Forfatter. Foreldre: Blikkenslager Hans Oskar Haakensen og Berte Marie Olsdatter. Gift 1910 med fiolinist Ragna Aurora (“Nanna”) Martinsen (9.4.1884–4.7.1966), datter av smed Thorvald Martinsen og Laurentze Berntsen.

Oskar Braaten forbindes i dag mer enn noen annen med fabrikkmiljøet i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. I hele sitt forfatterskap skildret han fabrikkarbeidernes liv realistisk og med forståelse og medfølelse.

Braaten vokste opp på Sagene i Kristiania; foreldrene var ikke gift. Etter folkeskolen arbeidet han som visergutt før han ble ansatt hos bokhandler og antikvar Bertrand Jensen, der han ble til 1910. Fra da av var han forfatter på heltid, selv om han i en periode var sjef for Det Norske Teatret.

Braaten debuterte som forfatter 1903 med en novelle i Symra, Dømd!, og fikk allerede 1906 gitt ut skuespillet Du heimen min – spelstykke i to vendingar både i bladet Unglyden og deretter som bok. Også to mindre arbeider for scenen, enakteren Arv og Dei kvinnfolki, ble utgitt av små nynorskforlag, før han med Kring fabrikken (1910) fant frem til det som skulle bli hans helt særegne materiale. Her finnes en rekke skildringer av livet på Kristianias østkant, sett med skarpt blikk for miljø og mennesker, og båret oppe av en romslig forståelse av menneskelige svakheter. Braaten vekslet i første del av forfatterskapet mellom å skrive for scenen og skrive fortellinger, og han skrev på nynorsk. Fra 1916 skrev han på et dialektfarget bokmål, og flere av de tidligere bøkene kom senere i bokmålsutgaver.

Braaten fikk sitt store gjennombrudd med Ungen (1911), et dramatisk arbeid der menneskeskildring og miljøtegning bidrar sterkt til å gi inntrykk av ekthet og nærhet i et stoff som ikke er spesielt dramatisk. Temaet i stykket gjelder så vel ugifte kvinner som barnløse mødre, og barn fremstår som kvinnens velsignelse. Det kan være vanskelig for ei fattigjente å ha en unge, men da har hun noen til å passe på seg, og noen å leve for! Tidlig i forfatterskapet skrev han også skuespillene Stor-Anders og Borgen, mens han i Lilje-Gunda og Sorgenfri viste seg som en ypperlig novellist. Mens hjulene staar (1916) er den første samlingen på bokmål, selv om forfatteren gjennom hele sitt liv, særlig i arbeidet for Det Norske Teatret, gjorde en stor innsats for nynorsk dramatikk.

Selv om Braaten gav ut noen flere novellesamlinger (bl.a. et utvalg Oslo-fortellinger, 1935), var det romanen som ble hans hovedform i lange perioder. Mellom 1917 og 1925 gav han ut 7 romaner, og til scenen vendte han for alvor tilbake først 1925. Men da skjedde det med komedien Den store barnedåpen, som på alle måter satte et skille i hans liv og forfatterskap. Stykket er Braatens mest folkelige komedie, og har beholdt sin popularitet. Her viser Braaten seg som dialogens mester, og et av hans gjenkommende emner – forholdet mellom statskirken og sektene – er her behandlet med stort overskudd og godt humør. I kirketjener Evensen skapte han en uforglemmelig skikkelse som i sin romslige menneskelighet bærer frem mange av forfatterens egne overbevisninger. Utallige sceneoppføringer og filmversjonen av Den store barnedåpen (Norges første lydfilm, 1931) sikret økonomien og skaffet forfatteren en frihet han ikke hadde hatt før. Suksessen ble fulgt opp med en rekke underholdende og forholdsvis enkle dramatiske arbeider, bl.a. Godvakker-Maren og Bra mennesker.

Braatens første roman, Kammerset. Av billedhugger Leo Dürings papirer (1917) benytter samme miljø som de kortere arbeidene. Her møter vi en person som har kommet seg vekk fra gråbeingårdene, og likevel vet at han har hjemstavnsfølelse like god som noen, og som ser østkantens leiekaserner med nye øyne. Det er fabrikkene og leiegårdene, kasernene, småbutikkene, arbeidsfolk av alle slag – ikke minst fabrikkarbeidersker – Oskar Braaten skriver om i sine romaner. Det spennende mangfold i et yrende menneskeliv er fint fanget inn, ofte i romaner som er nokså stillestående, men også i bøker med en dramatisk nerve og en konfliktsituasjon som gir forfatteren mulighet til å lodde dypt. Fattigdom og drikk, slit og forsakelse kan være ille nok, men romanene viser også at den sosiale oppdrift kan ha tragiske konsekvenser, også når man lykkes med å komme seg vekk.

Bak høkerens disk (1918) er enkel og underholdende historiefortelling, mens Ulvehiet (1919) og Matilde (1920) – senere sterkt revidert og utgitt i ett bind under fellestittelen Ulvehiet (1933) – må regnes som forfatterens betydeligste romanverk. Her følger vi menneskene i leiekasernen “Ulvehiet”, og vi ser alt fra deres synsvinkel. Ikke minst barnas opplevelser gir romanen en resignert undertone, mens det komiske og tragikomiske går hånd i hånd i skildringer av drukkenskap, forstillelse og fortvilt fastholdelse av håp. Spesielt gripende er skildringen av Jonny og Matilde som viser at veien ut av “Ulvehiet” ikke er enkel, men at det kan skapes et meningsfylt liv også i leiekasernen “Komplekset”. Romanene Opover og Tribunen gir gode østkantskildringer, mens hans romaner fra 1930-årene er langt mer psykologiske i sin menneskeskildring, f.eks. i studiet av hykleri og utstudert maktkamp i Prinsesse Terese og Masken. I Braatens siste roman, Fugleburet fra 1937, er det sektvesenet som tas opp.

Oskar Braatens forfatterskap omfatter mange utgivelser, men er ikke spesielt omfangsrikt. Det fordeler seg nokså likelig på de tre sjangrene roman, novelle/fortelling og skuespill. I miljø- og menneskeskildring er han nesten uten unntak i østkant-Oslos fattigstrøk, og han fremstiller sine personer og tildragelser med stor sympati og medfølende forståelse. Kritikk av urett og ulikhet oppstår så å si indirekte i det meste han skriver, og det er merkelig lite politisk tendens i hans litterære arbeider. Fremveksten av en stadig sterkere arbeiderbevegelse i den perioden hans forfatterskap omfatter, er lite merkbar. Det er bare i kraft av detaljrike og realistiske skildringer av enkeltskjebner og av større gruppers kår at bøkene indirekte utøver en sosial kritikk av urett og ulikhet. Men ingen har som Braaten maktet å gi levende og rikt nyanserte bilder av arbeiderklassens liv på Oslos østkant i en gitt historisk periode, og slik har bøkene også historisk og kulturhistorisk interesse, i tillegg til at de fleste tilbyr engasjerende og spennende lesning. Mer enn femti år etter forfatterens død kan det synes som det er nye teateroppsetninger av Ungen og Den store barnedåpen som gjør at Oskar Braaten ikke er en forfatter som bare lever videre i litteraturhistorien.

Braaten var i unge år medarbeider i Kringsjaa og i Den 17de mai (1910). Han var redaktør av For Bygd og By 1912, og medredaktør av St. Hallvard fra 1933. Han hadde et nært samarbeid med Det Norske Teatret, bl.a. som konsulent 1915–25, og i en kort periode (1934–36) var han teaterets sjef. Han trakk seg fra stillingen, men fortsatte som dramatisk medarbeider fra 1937. Braaten var formann i Den norske forfatterforening i en drøy måned ved årsskiftet 1921/22 og igjen 1933. Han mottok Statens kunstnerlønn fra 1936.

Oskar Braaten bodde forskjellige steder i og omkring Oslo etter at han giftet seg 1910. En av Braatens nære venner var Sven Moren, og slik kom Braaten-familien til å bygge hytte (senere utvidet til helårsbolig) i Trysil. Det var på en biltur til dette huset at Oskar Braaten omkom i en kollisjon i juli 1939.

  • Dømd!, i Symra 1903
  • Du heimen min –. Spelstykke i to vendingar, Voss 1906 (2. utg. 1919)
  • Arv. Spelstykke i ei vending, Ålesund 1910 (2. utg. Arven, 1917)
  • Dei kvinnfolki. Gjøn i 2 vendingar, Voss 1910
  • Elling med beinet. Bilæte fraa ein utkant av Oslo, 1910
  • Kring fabrikken. Skildringar fraa ein utkant av Kristiania, 1910
  • Ungen. Folkeliv i 4 akter, 1911 (filmatisert av Rasmus Breistein 1938 og som filmmusikal av Barthold Halle 1974)
  • Stor-Anders. Skodespel i 4 akter, 1912
  • Lilje-Gunda og andre forteljingar, 1913
  • Sorgenfri, 1914
  • Borgen. Komedie i 3 akter, 1915
  • Mens hjulene staar og andre fortællinger, 1916
  • Kammerset. Av billedhugger Leo Dürings papirer, 1917
  • Fabrikken. Fortællinger, 1918
  • Gamlehjemmet Sorgenfri. Fortællinger, 1918
  • Bak høkerens disk, 1918 (filmatisert av Jan Erik Düring 1976 under tittelen Kjære Maren)
  • Ulvehiet, 1919
  • Matilde, 1920
  • Bams, 1921
  • Tapte slag, 1922
  • Opover, 1924
  • Tribunen, 1925
  • Den store barnedåpen. Komedie i tre akter, 1925 (filmatisert av Tancred Ibsen og Einar Sissener 1931)
  • Godvakker-Maren. Folkekomedie i tre akter, 1927
  • “Bra mennesker”. Komedie i tre akter, 1930 (filmatisert av Leif Sinding 1937 og under tittelen Det regnar på vår kärlek av Ingmar Bergman 1946)
  • I godt selskap. Fortellinger, 1930
  • Prinsesse Terese, 1931
  • Masken, 1933
  • Oslo-fortellinger, 1935
  • Fugleburet, 1937
  • red. Det Norske Teatret dei fyrste femogtjuge åra 1913–1938, 1938
  • K. Elster d.y.: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • HEH 1938
  • NLH/Bull, bd. 5, 1961
  • Aa. Lind: Oskar Braaten, 1962
  • B. Strandvold: Oskar Braaten – i dørgløtten, 1981
  • NLH/Beyer, bd. 4, 1995

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Eivind Engebretsen, 1930; H. Aschehoug & Co., Oslo