Bonde og politiker. Foreldre: Bonde Gabriel Osmundsen (1760–1843) og Ingeborg Osmundsdatter Skaaland (1764–1816). Gift 1) 5.6.1825 med Marthe Guri Osmundsdatter Ueland (1805 (døpt 9.9.)–16.12.1847), datter av bonde Omund Børildsen Ueland og Marthe Svendsdatter Ollestad; 2) 21.4.1850 med Anne Svensdatter Hetland f. Ollestad (26.1.1818–23.10.1890), kusine av hustru nr. 1, enke etter Ole Iversen Hetland og datter av bonde Svend Svendsen Ollestad og Anne Michelsdatter. Farfar til Brenda Ueland (1891–1985).

Ole Gabriel Ueland var en av de mest sentrale opposisjonelle nasjonale politikerne fra 1830-årene av. Frem til begynnelsen av 1850-årene ledet han det som ble kalt bondeopposisjonen på Stortinget. Som stortingspolitiker engasjerte Ueland seg for et utvidet lokalt selvstyre og en tilsvarende innskrenking av det sentrale statsapparatet. Sakene han stod i bresjen for, var konkret knyttet til bøndenes interesser og da gjerne de sørvestnorske. I spørsmål av prinsipiell politisk betydning var Ueland mer forsiktig. Han gav gjerne regjeringen det den bad om etter at bøndene hadde fått sitt. På det religiøse og kulturelle feltet ble han kjent for sitt ønske om oppmyking av presteskapets forkynnelsesmonopol, men også for sin motstand mot å oppheve Grunnlovens §2, som forbød jøder adgang til riket.

Ueland var født, oppvokst og bodde i Dalane, en region preget av småbruk og et forsiktig og sparsommelig levevis. Han var preget av oppveksten i et miljø hvor haugianerne stod sterkt. Ueland hadde en stillfarende, men også stødig og sikker fremtoning, i motsetning til de mer brautende og gjerne fritenkende østlandsbøndene som hadde preget bondepolitikken i de første tiårene etter 1814.

Fra 1817 til han giftet seg 1825 var Ueland omgangsskolelærer i Lund prestegjeld. Ekteskapet med Marthe Ueland førte ham til gården med samme navn, som han så tok navn etter og drev videre. 1827 ble han på nytt omgangsskolelærer, før han 1852 ble lensmann i Heskestad, en stilling han hadde til 1855. I mellomtiden hadde han giftet seg på nytt og flyttet til Ollestad gård. Siden kjøpte han gården Hetland, hvor han bodde til sin død. 1837 ble Ueland valgt til ordfører i Heskestad kommune, et verv han hadde til 1851 og igjen fra 1856 til 1859. Dessuten var han valgmann og forlikskommissær.

På bakgrunn av en tidlig posisjon som en aktet mann lokalt og regionalt ble Ueland valgt til Stortinget 1833. Deretter ble han gjenvalgt og møtte siste gang 1869. Han hadde sete i Odelstinget og var etter tur medlem av valgkomiteen, fullmaktskomiteen, tollkomiteen, justiskomiteen og til slutt kirkekomiteen. Dessuten var han medlem i den parlamentariske jurykommisjon 1854–57, av den kongelige skattekommisjon 1862–63 og av den 2. unionskomité 1865–67.

Foran valget til Stortinget 1833 agiterte nordmøringen John Neergaard for at bønder skulle velge standsfeller fremfor embetsmenn som representanter. Aksjonen lyktes, og Ueland var på plass i den tallrike skaren med bønder på det som da ble kalt for “bondestortinget”. Raskt dannet det seg en fastere gruppe med tingmenn hvor Ueland ledet an. Dette var bondeopposisjonen, som var den andre mer organiserte opposisjonelle grupperingen i det norske politiske systemet, etter 1820-årenes “gamle opposisjon”. Helt til slutten av 1850-årene var Ueland den sentrale opposisjonelle lederen på Stortinget. Foruten sine standsfeller samarbeidet han i 1830-årene med Jonas Anton Hielm, i 1840-årene med Ludvig Kristensen Daa og Adolf Bredo Stabell og fra begynnelsen av 1850-årene med Johan Sverdrup. Fra slutten av 1850-årene og ut gjennom neste tiår var Ueland i stadig større grad presset mellom Sørens Jaabæks fremadstormende bondevenner og Sverdrups liberale akademikere i “collegium politicum”. I løpet av 1860-årene var det tydelig at utviklingen hadde passert Uelands mer klassebundne opposisjonspolitikk med sitt sterke innslag av grunnlovskonservatisme, til fordel for en mer prinsipiell demokratisk og liberal politikk, som også rommet forfatningsmessige spørsmål.

To linjer preget Uelands politiske profil: hans spareiver og antibyråkratisme. Ueland var en bremsekloss når det gjaldt å utvide statens ansvar og engasjement på en rekke områder, noe som var motivert ut fra ønsket om å begrense statens pengeforbruk. Han ble kjent som en sparepolitiker, om enn ikke så hard som Søren Jaabæk, med særlig uvilje mot pensjoner til statstjenestemenn, bevilgninger til utbygging av veier, dampskip og jernbane, og til forsvaret. Offentlig støtte til kunst og kultur hadde i Ueland en av sine skarpeste motstandere, noe ikke minst Henrik Ibsen fikk merke. Når det gjaldt statens inntekter arbeidet Ueland for at disse skulle hentes inn via toll fremfor direkte statsskatt, som var lagt på fast eiendom og som særlig gårdbrukerne merket. Derfor var ikke Ueland noen utpreget liberalist, selv om han 1842 stemte for å fjerne korntollen, noe som må forklares med at hans velgere på Sørvestlandet fikk sine inntekter fra kjøtt og melk og ikke fra korn slik bøndene på Østlandet fikk. Videre gikk han inn for at bøndenes skyssplikt måtte lettes.

Uelands antibyråkratisme ville i praksis si at han hadde en brodd mot embetsstandens lederskap sentralt og lokalt. Ofte betydde denne politiske linjen også et arbeid i praksis for et utvidet lokalt selvstyre. Dette kunne man se i hans engasjement for formannskapslovene i 1830-årene og i hans syn på delings- og skyldsetningsforretningen og lensmannstilsetninger i 1840-årene. Videre stemte han 1836 og 1839 for en liberalisering av håndverkslovene, som ville gjøre det enklere å drive håndverk på landsbygda. Når det gjaldt handel på landsbygda var han talsmann for liberalisering i 1850- og 1860-årene og støttet 1866 gjennomføringen av en fullstendig frigivelse av handel på landsbygda.

Også kampen for jury i rettspleien falt inn i bildet av en politiker som arbeidet for et større folkelig innslag i forvaltningen. Arbeidet med jurysaken tok til 1845, for så å løpe ut i sanden 1868. Etter flere innledende runder, hvor jury-institusjonen ble utredet og belyst, la Ueland 1854 frem forslaget om “Lov om Retsmænd”. Juryen var ifølge Ueland et organ for “Folkets practiske Fornuft”, og dens innføring ville være en nødvendig følge av “den herlige Bygning, som grundlagdes paa Eidsvold 17. Mai 1814”. Deretter ble en kommisjon nedsatt av Stortinget for å utrede saken videre. Arbeidet ble motarbeidet av regjeringen, som nektet sanksjon på beslutningen om en parlamentarisk kommisjon. Da kommisjonen likevel trådte sammen, ble Ueland nektet permisjon fra arbeidet som lensmann, og han sa derfor opp stillingen. 1857 ble loven om jury vedtatt i Stortinget, men nektet sanksjon. Også ved neste Storting ble saken tatt opp, men avvist. Først 1887 ble jury innført i norsk rettspleie.

Uelands forhold til religionslovgivingen var langt fra liberal. Mens han arbeidet for å oppheve Konventikkelplakaten, som satte forbud mot å la legfolk forkynne, samt å opprette menighetsråd hvor menighetene skulle ha medbestemmelse i ansettelse av prester lokalt, stemte han 1845 imot en ny, liberal dissenterlov. Liberalisering på dette feltet ville føre til en oppsmuldring av statskirken, hevdet han. Videre ønsket han heller ikke å frita de fleste kategorier embetsmenn fra å være medlem av statskirken.

Ueland stemte 1842, 1845 og 1848 mot å oppheve Grunnlovens § 2, som forbød jøder adgang til Norge, noe Henrik Wergeland ikke lot gå upåaktet hen i skriftet Jødesagen i det norske Storthing. Gitt Uelands posisjon blant bonderepresentantene i 1840-årene var hans votum avgjørende for sakens nederlag. Argumentene mot opphevelsen fant han både i en allmenn grunnlovskonservatisme og i regelrett antisemittisme. 1845 hevdet han at jøder brakte med seg ufred der de kom. 1851 skiftet han likevel standpunkt, i likhet med brorparten av bonderepresentantene.

Som en siste offentlige oppgave var Ueland medlem av den 2. unionskomité, som ble opprettet 1862 på svensk initiativ med det mål for øye å revidere vilkårene for den norsk-svenske unionen. Arbeidet startet opp da den skandinaviske bevegelse i Norge nådde sin fulle styrke, men komiteens arbeid fremprovoserte i løpet av 1867 debatten om norskhet og skandinavisme, som videre skapte grunnlaget for den norsk-norske nasjonale linjen som ble et sentralt element i den norske venstreopposisjonen i 1870- og 1880-årene. Ueland hadde tidligere hatt klare anti-skandinavistiske holdninger, som 1848 og 1864 da han hadde avvist enhver støtte til Danmark i de dansk-tyske krigene i Slesvig. Ueland hadde motvillig sagt seg villig til å delta i unionskomiteen, hvor han erstattet Sverdrup som opposisjonenes representant. Ueland, som også var helsemessig svekket på denne tiden, var den eneste i komiteen som målbar et mer skeptisk syn på revisjon av unionsvilkårene. Likevel tok han ikke dissens i de sentrale spørsmålene, men sluttet seg resignert til forslagene. I dette arbeidet møtte han et samlet press fra de svenske og norske forhandlerne, samt kongen (Karl 4), som hadde overtalt Ueland til å delta. Forslagene, som ville ha betydd en tettere integrasjon mellom Sverige og Norge, ble nedstemt med stort flertall i Stortinget 1871.

Selv om Ueland må sies å gå inn i en demokratisk politisk tradisjon, med vekt på en utvidelse av folkestyret i Norge, konsentrerte han seg ikke om å endre det politiske systemet. Selv om han 1863 støttet forslaget om årlige stortingssamlinger, var han kjølig innstilt til Sverdrups forslag om statsrådenes adgang til Stortinget. Han var forfatningens og maktfordelingens forsvarer, på mange måter en eksponent for grunnlovskonservatismen som preget den politiske opposisjonen før en annen og mer prinsipiell demokratisk politikk ble utkrystallisert gjennom Jaabæk og Sverdrup. Uelands rolle som en spareivrig bondefører fikk Henrik Ibsen til å bruke ham som modell for gårdbruker Anders Lundestad i De unges Forbund.

  • NFL, bd. 6, 1908
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Koht: Johan Sverdrup, bd. 1, 1918
  • A. Bergsgård: Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken, 2 bd., 1932
  • O. Aurenæs: Rogalendinger og ætter, bd. 1, 1948
  • A. Kaartvedt: Det norske Storting gjennom 150 år, 1964
  • J. A. Seip: Utsikt over Norges historie, 2 bd., 1974–81
  • P. Fuglum: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • Byste (marmor) av Brynjulf Bergslien, 1873; Stortinget, Oslo
  • Portrettrelieff av Ståle Kyllingstad, 1933; på bauta i Heskestad i Lund, Rogaland