Jurist og næringslivsleder. Foreldre: Advokat Ole Lund (1903–81) og Hjørdis Stavseth (1907–70). Gift 1959 med rådgiver Inger Holm (19.1.1937–), datter av Carl Holm (1894–1978) og hustru Ane Margrethe (1897–1982). Sønnesønns sønnesønns sønnesønns sønn av Morten Lund (1686–1757).

Svært få kan gjøre høyesterettsadvokat Ole Lund rangen stridig som innflytelsesrik styregrossist i norsk næringsliv i 1980- og 1990-årene. Den runde og joviale Lund har bekledt flere av landets mest krevende styreverv – blant annet styrelederposisjonen i Statoil (1999–2002). Han regnes som en forhandlingenes mester, evner han trolig utviklet i en rekke uhyre kompliserte oppgjør etter shippingkrisen i midten av 1970-årene. Med dette ryet har Lund ofte vært et naturlig valg når det har stått om motstridende interesser og store penger i norsk næringsliv.

For Lund som femte generasjons jurist var juridikum veien inn til næringslivets maktsentra. Etter examen artium i Tromsø 1953 studerte han ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1959. Deretter fulgte fem år i forskjellige stillinger ved Det juridiske fakultet, avbrutt av en kort periode i Forbrukerrådets juridiske avdeling og et studieopphold ved London School of Economics. Han tok den juridiske lisensiatgrad 1968 og fikk bevilling som høyesterettsadvokat 1969.

Yrkesmessig kom Lund i mange år til å befinne seg i skjæringsfeltet mellom jus og shipping, først som advokat i Nordisk Skibsrederforening 1965–75. Slutten av denne tiårsperioden var samtidig internasjonal skipsfarts største oppgangsperiode og alvorligste sammenbrudd i moderne tid. Og nettopp i slike perioder blir advokatene sentrale. Det var arvestrider og beinharde økonomiske oppgjør mellom redere, skipsverft og banker.

Lund havnet midt i en slik interessekonflikt da han 1975 ble direktør i rederiet Olsen & Ugelstad. Rederiet var rystet av en årelang arvestrid i eierfamilien, en strid den nyansatte direktøren skulle være nøytral i. En utmattende serie rettssaker verserte i norske domstoler i de neste tiårene. Lund ble beskyldt for partiskhet av en av deltakerne i striden, men ingen norske domstoler har bekreftet beskyldningen.

1978 gikk Lund tilbake til Nordisk Skibsrederforening, denne gang som administrerende direktør. Denne stillingen hadde han inntil han 1986 åpnet egen advokatpraksis, som han 1993–98 drev i kompaniskap med høyesterettsadvokat Jon R. Gundersen. Fra 1998 er han partner i advokatfirmaet BA-HR.

Påstander om rolleblanding og utallige “hatter” har vært en gjenganger i diskusjonen om Lunds mange styreverv. Et eksempel er salget av Norsk Medisinaldepot (2001). Lund var styreleder i selskapet; samtidig var advokatfirmaet BA-HR rådgiver for selgeren, Næringsdepartementet, og i tillegg var Lund forhandlingsleder mellom staten og kjøperen. Kritikken toppet seg med Lunds verv som styreformann ved Oslo Børs, samtidig som han hadde uformelle bånd inn til en rekke store selskaper og investormiljøer – blant annet i kampen om cruiserederiet NCL Holding. Utfallet ble at Lund trakk seg som styreleder ved børsen i 2000.

Det er vilje til makt og forandring som sterkest preger Ole Lunds virke ved styrebordene. Han regnes som arkitekten bak opprettelsen av et av verdens største riggrederier, Transocean; han var meget sentral da Schibsted ble forvandlet fra et tradisjonelt familiefirma med indre strid til et børsnotert og moderne mediekonsern; han ledet Oslo Børs inn i en tett allianse med de andre nordiske børsene, og han var sentral i dannelsen av Den norske Bank – først som styreformann i Bergen Bank fra 1986, da han ledet banken inn i fusjonen med daværende DnC. Senere ble han styreformann i Den norske Bank og ledet styret i den viktige fasen hvor DnB ble gjenreist etter bankkrisen i begynnelsen av 1990-årene og gjort til en nordisk storbank. Lund var også styreformann i Statoil og en pådriver i restruktureringen og privatiseringen av selskapet. Slik ble også Ole Lund en naturlig gjenganger i ulike uformelle kåringer av Norges mektigste personer i 1990-årene.

    Et utvalg

  • Noen betraktninger vedrørende avtaler og kutymer i sivilt kjøp, i TfR 1962
  • Egenfeil og globalbegrensning, lic.avh., i Arkiv for Sjørett 1966
  • Skipsfartskrise og konkurslov, i Festskrift til Sjur Brækhus 19. juni 1988, 1988
  • HEH 1994