Ingeniør og industrileder. Foreldre: Slakterborger og skipsreder Lauritz Pedersen (f. 1824) og Caroline Andrine Martine Blikstad (f. 1832). Gift 14.4.1884 i Skara, Sverige med Marianne (“Polly”) Augusta Wennberg (2.6.1866–7.7.1920), datter av ingeniør Wilhelm August Wennberg og Augusta Wilhelmina Millrath.

Oscar Pedersen var på sin tid en av de fremste industrimenn i Norge. Som disponent for det britiskeide trelastfirmaet Borregaard fra 1889 utviklet han virksomheten ved Sarpefossen og forvaltningen av selskapets skoger til en storbedrift av internasjonalt omfang.

Pedersen gjennomgikk middelskolen i fødebyen og Horten tekniske skole før han reiste til Dresden i Tyskland, der han studerte kjemi ved den tekniske høyskolen og avla diplomeksamen 1880. Etter hjemkomsten var han ansatt som ingeniør og kjemiker ved Hafslund kemiske Træmassefabrik 1883–89. 1885 brant fabrikken ned, og Pedersen foretok en studiereise til utlandet. Her kom han i kontakt med den østerrikske vitenskapsmann Karl Kellner, som hadde utviklet en metode til å forbedre produksjonen av sulfittcellulose. Kellners metode ble brukt ved den nye sulfittfabrikken som etter brannen ble oppført ved Hafslund.

1888 reiste Kellner og den britiske industrimannen Edward Partington til Norge, der de blant annet besøkte fabrikken på Hafslund. Her møtte de Oscar Pedersen, som daglig hadde anledning til å se de veldige, lite utnyttede krefter som årlig gikk utfor Sarpefossens stup. De tre diskuterte mulighetene for å reise moderne industri på vestsiden av fossen. Eiendommen Borregård med fallrettigheter var til salgs, og Partington kjøpte den med britisk kapital 1889 og dannet det senere verdenskjente firma The Kellner-Partington Paper Pulp Co. Ltd. Pedersen ble ansatt som disponent og leder på stedet under anleggsarbeidene og de første grunnleggende driftsårene. Fra nå av kom Borregård til å spille en hovedrolle i norsk industriell utvikling, og firmanavnet fikk to a'er.

Nå begynte Oscar Pedersens store livsverk – av Borregaard å skape en teknisk-kjemisk bedrift for utvinning av sulfittcellulose og papir, som ikke bare skulle bli ledende på området i Norge, men også en av de største cellulosefabrikker i Europa. En ny epoke i industrialiseringen av Norge var dermed innledet. Det var første gang et anlegg av dette omfang ble startet med fremmed kapital og ved hjelp av teknisk ekspertise fra utlandet. Fra 1892 fremstilte industrianlegget ved Sarpefossen cellulose og fra 1896 også papir. Det ble dessuten en foregangsbedrift når det gjaldt å utnytte elektrisk kraft for industrielle formål.

Borregaard ble etter hvert en allsidig bedrift. Foruten treforedling kom det i gang en rekke andre industrielle virksomheter. Selskapet sikret seg også kontroll over andre norske fabrikker og kjøpte opp skoger både i Norge og Sverige, bl.a. de store Gravbergskogene i øvre Solør. Dertil kom betydelige interesser i Østerrike og Storbritannia.

Med sin sjeldne begavelse både som ingeniør og administrator var Oscar Pedersen den rette mann til å lede det industrieventyret som så dagens lys på tomtegrunnen til den gamle herregården og trelastbedriften. Han hadde et utpreget moderne syn på sin oppgave. Hans tankegang var ensidig praktisk. Han sparte ikke på utgifter når det gjaldt fabrikkenes interesser, men var ellers forsiktig med bruk av penger. Han levde under et voldsomt arbeidspress, befattet seg aldri med politikk og interesserte seg lite for de sosiale tiltak som den nye industrien gjorde nødvendig. I det daglige arbeidsliv kunne han virke myndig og streng, nærmest hard, men i kameratslig omgang var han mannen med det varme hjerte, det gode humør og det glade sinnelag.

Oscar Pedersen ble bare 56 år gammel. Arbeidet trakk altfor store veksler på hans helse. Han nøt også stor anseelse utenfor landets grenser, og et britisk tidsskrift skrev etter hans død: “He was a man of a million.”

1917 kjøpte advokat Hjalmar Wessel og norske skogeiere Borregaard tilbake til Norge, og Wessel ble aksjeselskapets første generaldirektør. Borregaard var da et av verdens ledende konserner innen bransjen, og overføringen til norske hender blir betegnet som den største økonomiske landevinning Norge gjorde i disse årene. 1939 ble det ved Sarpefossen avduket et monument til minne om de to industribyggerne Oscar Pedersen og Hjalmar Wessel. Det har ingen portretter, men på en lav, firkantet granittsokkel er det hugd inn scener fra historien og det arbeidsliv som knytter seg til Borregård.

  • HEH 1912
  • A. Coldevin: Sarpsborg gjennom hundre år, bd. 2, 1950
  • A. Heidenreich: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • T. Bergh og E. Lange: Foredlet virke. Historien om Borregaard 1889–1989, 1989
  • S. G. Eliassen: Herregårder i Østfold, Rakkestad 1997
  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Coldevin 1950 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 299