Billedhugger. Foreldre: Gårdbruker Henrik Arnesen Fladager og Inga Monsdatter. Ugift.

Blant sine jevnaldrende kolleger i norsk billedhuggerkunsts vanskelige år før 1870 står Ole Fladager som en av de mer begavede av de bondesønner som gikk fra treskurd til skulptur; lik flere av dem endte han sine dager i Roma.

Fladager vokste opp som en av seks søsken på gården Flatåker i Ulnes i Valdres. Alt som 17-åring forlot han fjellgården og drog sin selvbygde kjerre til Asker Seminarium for å søke lærerutdannelse. Han ble ikke tatt opp og havnet i stedet på veiarbeid ved hovedstaden. Fladagers senere venn og støtte Bjørnstjerne Bjørnson har gitt en levende skildring av hvordan den unge gutten følte seg trukket til kjøpmann J. E. de Conincks forretning, der han kunne stå i timevis og beundre de utstilte treskjærerarbeider som innehaveren hadde fått produsert for salg til turister. de Coninck lot ham prøve seg på verkstedet.

I to år skar Fladager figurer, mens han samtidig var elev ved Den kgl. Tegneskole etter de Conincks anbefaling. Han nådde på kort tid så langt at selv den strenge estet J. S. Welhaven fattet interesse for hans talent. Welhaven anbefalte ham overfor sin venn professor H. V. Bissen i København, og Bissen tok imot ham som elev ved Kunstakademiet 1852 og gav ham samtidig arbeid som steinhugger ved sitt eget atelier. Her utførte Fladager sine første arbeider, vesentlig mindre portretter, genreskulpturer og medaljonger, som etter beskrivelser å dømme alle holdt seg strengt innenfor Thorvaldsens og Bissens klassisistiske stilideal.

1858 gikk ferden videre til Roma, der Fladager snart ble en kjent skikkelse i de nordiske kunstnerkretser. Hans arbeider, som fra nå av finnes overlevert, ble til under inspirasjon fra flere hold i tillegg til verdensbyens kunst: fra nordiske kolleger som Chr. Borch og Julius Middelthun, fra den tyske klassisist Emil Wolff, og fra John Gibson, “den engelske Thorvaldsen”. Fremst av Roma-arbeidene står hans to portrettbyster av P. A. Munch og statsråd J. H. Vogt, den første klassisk ren og harmonisk, den annen med et snev av alderdommens bitterhet som kan peke mot en mer realistisk konsepsjon.

I slutten av 1860-årene utformet Fladager sitt hovedverk, Dåpsengel, for Vår Frelsers kirke i Christiania (nå Oslo domkirke). Den ble hugd i marmor og oppstilt etter hans død. “Den grasiøse engelen er strengt komponert og innerlig oppfattet med en sikkert avveid rytmikk i bevegelse og foldekast,” sier Fladager-eksperten Oscar Thue. En mindre, knelende engel ble til omtrent på samme tid og er senere oppstilt både i Skien kirke og hjemme i Ulnes kirke.

Under Roma-årene var Fladager to ganger hjemme på rekreasjon etter malaria-anfall. Den lokalhistoriske tradisjon forteller om fargerike episoder når bygdas store sønn, som hadde lært seg alle verdensspråk og kunne omgås fintfolk i alle storbyer, nå slo seg løs på hjemmebane. Hans liv og miljø i Roma kjennes særlig fra Lorentz Dietrichsons memoarer og fra P. A. Munchs korrespondanse. Fladager stod den norske historiker og hans familie i Roma nær. Han var hos Munch på dennes dødsdag 1863 og utførte senere gravstøtten med hans relieff, som ble reist året etter på den protestantiske kirkegården. Seks år senere ble han selv båret til samme kirkegård av venner og kolleger, bare 39 år gammel. Han hadde igjen fått et anfall av malaria, og et to måneders sykeleie gjorde ende på det Dietrichson kalte “en trist Saga”, som vitnet om, hvor vanskelig det var å bryte en bane for dem, “der uden nødvendige Forudsætninger, fra en liten Nations Vilkaar og ud fra Folkets lave Tage” søkte det krevende internasjonale kunstnerliv. Dikteren Jonas Lie så det annerledes, da han 1875 til årsdagen for Fladagers død skrev disse linjer:

“En fattig bondes søn fra Valdres dal i Norge

Han endte dog som kunstner her i Rom

Og vandt sig borgerretten i det rige

Som i sin trange dal han drømte om.”

    Skulpturer og medaljonger kjent av omtale

  • Snorre Sturlasson, 1855
  • Fridtjof og Ingeborg, 1855
  • Idun, 1856
  • Tordenskiold, 1856
  • Einar Tambarskjelve, 1857
  • Seterjente fra Valdres, 1857
  • Amor og Hymen, 1857
  • Pike med svane, 1857
  • Johan Herman Wessel, 1858
  • Troen, 1858
  • Dante, 1862

    Offentlig tilgjengelige skulpturer

  • David med harpen, 1858–59, NG
  • P. A. Munch, marmorbyste 1859, NG
  • Jørgen Herman Vogt, 1863, NG
  • Dåpsengel, 1868–71, Oslo domkirke, Oslo
  • Knelende dåpsengel, 1866, Skien kirke, Ulnes kirke
  • Georg Sverdrup, marmorbyste, u.å., Universitetets Aula, UiO
  • Bjørnstjerne Bjørnson i Norsk Folkeblad 1871, s. 73
  • L. Dietrichson: Svundne Tider, bd. 3, 1901
  • L. Larsen-Maur: P. A. Munchs Levnet og Breve, 1901
  • O. K. Ødegaard: “Bilethoggar Ole Fladager” i Tidsskrift for Valdres historielag, 1916
  • A. Nygård-Nilssen: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • H. Gran: Welhaven på klassisk grunn, 1942
  • H. Gran: Billedhuggeren Julius Middelthun og hans samtid, 1946
  • O. Thue i Norges kunsthistorie, bd. 4, 1981
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 1, 1982