Otto Blehr var ett av de sentrale navn i norsk politikk gjennom mer enn 40 år. Som stortingsmann, som embetsmann og som statsminister i fire perioder bidrog han til å forme utviklingen av det moderne Norge i flere avgjørende faser før og etter 1905.
Blehr vokste opp på gården Sanderud i Stange. Barndomshjemmet var preget av grundtvigianismens folkelige og nasjonale ideer og stod i nær kontakt med østlandske folkehøyskolekretser; Christopher Bruun var hans fetter på morssiden. Otto Blehr tok examen artium 1865 og begynte deretter på det juridiske studium. Han engasjerte seg aktivt i Studentersamfundet, deltok ivrig i debatter og i samfunnets sosiale liv og var formann våren 1871. Han hyllet tidens liberale og nasjonale ideer, men var samtidig ivrig skandinav; 1870 øvde han seg i skyting for eventuelt å kunne delta på Danmarks side i en ny krig mot Tyskland.
Blehr ble cand.jur. 1871. Fra samme år var han stortingsreferent for Dagbladet og Bergens Tidende, og i sistnevnte avis fungerte han også som medarbeider og i en periode som redaksjonssekretær. Det var under et opphold i Bergen 1871 at han ble kjent med Randi Nilsen, som han giftet seg med 1876.
Høsten 1872 ble Blehr fullmektig for den nyutnevnte sorenskriver i Nordfjord, odelstingspresident og senere statsminister Ole Richter. Richter kom imidlertid aldri til å overta dette embetet, så Blehr kom til å bestyre det, fra 1873 som konstituert sorenskriver. Han ble boende på Nordfjordeid til han 1877 slo seg ned som overrettssakfører i Lærdal i Sogn. Her engasjerte han seg straks i lokalpolitikken, var i flere år herredets ordfører og bekledte viktige verv innen samferdselssektoren.
Blehr var klar over den sentrale rolle pressen skulle komme til å spille under den politiske maktkamp som nå forestod. I Nordfjord var han en av initiativtakerne til det venstreorienterte Fjordenes Blad, og i Lærdal startet han og fungerte som den første redaktør for Sogns Tidende.
1879 ble han valgt til førstesuppleant til Stortinget for Nordre Bergenhus amt, og 1883–88 var han fast representant fra samme amt. Hans første stortingsperiode falt i de dramatiske årene da maktkampen mellom konge/regjering og storting nådde sitt klimaks med riksrettssaken mot ministeriet Selmer og dannelsen av Johan Sverdrups regjering. Blehr var radikal venstremann, sluttet opp om Sverdrups politikk og hørte til de sentrale personer under de siste fasene av denne dramatiske striden. Som medlem av Protokollkomiteen var han med på å utarbeide innstillingen om riksrettsanklage, og selv skrev han den del av innstillingen som omhandlet vetospørsmålet. Odelstinget valgte ham deretter som en av de tre som skulle føre aktoratet under riksrettssaken.
Det var som riksrettsaktor at Blehr først vant seg et landskjent navn. Selv skrev han viktige deler av anklagen, og under store deler av prosedyren førte han ordet på aktoratets vegne. Det var til stor hjelp for Venstre at partiet hadde en kyndig og effektivt arbeidende jurist som Blehr til sin disposisjon. Med grundig og skarpsindig juridisk argumentasjon trakk han frem de momenter som talte for at kongen ifølge forfatningene fra 1814 ikke hadde absolutt veto i grunnlovssaker.
Til tross for at han ennå bare var 36 år gammel, hadde Blehr vunnet seg en fremtredende posisjon i Venstre, og mange undret seg over at han ikke ble tatt med i Sverdrups regjering. Hans politiske forum ble isteden Stortinget, der han til å begynne med opptrådte som en av regjeringens fremste forsvarere, men etter hvert kom til å stille seg mer kritisk til den i viktige saker. Først og fremst var det Jakob Sverdrups innflytelse over ministeriets politikk han mislikte; både når det gjaldt saken om diktergasje til Alexander Kielland og menighetsrådssaken stilte han seg i fremste rekke blant Sverdrups motstandere. Blehr tok likevel ikke klart standpunkt mot ministeriet, men forsøkte isteden å megle mellom de stridende fraksjoner av Venstre, og gav – i likhet med de øvrige “nomader” (Løvland, H. E. Berner m.fl.) – vekselvis støtte til regjeringen og venstreopposisjonen.
Splittelsen i Venstre prøvde Blehr i det lengste å hindre, og han deltok ikke i avstemningen som førte til sprengningen av Stortingets Venstreforening i januar 1888. Da Arctander, Astrup og Blix trådte ut av ministeriet, var Blehr en av dem som ble spurt om å tre inn i deres sted, men han avslo. Sigurd Blekastads forslag til dagsorden, som Blehr selv forfattet, hadde til hensikt å gjenopprette et samlet venstreparti: “Idet Storthinget forventer at Regjeringen sammensættes paa en saadan Maade, at den kan samle parlamentarisk Flertal af Venstre, gaar Storthinget over til Dagsordenen.” Johan Sverdrup nektet imidlertid å godta forslaget, som også ble avvist av Stortingets flertall. Blehr sluttet seg etter dette til Rene Venstre. Ved stortingsvalget høsten 1888 var han blant dem av det nye, radikale opposisjonspartiets kandidater som ble “hugget ned”, og i tre år stod han utenfor aktiv politikk. Samme år ble han konstituert som fogd i Nord- og Sunnfjord, og 1889 ble han utnevnt til lagmann i Hålogaland, et embete han hadde til han 1893 ble lagmann i Kristiania.
6. mars 1891 trådte Blehr inn i Johannes Steens første regjering som norsk statsminister i Stockholm. Han hadde gode forutsetninger for å fylle denne stillingen; som politiker hørte kompromissvilje og diplomatisk kløkt til hans fremste egenskaper, hans juridiske innsikt var et viktig fortrinn nå som unionsstriden var kommet inn i en ny og vanskelig fase, og han var en elskverdig og omgjengelig selskapsmann med allsidige kulturelle interesser. I Stockholm kom hans representative evner til sin fulle rett, og ekteparet Blehr knyttet vennskapsforbindelser med en rekke svenske kulturpersonligheter og liberale politikere.
Under valgkampen 1891 tok Blehr til orde for egen norsk utenriksminister, og han ble fra 1892 en av pådriverne for opprettelse av et eget norsk konsulatvesen. Da Stortingets forberedende bevilgning til dette formålet skulle opp til behandling i statsråd på Stockholms slott 22. juni 1892, var Blehr klar over at kong Oscar 2 ville nekte sanksjon. Han fikk derfor sine kolleger i statsrådsavdelingen med på at de alle tre på forhånd skulle skrive ferdig sine avskjedssøknader. Da kongen som ventet sa han ville nedlegge veto, ble søknadene fremlagt, hvoretter samme scene utspilte seg i samlet statsråd i Kristiania. Konflikten ble foreløpig løst ved at Stortinget 27. juni vedtok Michelsens forslag til dagsorden. Blehr vendte deretter tilbake til Stockholm, der han med atskillig hell bearbeidet sine svenske regjeringskolleger; en frukt av disse kontakter ble utenriksminister Lewenhaupts “broderhånd”-uttalelse i januar 1893. Samme år blusset imidlertid striden mellom konge og regjering opp igjen, og førte sommeren 1893 til regjeringen Steens avgang og dannelsen av Emil Stangs annet ministerium.
Høsten 1894 ble Blehr igjen valgt inn på Stortinget, denne gang fra Nordlands amt. Han var i denne stortingsperioden formann i Tollkomiteen og ble 1897 valgt til formann for den parlamentariske voldgiftskommisjon. 7. juni 1895 hørte han til flertallet som stemte for å innlede nye forhandlinger med Sverige på fritt grunnlag, og selv kom han med i den unionskomité, den tredje i rekken, som ble resultatet av dette vedtaket. Komiteen delte seg i to norske og to svenske fraksjoner, som hver leverte sin innstilling; Blehr hørte til fraksjonen av rene venstremenn.
Han ble gjenvalgt som stortingsrepresentant for Nordland for perioden 1898–1900, men kom bare til å fungere noen dager på grunn av sin gjeninntreden i regjeringen. Da Steen dannet sitt annet ministerium 17. februar 1898, ble Blehr på ny statsminister i Stockholm. Da Steen gikk av 1902, var han en av kandidatene til å overta som regjeringssjef, og ved voteringen i Stortingets Venstreforening fikk han flest stemmer. Han ble utnevnt til statsminister i Kristiania 21. april 1902.
Blehr stod sentralt under de nye forhandlinger som nå kom i gang med den svenske regjering, og selv laget han utkastet til kjernedelen i den foreløpige avtalen fra mars 1903 som er kjent under navnet “kommunikeet”. Et hovedpunkt i dette aktstykket var at det felles konsulatvesen skulle kunne deles, og at “forholdet mellem ministrene og diplomatiet paa den ene side og de særskilte konsulatvæsener paa den anden bør reguleres ved likelydende love, som ikke ensidig kan forandres”. Blehr la senere vinn på å begrense rekkevidden av dette forhandlingsresultatet. I Stortinget presiserte han at de “likelydende lover” som kommunikeet forespeilet, ikke måtte gi noen hjemmel for å føre videre det faktisk bestående felleskap på utenriksstyrets og diplomatiets område. Blehr berørte her et problem som snart skulle aktualiseres gjennom statsminister Boströms såkalte lydrikepunkter, og som stod sentralt i forhistorien til unionsoppløsningen 1905.
22. oktober 1903 trådte Blehr og hans regjering tilbake som følge av Rene Venstres valgnederlag. Blehr kom nå i mange år til å stå utenfor politikken, og begivenhetene omkring selve unionsoppløsningen tok han ikke ledende del i. 1905 ble han konstituert som stiftamtmann i Kristiania, et embete han beholdt til 1921. I årene som fulgte hadde han flere offentlige verv; fra 1909 til sin død var han formann i direksjonen for Hypotekbanken.
Sitt comeback som regjeringsmedlem fikk han 1915, da han i ca. 3 måneder var konstituert finansminister i Gunnar Knudsens annen regjering. 1. mai 1917 overtok han Justisdepartementet i samme regjering, et embete han innehadde til han gikk av sammen med resten av regjeringen i juni 1920. Det var til dels vanskelige oppgaver han ble stilt overfor både under verdenskrigens avsluttende faser og i den første turbulente etterkrigstiden. Forholdet til utenlandske statsborgere og rikets sikkerhet var et viktig ansvarsfelt. Etter krigen var håndhevelsen av brennevinsforbudet og forholdet til den radikaliserte arbeiderbevegelsen blant de saker som rykket i fokus for hans oppmerksomhet.
Da Otto B. Halvorsens første regjering gikk av 21. juni 1921, kom Venstre tilbake til makten med Blehr som statsminister. Det vakte manges undring at valget falt på ham, som så lenge hadde stått utenfor aktiv politik, og ikke på den tidligere statsminister Gunnar Knudsen, som fortsatt var Venstres formann. Blehr dannet en ren venstreregjering, men gav plass for de forskjellige retninger som Venstre den gang bestod av. Et tornefullt spørsmål den nye regjeringen ble stilt overfor, var de vanskelige traktatforhandlingene med Spania og Portugal. Utenriksminister Arnold Ræstad, som fikk hovedansvaret for forhandlingene, gikk av våren 1922 fordi han nektet å innrømme Spania en større årlig eksportkvote av brennevin og hetvin til Norge enn det legitime behovet for disse produkter tilsa. Den nye utenriksministeren, Johan Ludvig Mowinckel, forhandlet frem en avtale med Spania med en mer romslig kvote som stortingsflertallet godtok, men da regjeringen vinteren 1923 bad Stortinget om å godta en traktat med Portugal på basis av et tvangskjøp på hele 850 000 liter per år, fikk forslaget bare 28 stemmer. Blehr og hans regjering leverte sine avskjedssøknader, som ble innvilget 3. mars.
Selv var Blehr verken avholdsmann eller forbudstilhenger, og han hadde et avslappet forhold til de forhandlinger som forbudet mot brennevin og hetvin hadde medført. Hans egne utenrikspolitiske interesser gjaldt i første rekke Folkeforbundet. Han hadde vært med i den komité som hadde forberedt Norges inntreden, og han var medlem av den norske delegasjonen 1920 og 1922–25.
I sin annen regjeringsperiode bestyrte Blehr også Finansdepartementet. Her fikk han den vanskelige og lite takknemlige oppgave å lede statens finanser under den store etterkrigskrisen som hadde satt inn sommeren 1920. Blehr tok initiativet til drastiske sparetiltak og kraftige budsjettreduksjoner, men krisen og den reduserte skatteinngangen den førte med seg, gjorde at landets finansielle stilling ved hans avgang fortsatt var meget utsatt.
Blehr døde av bukhinnebetennelse 13. juli 1927. Han ble bisatt 16. juli på statens bekostning og stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund.
Otto Blehr ble tildelt storkors av St. Olavs Orden 1898, han var storoffiser av den franske Æreslegionen og hadde storkors av den portugisiske Kristusordenen.
Otto Blehrs innflytelse i norsk politikk skyldtes verken selvhevdende pågangsvilje, oratorisk begavelse eller folkelig appell. Han hørte til de kunnskapsrike, jordnære og kompromissvillige politikere som ikke glimrer utad, men som er så nyttige å ty til i krisesituasjoner. Diplomatisk smidighet og personlig elskverdighet var egenskaper som i særlig grad markerte hans profil som ledende politiker.