Ut fra de skrifter Oluf Lauritzsøn har etterlatt seg og omtalen av ham i samtidige kilder ser det ut til at han var en stridbar og skrivefør prest som brukte sin penn for å få oppreisning for det han mente var urettferdig behandling.
Vi kjenner ikke Lauritzsøns familiebakgrunn og oppvekst, annet enn at han hadde gått på skole i Trondheim. Han ble immatrikulert ved universitetet i København 1623, og året etter tok han baccalaureus-graden. Deretter arbeidet han en tid som hører (klasselærer) ved sin gamle skole. 1627 ble han utnevnt til kapellan i Alstahaug, men allerede 1629 ble han avsatt for en forseelse som ikke er nærmere beskrevet. Historikeren A. E. Erichsen har antatt at saken kan ha hatt sammenheng med den visitasen trondheimsbiskopen Peder Skjelderup gjennomførte det året. Da Lauritzsøn 1630 søkte en stilling ved Vor Frue kirke i København, godtok ikke professorene hans kandidatur, siden de ikke fikk vite hva forseelsen bestod i. Han fikk aldri tilbake retten til å søke stilling i kirken, men ved kongebrev 1636 fikk han mulighet til å få en stilling i skolen; “dog ville vi, at han udi forne Throndhjems Stift sin Forseelse bekjende skal og den offentlig for Menigheden afbede”.
1629 utkom i København Margaritæ Christiani militis (Perler for en kristen stridsmann), Lauritzsøns gjendiktninger av tre Davidssalmer, og samme år Sempiternum in mœrore gaudium (Evig glede i sorgen), tre salmer som Lauritzsøn har “verterit, colligerit oc componerit” (oversatt, samlet og satt sammen). Begge heftene er tilegnet storfolk i Nordland. Diktene kretser om temaene fiender og hevn: “Huad ont vor Fiend mon om raadsla(a) ... Det lad ham icke selffuer undgaa ... Lad den onde Mund wlycken faa/ Vel stor nu her paa Jorden.”
1630 utgav Lauritzsøn Gud Faders Døttre. Boken hadde ikke gått gjennom sensuren, og følgen ble en sak for konsistoriet (kollegiet). Ifølge referatet viste Lauritzsøn “stor Ubeskedenhed og Trodsighed”. Den omstridte boken er tapt. Den danske historikeren Holger Rørdam mener innholdet har vært “ganske uskyldigt”, men i referatet brukes uttrykkene “famosum scriptum” (et famøst, ærekrenkende skrift) og “Skandskrift” (paskvill, smedeskrift). Skriftet kan sees i sammenheng med avsettelsen året før: Lauritzsøn anså seg bakvasket (“den onde Mund”) og urettmessig avsatt. Det ser ut til at skriftet har angrepet biskop Skjelderup; av referatet fremgår det at Lauritzsøn skulle være “in Arresto” til det kom beskjed fra biskopen – tydeligvis med sikte på straffeforføyninger. Etter en uke grep kongens mektige svigermor fru Ellen Marsvin inn, og Lauritzsøn slapp fri – “efterdi M[agister] Petrus [Skjelderup] kan finde hannem, hvor han kommer”. Boken ble beslaglagt, og Lauritzsøn mistet godet med fri kost. Kort etter bodde han et par uker i Århus hos adelsmannen Holger Rosenkrantz, som ikke hadde kjennskap til hans bakgrunn.
Noen år senere finner vi Oluf Lauritzsøn i Lübeck; der utkom 1635 Filiæ Dei Patris (Gud faders døtre), som antakelig bygger på den danske boken fra 1630. Dette er det eneste større arbeidet av Lauritzsøn som er bevart. Historikeren Ludvig Daae kaller boken “halvgal”. Samme år kom en dansk oversettelse av en preken Lauritzsøn hadde holdt på tysk i St. Anne kloster i Lübeck. Et lite hefte, antakelig fra 1636, inneholder tre latinske og et dansk gravdikt over adelsmannen Jørgen Vinds sønn Nils. Diktene tar opp typiske temaer for slike dikt: Døden er det eneste sikre i livet, den river bort både gammel og ung; trøsten er at gutten er lykkelig i himmelen. I det danske diktet tøyer dikteren sin tids teologi langt med oppfordringen “Mißunder ick' det Ædle Barn/ Den Glæd' som ham er vederfarn”.
Vi vet ingenting om Oluf Lauritzsøn etter 1636.