Faktaboks

Ole Landmark
Ole Døsen Landmark
Født
15. juni 1885, Bergen
Død
7. februar 1970, Bergen
Virke
Arkitekt
Familie
Foreldre: Overingeniør Johan Peter Berg Landmark (1848–1926) og Monsine Dorothea Døsen (1852–1924). Gift 1912 med Margit Krüger Wold (11.5.1887–30.5.1971), datter av meierikonsulent Engebret Engebretsen Wold (1862–1939) og Wenche Kathrine Floor Krüger (1857–1948). Brorsønns sønnesønn av Nils Landmark (1775–1859; se NBL1, bd. 8); svoger til Theodor Hesselberg (1885–1966).

Ole Landmark drev privat arkitektpraksis i Bergen i nesten 50 år og regnes som den sterkeste representant for den retning som lot seg inspirere av nordisk renessanse i kombinasjon med lokale, vestlandske tradisjoner.

Landmark vokste opp i Bergen. Etter skolegang i hjembyen og examen artium ved katedralskolen i Trondheim 1906 gjennomgikk han arkitektavdelingen ved Trondhjems tekniske Læreanstalt med eksamen 1909. Han arbeidet deretter som assistent hos arkitektene Schak Bull og E. O. Schou i Bergen, før han opprettet egen praksis 1910. Han var dessuten lærer ved Bergens kunsthåndverksskole 1911–14. Sammen med Georg Greve utarbeidet han planer og fasader for deler av brannområdet etter bybrannen i Bergen 1916.

I likhet med flere andre samtidige bergensarkitekter – Frederik Konow Lund, Egill Reimers, Per Grieg og Kristian Bjerknes – skapte Landmark en svært selvstendig og personlig arkitektur. Selv om han mottok sine betydeligste byggeoppgaver i Bergen og byens nære omland, hadde han også sitt virkefelt andre steder på Vestlandet, i Trøndelag og på Østlandet. I utlandet tegnet han bl.a. et rådhus nær Peronne i Frankrike og sjømannskirken i Hamburg. Han fikk rosende omtale for sin arkitektur i samtiden og oppnådde flere priser både i Norge og internasjonalt.

Selv om Landmark fulgte samtidens hovedstrømmer, lå det bak hans uttrykksform sterke impulser fra det skapende arkitektmiljøet i Bergen og den vestlandske byggetradisjon, både når det gjaldt bygningens hovedform, materialbehandlingen og de håndverksmessige detaljløsninger. Slik kom han selv til å bli en av de fremste representanter for den såkalte bergenske stil, som bygger på og viderefører den lokale byggeskikk. Til å begynne med hentet han sin inspirasjon i tidligere stilepoker fra renessansen frem til empiren. Etter hvert endret han stil og anvendte funksjonalismens grunnideer og form, men bare når oppgavene krevde det. Dette er tilfellet f.eks. i Forum kino på Kronstad og Bergens Kunstforening ved Lille Lungegårdsvann. Fordi Landmarks arkitektur i det store og hele forble knyttet til vestlandsk byggetradisjon, utviklet han også et bevisst forhold til samspillet mellom bygning og terreng, hvor han sjelden tillot større inngrep i det naturskapte miljø. I tillegg stilte han strenge krav i utformingen fra detalj til helhet i sin arkitektur. Dette gjaldt også materialutvalg og den håndverksmessige utførelse.

Et av hans hovedverker er galleribygningen for Rasmus Meyers Samlinger (1924), som i både form og materialbruk har fått en tillempet karakter av bypalé. Med en streng disponering av bygningsvolumene skapte han et byggverk med monumental og vakker plassering ved Lille Lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. Den nyklassisistiske stil og symmetriske disposisjon gir en forenklet massevirkning, samtidig som bygningen har en verdig og stilfull terrassert hovedentré, forsterket gjennom de fremstående sidefløyene. I pakt med den internasjonale jugendstil er førsteetasjens blokkaktige form myket opp i kontrast til overlyssalenes sammenhengende vindusbånd og takets røde pannesten. Vestibylens søylebårne kryssvelv har rikt utformede kleberstenskapiteler, og renessansesalen er anlagt med kassettak og furugulv i regelmessig mønster. De stiliserte historiske motiver, hugget i klebersten, bidrar til en detaljrikdom som naturlig føyer seg til den arkitektoniske rammen omkring kunstsamlingen.

Ole Landmark var også aktiv i organisasjonslivet, bl.a. som formann i Bergen arkitektforening, Bergens Husflidsforening og styret for Bergens kvinnelige industriskole. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1955 og hadde flere utenlandske ordener og utmerkelser.

Verker

    Bygninger (et utvalg) – i Bergen når ikke annet er nevnt

  • Rasmus Meyers Samlinger, Rasmus Meyers allé 7, 1924
  • rådhus i Bouchavesnes-Bergen, Frankrike, 1925
  • Loddefjord kirke, Frieda Fasmers vei 31, 1926
  • Storetveit kirke, Kirkevegen 27, 1930 (etter konkurranse 1926)
  • Bergens Kunstforening, Rasmus Meyers allé 5, 1934
  • St. Franciscus sykehus (nå Florida pleiehjem), Nygårdsgaten 124, 1937
  • bolig- og forretningsbygg på Danmarks plass, Fjøsangerveien 30–32, 1939
  • Forum kino, Fjøsangerveien 28, 1946

    Trykt materiale

  • 'Guldperioden' i vår villabygging, i Byggekunst 1933, s. 185–186
  • Husbygging (red. sm.m. J. Holmgren og A. Vesterlid), 4 bd., 1945–50 (2. utg. 1954–56)

Kilder og litteratur

  • E. Lexow: “Arkitekt Ole Landmark”, i Arkitektur og dekorativ kunst, særtrykk av TU, 1919, s. 17–36
  • Stud. 1906, 1931, 1956
  • P. Andersen “Ole Landmark 75 år”, i Byggekunst 1960, tillegget, s. 14
  • HEH 1968
  • Å. Moe Torvanger: biografi i NKL, bd. 2, 1983 (verkliste)