Industripioner. Foreldre: Husmann Niels Rasmussen Hagen (1805–70) og Mari Stensdatter Hagen (1803–69). Gift 16.8.1853 med Malena Hansdatter Selvig (12.8.1828–6.2.1915), datter av jekteskipper Hans Andersen Selvig (1802–31) og Marte Malena Larsdatter Trones (1798–1879).

Ole Nielsen var en av pionerene i norsk tekstilindustri.

Nielsen ble født på husmannsplassen Presthagen under Hjelmeland prestegård i Ryfylke. 15 år gammel drog han til Stavanger for å gå i lære hos farger Daniel Danielsen, som også var haugianer og predikant. Her møtte han en kombinasjon av pietistisk fromhet og sunt næringsvett, som kom til å prege hans liv. Etter 8 år var han ferdig svenn og flyttet til Sandnes for å starte eget fargeri der. 1853 giftet han seg med Malena Selvig, og de fikk med tiden 8 barn. Ole Nielsen ble snart en aktet borger i Sandnes.

Storbritannia og Sverige var foregangsland innen fabrikasjon av tekstiler. Nielsen hadde svenske arbeidere ansatt som kunne fortelle at i Sverige drev fargere med leiespinning, hvor bøndene leverte inn ull og fikk ferdig spunnet garn tilbake. 1869 drog han til Sverige og kom tilbake med brukte maskiner og en svensk spinnemester. Som den første i Norge satte han i gang med leiespinning.

1870 kjøpte Nielsen fossen på storgården Ålgard sørøst for Sandnes og flyttet spinneriet sitt dit. Fossen lå gunstig til kommunikasjonsmessig, og her var et betydelig sauehold. Fabrikken drev utelukkende med leiespinning. Etter noen år kjøpte han nok et vannfall og flere maskiner. Konkurrenter dukket opp. Nielsen tilbød dem samarbeid, og aksjeselskapet A/S Aalgaards Uldindustri, senere A/S Aalgaards Uldvarefabrik, ble etablert 1874 med Nielsen som leder.

Veving var neste ledd i produksjonskjeden, og 1876 ble tre håndvevstoler for veving av sjeviottøyer satt i gang på Sandnes. Tøyene var mer solide enn vakre og ble kalt “jædervadmel”. Med tre nye mekaniske vevstoler på Ålgard fra 1877 ble det for alvor fart i produksjonen. Fabrikken gikk over til å kjøpe ull. Leiespinning ble en liten del av driften, som nå primært bestod av farging, spinning og veving av egen ull. Kravene til varens utseende økte, og man gikk over til utenlandsk ull, som gav tynnere stoffer.

1889 ble Figgen Co. Trikotasjefabrikk etablert, og produksjonen av trikotasjevarer startet. Salgsapparatet ble bygd ut i samarbeid med brødrene Haabeth i Stavanger. 1894 trakk Ole Nielsen seg tilbake og overlot driften til sine fire sønner. På 25 år hadde han skapt Ålgård om fra å være et lite sted med to kvernhus til et bygdesamfunn med 400–500 innbyggere som baserte sin eksistens på industrivirksomhet.

Patriarken og haugianeren Ole Nielsen hadde like stor omtanke for sine folks vel som for bedriftens fremgang. Arbeiderboliger og skolebygg ble bygd. Bygda fikk turnhall, bibliotek og eget musikkorps. Nielsen bodde med sin familie under samme tak som sine ugifte arbeidere og drev felleshusholdning for dem. Han var på ferde sent og tidlig, grundig og arbeidsom. “Ledige hender brakte aldri dette ansiktet til å smile,” ble det sagt.

Ole Nielsen mottok kong Oscar 2s fortjenstmedalje 1887 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1903. Han døde 1915, og året etter gikk Aalgaards Uldvarefabrik som en av stifterne inn i sammenslutningen De Forenede Uldvarefabrikker (DFU). Egenproduksjonen opphørte 1990, og DFU har fortsatt som et rent salgsselskap.

  • C. Gierløff: Store forretningsmenn, 1927
  • E. W. Erichsen: 75 år i norsk tekstil, 1947
  • O. Aurenes: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • J. Tønnesen: Ole Nielsen (Aalgaard) og hans slekt, 1953
  • E. Haugen: AS De forenede Ullvarefabrikker 100 år, foredrag ved Statens lærerskole i forming, 1970
  • Byste (bronse) av Jo Visdal, 1927; Ålgård, Sandnes