte fra Luftforsvaret som løytnant høsten 1945, men var tilbake som flyger under mobiliseringsøvelser i 1949 og 1951, hvor han fikk jetflytrening.

Otto Grieg Tidemand arbeidet som skipsmegler i Oslo fra 1946 og var medinnehaver i skipsmeglingsfirmaet Joachim Grieg & Co. 1950–60, fra 1960 skipsreder i Stove Shipping og Christian Smith Shipping Co. i Oslo. Han var 1970–74 formann i Oslo Høyre.

Tidemand var forsvarsminister i Borten-regjeringen 1965–70 og fikk ansvaret for moderniseringen og utbyggingen av det norske forsvaret i NATO-alliansen. Det amerikanske våpenhjelpprogrammet var under avvikling, og moderniseringen måtte i økende grad ordnes med norske midler. 1966 tok Tidemand imot de siste F-5 jagerfly som Norge fikk fra USA. Samme år var han på besøk i USA og fikk en grundig innføring i forsvars- og etterretningssamarbeidet med Norge – i en tid da Forsvarsstabens etterretningsorganer mottok mesteparten av sine driftsmidler fra USA. Han måtte rydde opp i striden mellom etterretningssjef Vilhelm Evang og overvåkingspolitiet. Han fikk også en CIA-sjef til å ta med seg en sovjetisk avhopper til Tidemands hytte i Hemsedal hvor han og forsvarssjefen, admiral Hauger Johannesen, ble informert om spiontrusselen mot Norge. Våren 1967 var han tilbake i USA og la grunnlaget for bilaterale avtaler under langtidsplanen for Forsvaret 1969–73. For første gang ble gjenkjøpsprinsippet brukt, og USA kjøpte norsk utstyr, mens Luftforsvarets transport- og antiubåtkapasitet ble dramatisk forbedret med seks Hercules- og seks Orion-fly levert 1969.

Tidemand innførte egne bestemmelser for Forsvarets anskaffelser, og 1967 gav han Forsvaret et direktiv om å bidra til industrialiseringen av Norge. Han støttet aktivt Forsvarets Forskningsinstitutts arbeid for en forskningsbasert høyteknologisk industri koblet til Forsvarets behov for moderne teknisk utstyr av høy kvalitet, slik at Forsvarets innkjøp ble en del av en bred næringslivsstrategi. Tidemand deltok 1967 i NATOs strategiomlegging fra “massiv gjengjeldelse” til “fleksibel respons”, som fikk store følger for Nord-Norge som NATOs nordflanke. Han ble 1968 den første forsvarsminister fra et NATO-land som besøkte Moskva, etter en dramatisk øvelse ved grensen til Sør-Varanger og en større marineøvelse i Norskehavet. Tidemand sørget etter dette for at forsvarsledelsen i Nord-Norge fikk fortløpende adgang til resultatet av den svært hemmelige elektroniske etterretning som ble utført. Han hadde også avgjørende innflytelse på omorganiseringen av forsvarsledelsen 1970.

Fra juni 1970 til Borten-regjeringens fall i mars 1971 var Tidemand handelsminister. Her hadde han ansvaret for noen av forberedelsene til de feilslåtte medlemskapsforhandlingene med det daværende EEC. Som handelsminister var han ogs¨å medlem i rådet for Den internasjonale utviklingsbank.

Tidemand hadde en rekke tillitsverv i næringslivet og var en av noen få nordmenn som over lengre tid deltok i Bilderberggruppen, en myteomspunnet internasjonal gruppe politikere og næringslivsledere som har hatt årlige lukkede møter siden 1954. 1972 ble avleggeren Trilateralkommisjonen etablert for å styrke båndene til den nye økonomiske verdensmakten Japan, og Tidemand deltok her bl.a. i arbeidet for at Japan skulle forbli i den USA-vennlige leiren under den kalde krigen.

Otto Grieg Tidemand var president i Norges Golfforbund 1962–65. Han ble 1976 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han hadde også krigsmedaljen og Deltagermedaljen.

    Upublisert materiale

  • Embetshandlinger i Forsvarsdepartementets arkiv/RA, Oslo
  • Stud. 1940, 1965
  • J. Waage: “Vår flyvende forsvarsminister”, i Vi Flyr, 1, 1966
  • F. Meyer: Hærens og Marinens Flyvåpen 1912–1945, 1972
  • HEH 1973
  • R. Tamnes: The United States and the Cold War in the High North, 1991
  • V. Henriksen: Luftforsvarets historie, bd. 2, 1996
  • O. Njølstad og O. Wicken: Kunnskap som våpen – Forsvarets Forskningsinstitutt 1946–1975, 1997
  • O. Riste og A. Moland: “Strengt hemmelig” — Norsk etterretningstjeneste 1945–1975, 1997
  • F. H. Johannesen: Erindringer 1948–1973. En tidligere admiral og forsvarssjefs tilbakeblikk, 1998
  • K. Skogrand og R. Tamnes: Fryktens likevekt. Atombomben, Norge og verden 1945–1970, 1999