Byggmester, bygnings- og møbelsnekker, treskjærer og bilthugger. Foreldre: Degn og skolelærer Niels Olsen Weierholt og Johanne Hansdatter. Gift 7.6.1744 med Siri (el. Sigrid) Sørensdatter (ca. 1724–20.4.1773), datter av leilending Søren Olsen Ottersland og Maren Eriksdatter.

Ole Nielsen Weierholt stod for ombygging og utsmykking av flere kirker langs sørlandskysten fra Risør i øst til Tromøy i vest, og han laget ovnsmodeller for alle jernverk i distriktet. Med ham fikk Øst-Nedenes sin lokale barokk-, rokokko- og louis-seize-mester, som preget kirker og jernverk i et halvt århundre. Kunsthistorikeren Carl W. Schnitler beskrev hans kvalifikasjoner som “en eventyrlig lett hånd, stor oppfinnsomhet og teknisk virtuositet”.

Weierholts far, en sønderjyde og trolig student, kom til Norge 1708 og bosatte seg i Austre Moland, hvor han kjøpte halvdelen av gården Lillestølen og virket som klokker og omgangsskolelærer. Han underviste selv sønnen, som var flink i skrivning og regning, leste og skrev tysk, men som også var “vill og ustyrlig” som barn.

Ole Weierholt må ha gått i tømmermannslære, muligens hos Lars Albretsen Øvernes, som i 1730-årene hadde store oppdrag for Næs jernverk. 29 år gammel forestod han 1747 ombygging av Flosta kirke til korskirke, den første i distriktet, og utstyrte den med prekestol i rokokko (signert O.N.S. 1750), lydhimmel, korskilledekor m.m. 1750 oppførte han tårnet på Austre Molands kirke. 1775 forbedret han det med nytt spir og fire småspir på tårnhjelmfoten, nå med de eldste sønnene Niels og Hans som hjelpere, etter å ha reparert og utstyrt Holt kirkes tårn 1766 tilsvarende. 1748–51 utvidet han Tromøys romanske stenkirke til korskirke med laftet langskip, tønnevelvet himling og fin snekkerinnredning. Korskillet, med kongemonogram flankert av løver og engler i naturlig størrelse, innleder Weierholts bilthuggervirksomhet i kirkene.

1773 bad verkseier Jacob Schnell på Næs jernverk Weierholt “oppmåle og overveie om gårdens forbedring”. Det kan bety at utvidelsen av hovedbygningen og oppføring av fløyer på Næs 1774 var Weierholts verk; ti år før hadde han oppdrag der med “gårdens istandsettelse” og “formenes reparasjon”. Det sistnevnte gjaldt tremodeller til ovnsplater, bl.a. av Torsten Hoff fra 1730-årene, som måtte kompletteres eller fornyes helt. Weierholt viste stor evne til å kopiere stil og teknikk. 1765 leverte “Ole Saugerne” en ovnsmodell i to etasjer som han hadde “gjort og utskåret”, dvs. selv komponert. Kunsthistorikeren Arne Nygård-Nilssen mener det var Tempus fugit, med frodig oppbud av rokokkoens blad, C-former og muslingskjell, men uten Weierholts kjennetegn: springlist, riflebunn og mager régenceakantus.

Weierholt konstruerte sin egen springlisthøvel, som var verkstedets store hemmelighet. 1774 sendte han en utskåren speilramme til kongen, og mottok som takk et sølvbeger med inskripsjon og 10 riksdaler. Beløpet hadde visstnok vært større, “men øvrigheden stjal det meste”, sies det. En speilramme av Weierholt i akantusbarokk er trolig av samme type.

1774 eller 1778 leverte han nytt toppstykke til Risør kirkes altertavle som en variant av Holt kirkes akantusbarokktavle fra 1732, men med innslag av régence og rokokko, samt himling og trappevange til prekestolen. Så fulgte de tre store altertavlene til kirkene i Dypvåg, Austre Moland og Søndeled. De er slått over samme lest, nemlig Holt-tavlen, som tilskrives Torsten Hoff eller Nicolai Larsen Borg. Weierholts skjæring står fullt på høyde med forbildet, og hans innfletting av rokokkoens gitterverk i toppstykket er fremragende gjort. Til Dypvåg skar han en kopi av Chr. Suchows to elegante dåpshus i rokokko i Holt og Flosta kirker, og et korskille, der Christian 7s monogram er flankert av løver og kopier av Suchows rocailler i Holt. Av et tilsvarende korskille han leverte til Risør kirke ca. 1790, er bare kongemonogrammet bevart.

I øvre del av tavlen i Austre Moland står et krusifiks som Weierholt selv skar som gave til kirken. Det er et respektabelt arbeid av en bilthugger uten akademisk skolering. For kirkens hovedinngang laget han rundt 1780 en elegant baldakin med latinske og hebraiske sentenser. En tilsvarende og mer pompøs portal leverte han 1789 til G. C. Heuchs lystgård Lovisenberg ved Kragerø. Weierholts siste store oppdrag var altertavlen og korskillet i Søndeled, hvor tavlen er signert “O.N.S.W. 1788” i springlistrammen.

For jernverkene på Næs, Egeland, Froland, Bolvig, Fossum og Vigeland har Weierholt skåret minst 30 ovnsmodeller. Noen av modellene var kopier og varianter av populære eldre ovner, som Kammersvenden av Morland, Christiania byvåpen, Kroningsregaliene, alle med springlist. Henrik Bechs rokokkoovn “Mars på kanon” fra Fritzøe kopierte Weierholt for Egelands verk i 1780-årene, og selv komponerte han rokokkoovnen Blomstergenius for Egeland i 1770-årene og senere for Næs, Froland og Vigeland. I Gåsehyrdene (for Frolands verk) bruker han et stikk av Johannes Baur som forbilde. Frolandsovnen Hjortejakten i tre etasjer med pyramidetopp er en festlig blanding av rokokko og louis-seize. Bolvigs Lystigheden med dansende bønder er signert O.N.S. i støpegodset. Fossumovnen Par ved tebordet i hagen har motivet fra Wedgwoods trykkdekorerte testell!

Weierholts verksted på Sagene i Austre Moland skar “ovnsføtter” (krakker) for de fleste av jernverkskundene, og mesterens stil går igjen på dem. Noen gravplater på Holt kirkegård med kranium, korslagte ben og spinkle ranker skyldes også Weierholt. For private kunder og til eget bruk har han dessuten laget møbler; noen av disse er bevart i Aust-Agder-Museet. Noen få blad av hans samling tyske kobberstikk finnes i Aust-Agder-Arkivet. Slike forlegg var en viktig inspirasjonskilde, i tillegg til det han hadde sett av andre mesteres arbeider i Agder og Telemark; reist utenlands hadde han visstnok ikke.

Weierholts sønner overtok verkstedet og fortsatte virksomheten i flere tiår etter farens død.

    Bygninger

  • Flosta kirke ombygd til korskirke, 1747
  • Tromøy kirke ombygd til korskirke, 1748–51
  • Austre Moland kirke, nytt tårn, 1750
  • Næs Verk, hovedbygning utbedret, 1764
  • Holt kirke, tårn og spir, 1766
  • Næs Verk, hovedbygning utvidet og fløyer bygd, 1774
  • Austre Moland kirke, tårnspir forandret, 1775

    Kirkeinventar

  • Prekestol, lydhimmel og korskille, Flosta kirke, 1750
  • skriftestol og korskille, Tromøy kirke, 1751
  • toppstykke til altertavle, prekestolens lydhimmel og trappevange, Risør kirke, 1774
  • altertavle, Dybvåg kirke, 1776
  • portal med baldakin, Austre Moland kirke, 1780
  • korskille og dåpshus, Dybvåg kirke, 1781
  • altertavle, Austre Moland kirke, 1784
  • altertavle og korskille, Søndeled kirke, 1788
  • portal med baldakin, Lovisenberg, Kragerø, 1789
  • korskille, Risør kirke, 1790
  • Personalia O.N.S. Weierholt, arkivboks 474 i Aust-Agder-Arkivet, Arendal
  • I. Weierholt: “Et 200-aars minde”, i Vestlandske Tidende 29.11.1918
  • C. W. Schnitler i Norsk kunsthistorie, bd. 2, 1927
  • A. Ugland: “Et arbeide av Ole Nielsen Weierholt”, i Vestlandske Tidende 14.9.1934
  • A. Nygård-Nilssen: Norsk jernskulptur, bd. 1–2, 1944 (ny utg. 1998)
  • R. Hauglid: Akantus, bd. 1–3, 1950
  • K. Weierholt: Austre Moland, ei bygdebok, Tvedestrand 1959, s. 140f. og s. 339f.
  • E. H. Johnsrud: “Også i de nære ting gir kunsten seg uttrykk”, i Agderposten 12.11.1963
  • U. Hamran: “Ole Nielsen Weierholt”, i Aust-Agder-Arv 1965–66, Arendal 1969, s. 24–63
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • S. Christie og P. Anker i Norges kunsthistorie, bd. 3, 1982, s. 236–237 og 363
  • U. Hamran: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • S. E. Nilsen: Glemte mestere. Kirkekunst og inventar i gamle Nedenes prosti, Tvedestrand 1992
  • U. Hamran: “Ovner støpt på Egelands Verk 1708–1884”, i Årsskrift for Søndeled og Risør Historielag 1993, Tvedestrand 1993
  • d.s.: “Støpejerns gravminner på Holt kirkegård”, i Årbok for Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand 1996
  • H. O. Aanensen, I. Ytterdal og S. E. Nilsen: Flosta kirke, Tvedestrand 2003
  • Weierholts “selvportrett” i underglassmaleri i øvre del av en speilramme fra ca. 1780 (nå i Aust-Agder-Museet) er intet portrett, men en allegorisk fremstilling av “forfengeligheten”; gjengitt i Schnitler 1927 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 104