Norskamerikansk dirigent, organist og komponist. Foreldre: Lærer og organist Thorleif Olsen Windingstad (1842–etter 1900) og Elise Kristoffersen (1866–etter 1900). Gift 7.2.1909 i New York, USA med musiker Anna Solveg Hansen (12.11.1888–24.4.1975), datter av Hans Lauritz Hansen (1856–1942) og Anna Karoline Andersen (1864–1928).

Ole Windingstad levde det meste av sitt liv i USA, hvor han ble en anerkjent dirigent og ledet flere berømte symfoniorkestre.

Windingstad vokste opp i Sandefjord som den nest eldste i en søskenflokk på fem. Faren kom fra en bondeslekt i Øystre Slidre, som gjennom flere generasjoner hadde talt mange spillemenn, og ble lærer og organist i Sandefjord. Ole fikk pianoundervisning av faren fra han var liten, og han viste uvanlig tidlig en spesiell begavelse for musikk. Bare 13 år gammel hadde han sitt eget kor, der han selv komponerte og skrev ut stemmene. Omtrent på samme tid måtte han vikariere som organist for faren, og før han var 14, hadde han sitt eget amatørorkester, hvor faren spilte med.

Musikken tok mer og mer av Oles tid, og det ble klart for ham at han ville bli dirigent. Kapellmesteren i det lokale amatørorkesteret i Sandefjord underviste ham i trompet og fiolin. (Den samme kapellmesteren spilte trompet i Filharmonisk Selskaps orkester i Kristiania da Windingstad dirigerte tre symfonikonserter der 1923.) Etter middelskoleeksamen reiste Ole til Kristiania og studerte ved Musikkonservatoriet under Peter Lindeman, Per Winge og Gustav Lange. Lindeman lot ham av og til overta orgelet i Uranienborg kirke.

Windingstad slukte grådig alt han kom over av musikk og musikkteori. Sammen med sin søster (som skulle stelle hus for ham) reiste han 17 år gammel til Leipzig for å studere videre. Som lærere fikk han S. Krehl i komposisjon, Paul Homeyer i orgel og Carl Wendling i piano. Han brukte også mye tid i operaen og på konserter med byens berømte Gewandhaus-orkester, der Arthur Nikisch var leder, og han kunne sitte i timevis i musikkforlaget Peters' bibliotek for å studere orkester- og operapartiturer, med hovedmålet for øyet: å bli dirigent.

Høsten 1906 reiste Windingstad til USA, 20 år gammel. Det fulgte en del vanskelige år med dårlig økonomi, men han arbeidet målbevisst med sin musikk og samlet gode musikere rundt seg. I de første år av hans opphold i Brooklyn var han organist i den norske sjømannskirken, som den gang var i Pioneer Street. To år senere hadde han sitt eget 50-manns orkester og holdt regelmessige konserter. 1911 ble han valgt til dirigent for Nordmændenes Sangforening i Brooklyn, og han fortsatte i denne stillingen til 1939. Til tider hadde han ledelsen av opptil 7 kor, slik at hele uken var besatt med øvelser.

1908 traff Windingstad sin kommende hustru, Anna Hansen, en annengenerasjons norskamerikaner med aner fra Arendalsområdet, som var paukist i orkesteret; de giftet seg 1909. Etter den første verdenskrig krevde spanskesyken mange offer; familien Windingstad mistet tre av sine fire barn. Mange år senere fikk Ole og Anna en sønn til; begge sønnene ble musikere som voksne – Arthur harpist og Edgar kontrabassist.

Ole Windingstad hadde sitt gjennombrudd som dirigent i Carnegie Hall 26. oktober 1913, med Scandinavian Symphony Orchestra, som han ledet til 1929. Den største suksessen i denne tiden hadde han og orkesteret med en konsert ved Metropolitan-operaen 1920. Det var 100 år siden “den svenske nattergal”, sopranen Jenny Linds fødsel, og minnekonserten ble gjennomført med stjernen Frieda Hempel som Jenny Lind. 1923 og 1926 gjestedirigerte Windingstad Filharmonisk Selskaps orkester i Oslo; ved sistnevnte anledning hadde han med seg det 100 mann sterke koret United Norwegian Singers. 1926 dirigerte han festkonserten på Norgesdagen ved Philadelphias “Sesquicentennial Exposition”, og 14. desember 1928 holdt han en stor minnekonsert for den forulykkede polarforskeren Roald Amundsen med norsk musikk i Academy of Music i New York. Året etter ble det holdt en konsert til ære for ham selv i samme lokale; etter konserten ble han overrakt ridderkorset av 1. klasse av St. Olavs Orden. Ved en æresbankett like etter ble han hyllet som skaperen av det musikalske tyngdepunktet i det norske Amerika og for at interessen var blitt vekket for norsk og nordisk musikk i USA.

1930 ble Windingstad leder for Richard Wagner Symphony Orchestra of New York, og han ledet i to år Brooklyn Symphony Orchestra og flere andre orkestre de følgende år. På Leif Eriksson-dagen 9. oktober 1935 dirigerte han i Academy of Music en konsert med helnorsk program som ble kringkastet i Norge. 1938 dirigerte han sitt eget verk The Tides i en uroppførelse som fikk rosende kritikk.

1939 ble Windingstad gjestedirigent og fra 1940 leder for New Orleans Symphony Orchestra. Om hans arbeid med dette orkesteret uttalte professor Willem van de Well, lederen av musikkfakultetet ved Louisiana State University: “Windingstad er en tonedikter som bare overgås av Toscanini.” Men så inntraff tragedien igjen: Windingstads sønn Edgar ble drept i en bilulykke 1939. Som tidligere i livet druknet Windingstad sorgen i arbeid, men etter fem fremgangsrike år i New Orleans ble presset for stort, og han trakk seg tilbake. Hans kone Anna forlot ham, han var arbeidsløs og levde en tid fra hånd til munn. Han ble reddet av en journalist og musikkanmelder, Gabrielle de Rohan, som sammen med sin venn baron Sabin hjalp ham med å komme seg på bena igjen.

De skaffet ham jobb ved Dutchess County Philharmonic Orchestra (nå Hudson Valley Philharmonic), som holdt mange konserter i New York-området. Han dirigerte også Albany Symphony Orchestra 1945–48. Den største begivenheten i løpet av disse årene fant sted i Carnegie Hall november 1953, da han ledet Dutchess County-orkesteret, solister og et kor på 120 personer i et helnorsk program, med Percy Grainger som solist i Griegs a-moll-konsert. Ved konsertens slutt ble Windingstad overrakt en laurbærkrans og en personlig hilsen fra kong Haakon 7.

Etter et opphold i Norge som gjestedirigent 1955 fortsatte Windingstad å dirigere Dutchess County-orkesteret. Men hjertet ble stadig dårligere, og han trosset legens forbud mot flere konserter. Han dirigerte sin siste konsert mai 1959; kort tid etter fikk han hjerteinfarkt, og han døde 3. juni på Kingston Hospital, ikke langt fra sin “Sky Top Ranch” i Catskill-fjellene.

  • Symfoni i d-moll, 1913
  • The Skald of Norway Sings, 1929?
  • The Tides, u.å
  • Artikler i Nordisk Tidende (Brooklyn) 15.12.1921, 11.11.1923, 27.3. og 10.4.1924, 22.7.1926, 5.5.1927, 14.2. og 31.10.1929, 30.10.1930, 21.6.1936, 29.12.1949, 1.10.1953 og (nekrolog) 11.6.1959
  • K. Lange: biografi i CML, bd. 6, 1980
  • O. Hanche-Olsen: “Ole Windingstad: Sandefjordgutten som ble berømt amerikansk dirigent”, i The Norseman, november 1995
  • nettsted: Hudson Valley Philharmonic (http://www.bardavon.org/hvp.htm)
  • Portrett (skulderbilde) av fotograf Herman Mishkin, New York; 1920; Nordmanns-Forbundet, Oslo