Godseier, haugianer og politiker. Foreldre: Gårdbruker Torjus Olsen Helling (el. Varaberg) (1747–1833) og Ambjør Torsteinsdatter Stave. Gift 8.12.1803 i Ål med Kjersti Amundsdatter Korsbøen (14.9.1781–17.9.1840), datter av gårdbruker Amund Olsen Korsbøen (f. 1751) og Eline Kristoffersdatter (f. 1744). Morfar til Endre Olai Johannesen Svanøe (1848–1941; se NBL1, bd. 15).

Ole Torjussen Svanøe ble tidlig grepet av Hans Nielsen Hauges vekkelse. Han eide storgården Svanøy i Sunnfjord fra 1804 og fikk stor betydning for vekkelsen i distriktet. Svanøe var stortingsrepresentant en rekke ganger.

Ole Torjussen vokste opp på farsgården Helling i Ål. Han viste tidlig stor leselyst og et alvorlig sinnelag, noe som gjorde at han holdt seg borte fra ungdommens forlystelser. 20 år gammel overtok han morsgården Stave. Samtidig kom han i kontakt med Hans Nielsen Hauge, som på denne tiden reiste omkring i Hallingdal og holdt oppbyggelser, og 1803 giftet han seg med datteren til en av haugianerlederne i Modum. På Hauges oppfordring solgte han 1804 gården i Hallingdal og flyttet til Svanøy sørøst for Florø, som han hadde kjøpt med Hauges hjelp for 11 999 riksdaler. For å kjøpe Svanøy måtte Ole Torjussen sette seg i gjeld, men fallet i pengeverdien de nærmeste årene gjorde at han kunne betale mesteparten av gjelden ved inntekter fra heldige sildefangster.

Svanøe, som han skrev seg fra 1804, var en foregangsmann som drev mangesidig næringsvirksomhet. Den gamle storgården med sin meget gode jord gav gode muligheter for jordbruk, og beliggenheten på en øy åpnet for utstrakt fiske. Gården hadde store skoger, og Svanøe drev sagbruk, båtbyggeri og skipsbyggeri. En tid eide han også et saltkokeri, og han hadde borgerskap i Bergen, hvor han drev kjøpmannshandel og dessuten eide en bygård og lyststedet Frydenlund i Sandviken utenfor byen.

Svanøe ble valgt som representant til det overordentlige Storting 1814, hvor han stemte for unionen med Sverige. Senere var han representant på stortingssamlingene 1821, 1824, 1827, 1836 og 1842 og på de overordentlige Storting 1822, 1828 og 1836–37, dessuten vararepresentant 1818 og 1833. Han deltok lite i Stortingets forhandlinger og er karakterisert som mer en handlingens enn en ordets mann. Han sluttet seg heller ikke til bondeopposisjonen.

Hans Nielsen Hauge regnet Ole Svanøe som en av sine beste venner og hadde “plassert” ham på Vestlandet for å skape et nytt haugiansk sentrum der. Svanøe gjorde sin gård til et lokalt midtpunkt i den haugianske vekkelsen, og i sitt testament innsatte Hauge ham som en av de eldste, dvs. ledende haugianere i distriktet. Svanøes innflytelse var stor, men han hadde ikke selv anlegg for muntlig forkynnelse. Han lånte villig ut hus til andre forkynnere og utgav noen oppbyggelige skrifter, blant annet oversatt fra tysk. Til forskjell fra enkelte andre haugianere stod Svanøe ikke i motsetningsforhold til kirkens prester, og 1816 var han stor bidragsyter ved opprettelsen av Det norske Bibelselskab. Dessuten interesserte han seg for en bedret allmueskole. Svanøe var en av de første som ble dekorert med Medaljen for borgerdåd (1821). Han døde 1859 og ble gravlagt på Bru kirkegård, under et minnesmerke med en tekst som han selv hadde utformet.

Sønnen Christopher Svanøe (1810–87) overtok gården og drev den enda bedre enn faren hadde gjort. Han var stortingsrepresentant på alle stortingssamlingene 1848–69. Svanøy er fortsatt i slektens eie, men hovedbygningen, hvor de eldste delene er fra ca. 1750, og 50 dekar park ble 1972 solgt til den selveiende Svanøy Stiftelse, som bl.a. driver forskning på oppdrett av hjort.

  • Utg. A. H. Francke: Catechismus-Prædikener, Bergen 1836
  • utg. H. H. Reuchs: Den aandelige Aarvaagenhed, Bergen 1837
  • Faderligt Raad og Opmuntring til sine Børn, Bergen 1839
  • Nogle Formaninger og Erindringer til sande Christne, uddragne af J. F. Boesens Skrifter, Bergen 1847
  • H. N. Hauge: Om religiøse Følelser og deres Værd, 1817, s. 107f.
  • NFL, bd. 5, 1901
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • A. Bugge og S. Steen: Norsk kulturhistorie, bd. 4, 1940
  • A. Coldevin: Norske storgårder, bd. 2, 1950, s. 367–378
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 15, 1966