Industrimann og politiker. Foreldre: Kaptein og disponent Theodor Onarheim (1880–1964) og Mathilde Nerhus (1883–1952). Gift 1938 med Borghild Lauritzdatter Aas (26.8.1913–18.11.1993), datter av baker Johan Lauritz Knutsen Aas (f. 1886) og Fredrikke Gurine Sagnes (f. 1872).

Onar Onarheim var sentral i Akers mek. Verksteds og eieren Fred Olsens storsatsing på bygging av tankskip i perioden 1958–75, først som adm. direktør ved A/S Stord Verft 1956–64, senere som adm. direktør i Akers mek. Verksted 1967–69 og generaldirektør i Akergruppen 1970–75.

I denne perioden vokste Stord Verft fra et lite vestlandsverft til å bli Norges største. Sammen med Rosenberg Verft i Stavanger var Aker Stord/Akergruppen Norges ledende skipsverft og seriøse konkurrenter til svensk verftsindustri og de japanske superverftene som vokste frem på denne tiden. Onarheim var også med på å bringe Akergruppen inn i oljealderen gjennom byggingen av boreplattformen Ocean Viking (som fant Ekofisk-feltet 1968), etableringen av Aker Norsco i Tananger og verkstedet Aker Verdal, som ble spesialkonstruert for bygging av Aker H3-riggene. Det var også i Onarheims generaldirektørperiode at Akergruppen bestemte seg for å bygge et nytt mammutverft på Eldøyane ved Aker Stord, planer som ble stoppet av oljekrisen i midten av 1970-årene.

Onar Onarheim var 9 år gammel da faren og to onkler grunnla Stord Sildoljefabrik AS 1919, og eldstemann i søskenflokken – som etter hvert kom til å telle 10 barn – tilbrakte mye tid i familiens fabrikk. Han ble tidlig interessert i forvaltning av fiskeressursene. Onarheim gjennomgikk middelskole og handelsskole i Oslo, og etter å ha prøvd seg som sjømann i utenriksfart et par år, gikk han i land og utdannet seg til kjemiingeniør ved Bergen tekniske skole. Frem til han overtok som disponent etter sin far ved AS Stord 1945, arbeidet han delvis som kjemiker og leder innen fiskemel- og sildoljebransjen på Vestlandet, i Nord-Norge og på Island. Han var også et halvt år i USA som stipendiat for å studere fiskeforedling.

Familiebedriften på Stord produserte ikke bare sildeolje og -mel, men etter hvert også kokere, presser og tørker til sildemelindustrien. Til slutt leverte AS Stord komplette fabrikker til de fleste landene i Nordsjøbassenget. De fleste av dem stod på land, men noen ble plassert om bord i fabrikkskip. Da Onarheim overtok som disponent i fredsåret 1945, var det først og fremst skipsbyggingen han valgte å utvikle, selv om sildoljefabrikken i slutten av 1940-årene var blant Norges største. Forretningsidéen var å bygge nye fiskebåter i stål og på den måten bidra til å bygge opp igjen de norske fiskeriene etter krigen. Men de fleste fiskebåtrederne valgte å kjøpe brukte fartøyer i utlandet. Dermed måtte det nye verftet se seg om etter andre nisjer i markedet. Bilferger, hvalbåter, hurtiggående passasjerbåter, lastebåter, redningsskøyter og -kryssere var blant produktene.

Etter 10 år i bransjen ønsket Onarheim og bedriftseier Sigfinn Bartz-Johannessen å utvide verftet betydelig. Til tross for mange forsøk fant de ingen bergensredere som var interesserte i å gå inn med risikokapital – men det var Fred Olsen. Han så muligheter i å få etablere et skrogverft i et område med stabil og billig arbeidskraft. Skrogene skulle utrustes ved Akers mek. Verksted i Oslo. Stord Verft ble realisert 1956–58 og skulle i løpet av de neste 15 årene bli Norges og Skandinavias største. Onar Onarheim ledet bedriften til 1964 og var med på å bygge tankskip på over 100 000 tonn. Han bygde opp skipsbyggeriet fra så godt som ingenting til en bedrift med 1250 ansatte. I Onarheims tid som generaldirektør i Akergruppen ble det bygd 9 tankskip på 219 000 dødvekttonn og 11 supertankere på 286 000 dødvekttonn på Aker Stord – de fleste for bergensrederen Hilmar Reksten. Verken før eller siden er det bygd så store skip i Norge.

Gjennom hele sin karriere som industrileder var Onarheim opptatt av medarbeider- og lederutvikling. Han ivret for at skipsbyggerne måtte få fagopplæring og etablerte en egen opplæringsavdeling i bedriften så tidlig som 1958. Allerede 1954 gjennomførte han en omfattende trivselsundersøkelse, den første i Norge, i samarbeid med psykologen Svein M. Kile ved Institutt for arbeidspsykologi og personalforvaltning ved NHH i Bergen.

Onar Onarheim hadde også en politisk karriere. Han var medlem av Stord kommunestyre 1946–64 og 1979–83, først som representant for en bygdeliste, senere for Høyre. Han var ordfører i to perioder, 1954–64 og 1980–82, og varaordfører 1982–83. Han var også vararepresentant på Stortinget 1961–69 og møtte i kortere perioder, men fikk aldri fast plass på Løvebakken. Derimot var han fiskeriminister i John Lyngs kortvarige regjering 1963. Egentlig var han tiltenkt rollen som industriminister, men Sjur Lindebrække fikk problem med å finne en god nok Høyre-kandidat til å lede Fiskeridepartementet. Kaare Meland ble industriminister, og Onarheim ble overtalt til å skifte departement. To ganger senere ble han spurt om å bli statsråd i borgerlige regjeringer, men takket nei. Han valgte å konsentrere seg om industrien og aktiviteter knyttet til denne.

Onarheim hadde også en rekke verv i næringslivet og ulike organisasjoner. Han var bl.a. formann i Skibsbyggerienes Landsforening 1972–75, president i Norges Industriforbund 1975–77, styreformann i Norsk Arbeidsgiverforenings Institutt for organisasjon og ledelse 1970–74, i Distriktenes Utbyggingsfond 1971–74 og i A/S Årdal og Sunndal Verk 1967–74. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1965 og fikk kommandørkorset 1976. Han var kommandør av den svenske Vasaorden og innehaver av Norges By- og Herredsforbunds hederstegn og Redningsselskapets gullmerke.

“Jeg har alltid hatt stor selvtillit. Av og til har jeg lurt på om den har vært alt for stor,” skrev Onarheim i selvbiografien Min tørn (1984). “Jeg har nok stilt harde krav til meg selv og til mine medarbeidere, men jeg har alltid levd etter de amerikanske slagordene: Om du aldri forsøker, lykkes du aldri – og: Om du ikke finner en utvei – så lag en.”

  • Tanker omkring norsk verkstedsindustri. Perspektiver og forutsetninger for utvikling, Kristofer Lehmkuhl-forelesning NHH, Bergen 1973
  • Industrien og Nordsjøen (sm.m. B. Gjerde), Norges Industriforbunds debatt- og studiehefter 11, 1976
  • Ny økonomisk verdensordning – virkninger for industrien (sm.m. K. Frydenlund), Industriforbundets debatt- og studiehefter 19, 1977
  • Min tørn, 1984
  • Blåkraft. Historien om el-kraft i Sunnhordland, Midthordland og Karmsund, Stord 1987
  • HEH 1984
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • A. T. Myklebust: 75 år på Kjøtteinen 1919–1994. Jubileumsbok for Aker Stord, Stord 1994
  • div. artikler i Systemposten. Bedriftsavis for A/S Stord