Faktaboks

Ole Bull
Ole Bornemann Bull
Født
5. februar 1810, Bergen
Død
17. august 1880, Lysøen i Os, Hordaland
Virke
Fiolinist
Familie
Foreldre: Apoteker Johan Storm Bull (1787–1838) og Anna Dorothea Borse Geelmuyden (1789–1875). Gift 1) 19.7.1836 i Paris med Alexandrine Félicité (“Félicie”) Villeminot (12.7.1819 (el. 1818) –26.2.1862), datter av intendanturoffiser Alexandre François Villeminot (1785–1831) og Joséphine Sedan (død før 1836); 2) 6.9.1870 i Madison, Wisconsin med Sara Chapman Thorp (24.3.1850–18.1.1911), datter av trelasthandler, delstatssenator Joseph Gilbert Thorp (1812–95) og Susan Amelia Chapman (1815–93). Bror av Knud Geelmuyden Bull (1811–89) og Georg Andreas Bull (1829–1917); farbror til Edvard Hagerup Bull (1855–1938) og Henrik Janson Bull (1859–1943).
Ole Bull

Oljemaleri 1851

Ole Bull
Av /※.

Som konsertfiolinist, romantiker og nasjonalist var Ole Bull en av de første som representerte Norge i det internasjonale samfunnet. Han fikk publikum med seg ikke bare gjennom musikken, men også gjennom sine politiske og nasjonale budskap. Hans ry og betydning i Norge og hans berømmelse utenfor Norge var i hans egen levetid av forskjellig art. Etter at han var død ble mange av minnene om ham til myter. Mens han levde, gav Bull selv næring til disse mytene, med levende om enn ikke presise beretninger om sitt liv og sine opplevelser.

Bull vokste opp i den gamle Svaneapotek-gården i Bergen. Han var den eldste av 10 barn, og ble tidlig inntatt i lyden av fiolinen. Musikkbegivenheter som fant sted i hjemmet og hos onkelen Jens Geelmuyden, som var cellist i en amatørstrykekvartett, førte ham inn i den klassiske musikktradisjonen med komponister som Joseph Haydn, Ludwig Spohr og Wolfgang Amadeus Mozart. Bulls første lærer (fra han var 8 til han var 10 år gammel) var Johan Heinrich Paulsen, konsertmesteren i Harmonien, og deretter fulgte Mathias Lundholm, en svensk fiolinist samme sted. Med sistnevnte studerte han musikken til Pierre Rode, Federigo Fiorello, Giovanni Viotti og Nicolò Paganini, eksponenter for datidens virtuose fiolinmusikk. En annen innflytelse kom fra folkemusikken, fra hardingfelespillerne som han hørte om somrene på sine besteforeldres gård i Valestrand på Osterøy. Allerede som ung ville han etterligne disse spillemennene.

Etter å ha blitt dimittert fra katedralskolen i hjembyen reiste Ole Bull til Christiania 1828 for å avlegge examen artium og deretter studere til prest. Da hadde han allerede bygd opp et anselig repertoar for klassisk fiolin. Han hadde svært god kjennskap til den nye virtuose fiolinmusikken og til et relativt lite antall hardingfeleslåtter som han spilte på hardingfele eller på fiolin. Han strøk i latin til artium, og fordypet seg i musikk i stedet. Han dirigerte Det musikalske Lyceum og orkesteret ved Christiania offentlige Theater i en kort periode mens Waldemar Thrane var syk, men ble ikke utnevnt til Thranes etterfølger da denne døde ved juletider samme år. 1829 foretok han en lengre reise i Tyskland, og etter hjemkomsten gav han konserter i bl.a. Christiania, Bergen og Trondheim.

1831 valgte Ole Bull å reise til Paris, som da var musikkens sentrum, ikke minst for de store virtuosene, og forlot hjemlandet med en håndfull anbefalingsbrev i bagasjen. I Paris fikk han det vanskelig; det var få invitasjoner til å spille, lite penger og hard konkurranse. Han delte en tid rom med den unge tyske fiolinvirtuosen Heinrich Ernst. Bull tilbrakte tiden med å øve og å utvikle sin egen måte å spille på, for å forbedre klangen og teknikken, og å skape sine egne spesielle effekter. Bulls varemerke var en klar, myk, syngende tone (tilsvarende idealet for datidens italienske operasangere), heftig virtuositet, evne til å spille i høyt tempo, og en dypt emosjonell spillestil. For å finne sin egen identitet i et kompetitivt miljø tok han inn hardingfelemusikk på repertoaret. Han skrev også musikk til eget bruk, selv om mye av musikken ble improvisert frem mens hans spilte. Når han skrev ned stykker, var det helst som uferdige skisser med så vidt nok informasjon til å minne ham på hvordan stykket skulle lyde.

1833–34 reiste Bull på turné til Sveits og Italia, hvor den berømte koloratursopranen María Malibran og fiolinisten Charles-Auguste Bériot oppmuntret ham. Dette resulterte i de første konsertsuksessene. 1835 vendte han tilbake til Paris i triumf og gav i juni det året en konsert i operaen der, som den eneste fiolinist siden den store Paganini. Paganini var en heltefigur for Bull, og var også den fiolinisten som kritikerne sammenlignet ham med.

1836 giftet Bull seg med Félicie Villeminot, barnebarn av hans tidligere vertinne i Paris, Madame Villeminot. Men allerede samme år la han ut på nye turneer: til Storbritannia, hvor han gav over 250 konserter, deretter til Tyskland, Polen, Russland, Finland og Sverige, og endelig tilbake til Norge høsten 1838. Etter flere konserter i Christiania og Bergen reiste han til Danmark, Tyskland, Østerrike, Frankrike og Storbritannia, hvor han 1840 opptrådte sammen med den berømte pianisten Franz Liszt. Derfra gikk turen igjen til Tyskland, Polen, Russland og Danmark, og igjen tilbake til Norge 1841. Etter en kort hvilepause i hjemlandet reiste han videre for å konsertere i Sverige, Tyskland og Nederland, for så å vende hjem til familiens sommersted i Valestrand 1842. Men året etter var han på veien igjen, denne gang til Sverige, Danmark og Tyskland. Med tanke på alle vanskelighetene en turnémusiker stod overfor i de dager – å reise med diligence, finne akkompagnatører og orkestre å spille med, leie konsertlokaler, trykke plakater, innlede forhold til betydningsfulle mennesker som kunne hjelpe – hadde Bull en forbløffende utholdenhet. Ingen av virtuosene før ham hadde maktet å turnere lenger enn i seks år.

I løpet av de ti årene fra 1833 til 1843 gav Bull hundrevis av konserter, til stort sett utmerkede anmeldelser, selv om enkelte tyske kritikere klaget over at konsertene var like, ikke bare i spillestil, men også i valg av repertoar. Det brede publikum forble lojalt og kom tilbake igjen og igjen fordi hans musikk – de lett gjenkjennelige syngende melodiene og det forbløffende fyrverkeriet av et spill – representerte en lettere, folkeligere konsertform. Seriøse konserter, med musikk av Schumann, Mendelssohn, Beethoven og Mozart, hadde begynt å lokke til seg et annet, mer sofistikert publikum, og kritikerne fanget opp dette skiftet i smak.

På konsertene spilte Bull noe musikk av andre komponister, men stort sett spilte han sine egne komposisjoner. Hans første betydelige stykke, Norges Fjelde, ble skrevet i Paris 1832–33 (tapt). Andre populære numre var Bravura variasjoner (1833), Fiolinkonsert i A-dur (1834, tapt), Capriccio Fantastico (1834, tapt), Polacca Guerriera (1835) og Fiolinkonsert i e-moll (1840). Bull improviserte ofte over melodier som publikum foreslo. For et engelsk publikum ble det engelske melodier, som “God Save the King” improvisasjon (1836, tapt), for irene irske melodier som i Farvel til Irland (1837, tapt), for tsjekkerne Improvisasjon over “Sil jsem proso na souvrati” (1841, tapt) og for et norsk publikum Variasjoner over “For Norge, Kjæmpers Fødeland” (1841, tapt).

Denne tiden med omfattende reisevirksomhet nådde sitt høydepunkt ved at Bull fikk utgitt tre verker: En Moders Bøn eller Adagio Religioso (op. 1), Nocturne (op. 2) og Bravura variasjoner (op. 3), alle utgitt 1843. På grunn av alvorlige uoverensstemmelser med forleggeren, Schuberth i Hamburg og Leipzig, ble ikke Siciliano e tarantella (1843), som skulle vært opus 4, utgitt. Bull var bitter, og ville aldri siden ha noe med forleggere å gjøre. Resten av hans verker (til sammen ca. 70) finnes enten bare i manuskript, i versjoner utgitt og redigert av andre, eller er tapt.

Da Ole Bull 1843 for første gang drog på turné til Nord-Amerika, møtte han et nytt publikum. Kritikerne i New York hadde hørt 7 europeiske virtuoser på få uker, og skrev lange sammenligninger. Det var åpenbart at Bull var blant de beste. Han turnerte i Québec, i de nordøstlige delstatene i USA og i kyststatene i sør, og på vei opp Mississippi-elven gav han også konserter i noen av de sørlige innlandsstatene. Han var sågar innom Cuba. Komposisjonene fra denne tiden følger tidligere mønstre. Kubansk potpurri (1844, tapt) var bygd på en kjent kubansk sang, og In Memory of Washington (1844–45, tapt) inneholdt flere velkjente amerikanske melodier. Publikum tok hjertelig imot ham, og han møtte mange fremstående amerikanere som ble hans venner for livet.

Bull vendte tilbake til Frankrike 1846, men etter et kort opphold i Paris drog han på en lengre turné til Sør-Frankrike, Algerie og Spania og kom ikke tilbake til Paris før 1848. Enda et improvisatorisk stykke, Variasjoner over “El Calcetero Andaluz” og“La Jota Aragonesa” (1847, tapt) ble til på denne turneen.

Hustruen Félicie hadde reist sammen med ham i de første måneder av ekteskapet i 1836, men ble snart lei av turnélivet. Gravid med deres første barn reiste hun tilbake til Frankrike for å bli boende der. Bull besøkte henne mellom turneene, men slo seg ikke egentlig ned med henne som familiemann. Deres seks barn ble født i disse årene, og Félicie ble alene om oppdragelsen av de fire som levde opp.

1848 kom et viktig vendepunkt i Bulls liv. I februar brøt det ut revolusjon i Paris, med Alphonse Lamartine som anfører. Bull befant seg i Sør-Europa på turné, men skyndte seg hjem. Var han bekymret for Félicie? Dette kan synes tvilsomt, siden hun nå var bosatt utenfor Paris. Uansett havnet han midt oppe i revolusjonens begivenheter. Han lot seg oppildne av Lamartines glød, og gjorde de nasjonalistiske og patriotiske ideene som skyllet over Europa, til sine. Disse politiske idealene ble hans egne redskaper i kampen for å forandre Norges stilling. Han ville nå kjempe for det syn at Norge fortjente suverenitet og uavhengighet på grunn av sin unike kulturarv. Bull så sitt bidrag som tosidig: som berømt mann kunne han øve personlig og politisk innflytelse, som fiolinist kunne han spille og fremme norsk folkemusikk for å styrke nordmennene i troen på deres egen musikk.

Han kjøpte en jordeiendom på Andøya, flyttet sin fransktalende kone og barn dit, og innledet en periode hvor han aktivt støttet norske politiske grupperinger. I desember 1848, ved en middag som ble gitt til hans ære av Det norske Studentersamfund, la han for første gang frem planer for et norsk teater. I mars året etter, da Hans Gude og Adolph Tidemand iscenesatte sine levende tablåer med skuespillere som poserte som bygdefolk foran baktepper malt etter de to kunstnernes nasjonalromantiske malerier, var Bulls politiske aktivisme på sitt mest intense.

Bull ville også utvikle nordmenns forståelse for den norske folkemusikken. Han fikk med seg hardingfelespilleren Torgeir Augundsson (Myllarguten) til Christiania for å holde en serie konserter. Konsertfremførelser av folkemusikk var en nyhet for bypublikummet, og med Bulls egne svært populære bidrag ble det både publikumssuksess og positive kritikker. Bull benyttet nå norske temaer i sine komposisjoner. Et Sæterbesøg for fiolin og klaver eller orkester (1848–49), som inneholder hans mest berømte melodi Sæterjentens Søndag, stammer fra denne perioden. Teksten og klaverarrangementet er imidlertid lagt til senere. Sangen Kunstens Magt (1851) var til tekst av Ibsen. 1851 fikk Bull utgitt Norske Fjeldmelodier for stemme og klaver, en liten samling av folkemelodier. Han spilte også sine vanlige konsertimprovisasjoner: Fantasier over “I fjol gjæt' eg gjetinn” (1848, tapt), Minde om Møllergutten (1848, tapt) og Arrangement av “Fanitullen” (1849, tapt).

Bulls mest kontroversielle prosjekt var å skape et ekte norsk teater, med stykker av hjemlige dramatikere, skuespillere som snakket norsk, og dansere som opptrådte med norsk folkedans. Han innhentet støtte for prosjektet og var også selv med og finansierte det. Han leide skuespillere og dansere – mange av dem uten sceneerfaring. Han var med på å sette opp de første stykkene, og dirigerte åpningsmusikken til den første forestillingen, Ludvig Holbergs Den Vægelsindede, som fant sted i det gamle komediehuset i Bergen 2. januar 1850; bygningen hadde han kjøpt av Det dramatiske Selskab året før.

Men teateret var et pengesluk. Da Bull ikke klarte å få Stortinget til å finansiere teateret, mistet han interessen for å arbeide aktivt med det. Nesten på et innfall utnevnte han den unge Henrik Ibsen som teatersjef, innsatte et styre for å ta over driften, og reiste på enda en konsertturné. Nyttårsdag 1852 ankom han til New York, rede til å ta opp igjen konsertvirksomheten.

Men han var ikke lenger den samme. Erfaringene som aktivist i Norge hadde tent en flamme i ham som ikke ville slukne, og det var arbeidet for diverse saker som nå lå til grunn for konsertene.

Hans første ikke-musikalske prosjekt i Amerika var å anlegge en koloni for norske innvandrere. 1852 kjøpte han ca. 45 000 dekar land i Potter County i nordlige Pennsylvania. Stedet døpte han Oleana, og han averterte det som et “Ny-Norge”, som inkorporerte det beste fra Norge, men som tilbød den likhet og de muligheter som kjennetegnet Amerika. Bull overtalte ca. 300 personer (de fleste norske) til å slå seg ned der. Til tross for at settlerne bygde et hus for Bull, flyttet han ikke dit selv. Han reiste opp og ned langs østkysten og omkring i sørstatene for å gi konserter og skaffe til veie hardt tiltrengte penger til sin Oleana-koloni. Men urskogen i Oleana gjorde jorden vanskelig å rydde, og det var svært dårlig med mat den første og eneste vinteren, 1852–53. Rykter om bedre levekår lenger vest, i staten Wisconsin, fikk de fleste settlerne til å flytte så snart de kunne om våren og sommeren 1853.

Det er i flere sammenhenger blitt hevdet at den personen Bull hadde kjøpt landområdet fra, ikke var den rette eieren, og at Bull måtte ut med en større pengesum til den egentlige rettighetshaveren. Det finnes ikke belegg i kildene for en slik påstand, men da Bull 1853 solgte eiendommen tilbake til eieren og fikk igjen det han hadde betalt, var det ikke på langt nær nok til å dekke de tap han hadde hatt på koloniprosjektet. Oleana forsvant fullstendig i løpet av de neste få årene. Bare en kirkegård med norske navn og Ole Bull State Park (et offentlig friluftsområde for jakt og fiske) står igjen som minner om kolonien. Selv om Bull ikke synes å ha dvelt lenge ved fiaskoen, gjorde de norske avisene Oleana til et symbol på utvandringens feilslag. Redaktør Ditmar Meidells bittert humoristiske sang “Oleana” (Krydseren, 5. mars 1853) gjorde kolonien og Ole Bull til latter for hele Norge.

I ytterligere fem år reiste Bull på konsertturneer i Amerika; han besøkte sågar San Francisco, som han bare kunne nå via Panama-eidet, da området vest for Mississippi fremdeles var farlig indianerterritorium. Bull fortsatte å gi bort overskuddet fra konsertene til små og store prosjekter. Hans operaselskap i New York 1855 – som skulle vise amerikanerne det siste innen italiensk opera – varte bare noen få uker, med forestillinger av Giuseppe Verdis Rigoletto. Selskapet gikk konkurs, til tross for at Bulls forretningspartnere Maurice Strakosch og Max Maretzek tjente store summer på foretagendet. En annen plan som strandet på grunn av pengemangel, skulle vært Bulls gave til New Yorks musikkakademi, en pris til den beste operaen komponert av en amerikaner. Men penger rant fort ut mellom hendene hans. Så få midler kom hjem til familien i Norge at Félicie ble tvunget til å selge eiendommen på Andøya, flytte til Christiania med barna, og til slutt bo hos venner.

Bulls konserter i Amerika var medrivende, med en kombinasjon av show business og ekte beåndet spill. Han spilte fremdeles det samme repertoaret med virtuose stykker og lyriske melodier fra tidligere konsertturneer, men varierte også programmene ved å ha med andre utøvere. Sopranen Adelina Patti, som da var et 10 år gammelt vidunderbarn, var et stort trekkplaster på flere av turneene. Bull spilte også på publikums følelser ved hjelp av fantasier og variasjoner over kjente amerikanske melodier. Amerikanerne lot seg begeistre av hans interessante programmer, virtuose spill, sceneutstråling og sjarm. Han var også en populær gjest etter konsertene og møtte de sentrale personlighetene i byer og steder hvor han kom. Han ble tatt opp i “transcendentalistenes” sirkler i Cambridge og Boston (Ralph Waldo Emerson, Henry Thoreau, Margaret Fuller) og kunne regne den berømte dikteren Henry Wadsworth Longfellow blant sine nære venner.

Bull oppdaget et nytt publikum da han 1856 for første gang konserterte i pionerstatene i Midtvesten – Illinois, Iowa, Wisconsin og Minnesota-territoriet. Her var stedene fulle av norske innvandrere. For dette publikummet utviklet Bull en revidert utgave av sin aktivisme på vegne av det norske. Siden kampen for norsk uavhengighet ikke var særlig relevant for innvandrerne og deres etterkommere, valgte Bull rollen som ambassadør, budbringeren fra Norge, erke-nordmannen eller, som han kalte seg, “Ole Olsen Viol, norsk Nordmand fra Norge”. På konsertene for innvandrerne spilte han improvisasjoner over de mest populære norske folkemelodiene og hardingfeleslåttene, på en noe urbanisert manér i tråd med sin klassiske skolering. Med slike stykker vendte han sine lytteres tanker tilbake til landet hvor de hadde vokst opp, og skapte en både følelsesladet og musikalsk opplevelse.

Hjemkomsten til Norge 1857 var vanskelig for Bull. I pressen var det bare Bjørnstjerne Bjørnson som støttet ham. Ellers hadde avisene rapportert jevnlig, ofte med overdrivelser, om Bulls eventyr og fiaskoer i Amerika. De siste offentlige prosjektene han hadde vært talsmann for i Norge, hadde irritert mange. I takknemlighet for Bjørnsons vennlige ord gjorde Bull ham til sjef for sitt teater i Bergen. Men selv ikke dette kunne redde det forsømte prosjektet. Da Bull forsøkte å befeste sin lederposisjon og gjenvinne kontrollen over teateret, møtte han så bitter motstand fra styret at han trakk seg fra prosjektet. Teateret gikk omsider over ende 1863.

Samtidig gjorde Bull sin kanskje største innsats for Norge da han 1858 oppmuntret familien Grieg (som var inngiftet med hans egen) til å la den unge Edvard Grieg få utvikle sine musikalske evner. Grieg var et så åpenbart talent at Bull mente han burde sendes til Leipzig for å utdanne seg der. Og Grieg kom jo til å oppfylle Bulls forhåpninger langt utover det forventede.

Ole Bull gjorde flere nye forsøk på å spille en rolle i norsk offentlighet. 1858 innledet han en ny serie konserter sammen med Torgeir Augundsson, men denne gangen var responsen stort sett negativ. Byfolk i Christiania og Bergen var ikke lenger så mottakelige for impulser fra bygdene. Nye konfliktlinjer hadde oppstått mellom by og land, men Bull syntes ikke å være klar over dette. Men han var stadig å regne med blant de politisk aktive, og 1859 deltok han i etableringen av Det norske Selskab. Norsk skulle favoriseres over dansk, og Bull talte ofte om dette emnet. Men da han 1863 fremmet forslag om et norsk musikkakademi, hadde ryktet om at hans prosjekter var dårlig planlagte, løpt foran ham, og dette viktige forslaget ble avslått av Stortinget uten særlig debatt.

Bull fortsatte å gi konserter til inntekt for norske saker. 1864 støttet han initiativet om å reise en statue over Henrik Wergeland, og han hentet frem igjen sitt stykke Norges Fjelde fra 1832 til Grunnlovens 50-årsjubileum. Han bekjentgjorde at han hadde skrevet en Festouverture til samme anledning, men den ble ikke ferdig. Han hadde nærmest sluttet å komponere, selv om han fremdeles improviserte frem nye stykker på konsertene. Bare to nedskrevne sanger stammer fra tiårsperioden etter hjemkomsten fra Amerika 1857, I ensomme Stunde (som muligens er en folkemelodi) og I Granskoven. Ingen fiolinstykker kom etter Et Sæterbesøg (1848–49) før Vision 1872.

Bull var aldri lenge i Norge i disse årene. Han var for det meste på turné, i Norge og Sverige, men også i Danmark, Tyskland, Böhmen, Østerrike, Ungarn, Frankrike, Nederland, Storbritannia, Polen og Russland. Han spilte de samme stykkene som på tidligere turneer, men hadde lagt til noen av Paganinis konserter som nylig var blitt utgitt. Kritikere som interesserte seg for publikums reaksjoner, rapporterte at Bull fremdeles var uhyre populær, mens andre hevdet med styrke at han var blitt gammeldags og utdatert. De nye tendensene innebar større kompleksitet, særlig innenfor harmonikken, mens Bull stadig la vekt på melodien og virtuositeten. Hans harmonikk var avledet av den nå gammeldagse italienske operastilen fra 1820- og 1830-årene, med Bellini og Donizetti som de største navn. Denne stilen hadde vært den ledende under Bulls dannelsesår i Paris, men i 1860-årene var det bare han som stadig benyttet den. De norske avisene fulgte Bulls reiser gjennom disse travle årene i Europa (1857–67), og oversatte anmeldelser fra en rekke steder. Bull ble værende i det norske rampelyset selv om det var langt mellom konsertene hjemme.

I 1858, året etter hjemkomsten fra Amerika, kjøpte han sommergården i Valestrand av sin mor. Han ville at den skulle bli et nytt hjem for den forsømte hustruen og barna, men selv om familien besøkte Valestrand om somrene, ble ikke Félicie boende der. Hun døde 1862 i Christiania, mens Bull var på turné. Etter hennes død satte han i gang med å bygge om Valestrand, og arbeidet ble ledet av den 23 år gamle sønnen Alexander. Bull bodde nå gjerne her mellom turneene.

Den siste fasen av Bulls liv begynte med den tredje konsertturneen i USA 1867. Som så mange andre turnerende kunstnere hadde han holdt seg borte mens borgerkrigen raste der 1861–65. Denne gang tok Bull med seg Alexander, og lot sin amerikanske turnéleder, Josiah Turnbull, lære opp sønnen i turnévirksomhetens mange sider. Det USA som Bull nå besøkte, hadde forandret seg på grunn av borgerkrigen, og landet hadde også blitt utvidet vestover. Han turnerte nå ikke i sørstatene, men hadde utelukkende engasjementer i byer og steder i nordøst og i det hurtig voksende skandinaviske Midtvesten. Sommeren 1868 kom han tilbake til Norge til et ferdig ombygd Valestrand. Etter dette gjentok han i hovedsak mønsteret med å turnere i USA om vinteren og hvile ut hjemme i Norge om sommeren. 1870 reiste han for første gang med den nye jernbanen til San Francisco for å gi konserter der.

To personligheter Bull møtte i Madison, Wisconsin 1868, snudde opp-ned på hans liv og var den direkte årsak til denne pendlingen mellom Norge og Amerika. Det ene var Rasmus B. Anderson, en smart, ambisiøs norskamerikaner, den andre Sara Thorp, datter av tømmermagnaten og delstatssenatoren Joseph Thorp. Anderson fikk Bull til å gi konserter til inntekt for det første norskprofessoratet i Amerika, ved Wisconsins statsuniversitet. På Bulls bekostning reiste Anderson også til Norge for å kjøpe bøker til biblioteket der. 1873–75 fikk Anderson Bull til å gi sine konsertinntekter til en planlagt Leiv Eiriksson-statue i Boston.

Sara Thorp, en begavet ung pianist, tiltrakk seg Bulls oppmerksomhet i Madison, og hun besøkte Bull sammen med foreldrene og broren i Valestrand sommeren 1870. Samme høst organiserte moren Amelia Chapman Thorp det slik at Bull og Sara i all hast ble gift; ekteskapet ble registrert i Madison, Wisconsin. Datteren Olea ble født seks måneder senere i hjemmet hos en venn i West Lebanon, Maine.

Da Bull ikke ville reise til Valestrand, hvor familiemedlemmer og venner som stod hans første hustru nær, befant seg, kjøpte han 1872 eiendommen Lysøen på Lysøy i Os utenfor Bergen. Arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe tegnet huset med store former i gotisk-arabisk stil. Det var til dette hjemmet at Bull, Sara og datteren reiste da de besøkte Norge 1873. Sara var 40 år yngre enn ham, og ekteskapet var vanskelig helt fra starten. De ble separert allerede 1874. Bull reiste til Roma for å besøke Bjørnson, og vendte tilbake til Lysøen alene. Tidlig i 1875 ble paret gjenforent, men Bull fortsatte å finne måter å unnslippe den dominerende Sara. Turneen dette året førte ham rundt i Norge, deretter til Sverige, Danmark og Tyskland, og på nyåret 1876 med båt fra Bremen til Egypt, hvor han spilte på toppen av Kheopspyramiden.

Senere samme år kom Sara til Norge. Hun fikk overtalt Ole Bull til å bli med tilbake til USA, hvor de bosatte seg i Cambridge, Massachusetts. Bull gav konserter høsten 1876 i Cambridge- og Boston-området, blant venner han hadde kjent i mange år. Men allerede 1877 var han på ny turné omkring i Amerika, fulgt av sangerinnen Emma Thursby og med Maurice Strakosch som turnéleder. Deretter reiste han til Storbritannia, Belgia, Tyskland, Østerrike og Ungarn. I Budapest møtte han sin gamle venn Franz Liszt for siste gang. De spilte sammen ved en privat sammenkomst, men de to aldrende musikerne skal ha hatt store uoverensstemmelser over spillet. Nøyaktig hva som skjedde er uklart, da kildene er svært sprikende.

Bull fortsatte å turnere til tross for protestene fra sin svigerfamilie, fra hustruen, ja, til og med fra Bjørnson. Den siste norske turneen gjorde han 1878, den gikk til Trondheim i juli med avslutning i Bergen 1. august. Allerede i september spilte han i USA, hvor det ble 30 konserter til med Thursby og Strakosch. Han tilbrakte den neste sommeren med å spille i Bergen, på Lysøen, og med Grieg på Lofthus i Hardanger, men han var snart tilbake på turné i Amerika. På nyåret 1880 holdt han en veldedighetskonsert for The Old South Preservation Fund i Boston. Han var nå syk av kreft, men fortsatte å spille frem til den siste konserten i Chicago i mai.

Vel vitende om at han var døende, vendte Ole Bull og Sara tilbake til Lysøen. Der døde han 17. august 1880, mens Sara spilte en orgeltranskripsjon av Mozarts Requiem. Begravelsen i Bergen ble en bred oppvisning i hvor avholdt det verdensberømte bysbarnet var. Både Grieg, Bjørnson og andre talte.

Bull hadde blitt feiret overalt hvor han kom, med ordener, medaljer, laurbærkranser i sølv, smykker fra statsoverhoder, malerier, statuer og byster. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1860 og var æresborger av flere amerikanske byer. Han ble også æret i dikt, prosa og musikk. Henry Wadsworth Longfellow skrev Tales of a Wayside Inn (1863), hvor “Musikeren” er modellert på Ole Bull, og George Sand brukte Bull som modell for fiolinisten Abel i sin roman Malgrétout (1870). Joseph Lanner i Wien tilegnet Bull sine Norwegische Arabesken für das Pianoforte 1839, og Friedrich August Reissiger skrev Sørgemarsch over Ole Bull ved hans død 1880. Grieg gav 1901 sin hyllest til Bull, da han tonesatte Welhavens dikt Til Ole Bull: Hvor sødt at favnes af Aftenens Fred, som var skrevet etter Bulls konsertsuksesser i Christiania 1838. Ketil Bjørnstad har behandlet samarbeidet mellom Ole Bull og Myllarguten i skuespillet Spill! (1995). Stephan Sindings statue av Bull ble reist i parken foran Hotel Norge i Bergen 1901, og 1917 fikk parken og plassen nord for den navnet Ole Bulls plass. Museet Lysøen ble også et varig minnesmerke.

Bulls egne enkle, klassiske melodi Sæterjentens Søndag, i Johan Svendsens arrangement, har blitt stående som Bulls kunstnerisk mest betydningsfulle bidrag til norsk nasjonalromantikk. Bull var et symbol for det norske folk, beviset på at en av landets egne kunne bli en internasjonal berømthet. Han forkastet den selvutslettende ideen om “lille Norge”, og vant sin berømmelse i brutal konkurranse med andre musikkvirtuoser i kraft av eget talent. Han gjorde en stormende entré på den internasjonale konsertscenen i 1830-årene fullt formet som fiolinist, tilsynelatende bare hjulpet frem av mystiske troll og huldre i det avsidesliggende Norge. Dette image, så vel som renhet og edelhet i alt hva han foretok seg, preget hans scenepersonlighet. Etter hvert ble han overskygget i de mer seriøse internasjonale musikkretser av nye komponister og av utøvere med større dybde og skaperkraft, men hans tak på det brede publikum, både i Europa og i det kulturelt mer tilbakeliggende Amerika, forble sterkt gjennom hele hans liv. Hans spill var tiltalende, melodisk enkelt, harmonisk ukomplisert, teknisk briljant, følelsesmessig direkte, en oppskrift på suksess.

For Bulls spesielle publikum, norskamerikanerne, representerte han selve mor Norge. Han var nordmannen og drømmeren, men han kunne også se og forstå Amerika fra en innvandrers synspunkt. Han forestilte seg en fremtidig forbindelse mellom de to landene: symbolsk representert ved Oleana, et New Norway i Amerika, og en Leiv Eiriksson-statue i Hafrsfjord i Rogaland, reist til Norges 1000-årsjubileum 1872, og vendt mot vest, mot Amerika. Begge disse planene var for store for sin tid, og endte i fiasko. Han lyktes imidlertid med å etablere et norskamerikansk professorat, grunnlegge det første norske biblioteket i Amerika, og gi støtte til Leiv Eriksson-statuen i Boston. Ikke minst gav han tusenvis av innvandrede nordmenn og deres etterkommere håp, trøst og minner om Norge gjennom vakker musikk.

I Norge kom Ole Bull til å stå som en åndshøvding i arbeidet for en egen nasjonal kultur. Bull gav ved enhver anledning uttrykk for sin stolthet over å være norsk, og han viste dette i praksis ved å presentere folkemusikere som sine likemenn overfor publikum i byene. På konsertene hadde han med hardingfeleslåtter og folkemelodier. At den berømte Ole Bull spilte denne musikken og gjorde ære på spillemennene økte folkekunstens prestisje. Gjennom konsertene styrket han bygdekulturen, slik at den gav grunnlag for en levedyktig kulturell identitet. Han støttet og oppmuntret unge norske klassiske musikere som Grieg, Erika Nissen, Agathe Backer Grøndahl og Rikard Nordraak. Til tross for at Bull ikke klarte å gjennomføre sine største ideer – et norsk teater i Bergen, et musikkakademi i Christiania – fikk han nordmenn til å forstå betydningen av slike institusjoner for et sterkt og uavhengig Norge og for landets unike kulturarv.

Verker

  • Fullstendig verkfortegnelse finnes i E. Haugen og C. Cai: Ole Bull, 1992, s. 271–290

    Komposisjoner (utgitte)

  • Bravura variasjoner op. 3 (1832–33), Hamburg/Leipzig 1843
  • En Moders Bøn (også kalt Adagio religioso), op. 1 (1834), Hamburg/Leipzig 1843
  • Polacca Guerriera (1835), arrangert for fiolin og piano, 1886
  • Cantabile doloroso e Rondo giocoso (1837, 1840), H. Herresthal (utg.), 1996
  • Adagio tirée de concerto (2. sats av Fiolinkonsert i e-moll, 1840), arrangert for fiolin og piano, 1886
  • Nocturne (også kalt Til Hende), op. 2 (1842), Hamburg/Leipzig 1843
  • Siciliano e tarantella (1843), arrangert for fiolin og piano av O. Linge, 1948
  • Et Sæterbesøg (1848–49), arrangert for fiolin og piano av A. Bull, 1885
  • Sæterjentens Søndag (fra Et Sæterbesøg) (1848–49), arrangert og harmonisert av J. Svendsen, tekst av J. Moe
  • Kunstens Magt, tekst av H. Ibsen, 1851, arrangert av J. D. Behrens, trykt i Behrens: Firstemmig Mands-Sangbog,bd. 1, s. 62–64
  • I ensomme Stunde (også kalt Klage) (1863?), arrangert av J. D. Behrens, tekst av M. J. Monrad, trykt i Behrens: Sangbog for Mandssangforeninger
  • I Granskoven (1863?), arrangert av J. D. Behrens, tekst av M. J. Monrad, trykt i Behrens: Firstemmig Mands-Sangbog,bd. 1, s. 188–189

    Komposisjoner (tapte)

  • Norges Fjelde, 1832–33
  • Fiolinkonsert i A-dur, 1834 (noen deler eksisterer)
  • Capriccio Fantastico, 1834
  • Improvisasjon over “God Save the King”, 1836
  • Farvel til Irland, 1837
  • Fiolinkonsert i e-moll, 1840 (noen deler eksisterer)
  • Improvisasjon over “Sil jsem proso na souvrati”, 1841
  • Variasjoner over “For Norge, Kjæmpers Fødeland”, 1841
  • Kubansk potpurri, 1844
  • In Memory of Washington, 1844–45
  • Variasjoner over “El Calcetero Andaluz” og “La Jota Aragonesa”, 1847
  • Fantasier over “I fjol gjæt' eg gjetinn”, 1848
  • Minde om Møllergutten, 1848
  • Arrangement av “Fanitullen”, 1849

Kilder og litteratur

  • F. Morand: Notice sur Ole Bull, Boulogne 1835
  • H. Wergeland: “Ole Bull. Efter Opgivelser af ham selv biografisk skildret”, 1843, også i Samlede Skrifter 4:5, 1927, s. 182–233
  • H. Winter-Hjelm: “Træk af Ole Bulls Liv”, i Mgbl. 1852
  • Amerika, Ole Bull og det nye Norge, Bergen 1852
  • M. Goldschmidt: “A Norwegian Musician”, i Cornhill Magazine 6, 1862, s. 514–527, norsk overs. i Mgbl. nr. 276–277/1862
  • A. Bull (red.): Ole Bulls Breve i Uddrag, København 1881
  • J. Lie: “Ole Bull. Hans Karakteristik og Liv”, i Ole Bulls Breve i Uddrag, s. 1–154
  • S. C. Bull: Ole Bull. A Memoir, Boston/New York 1882
  • O. Vik: Ole Bull, Bergen 1890
  • Ole Bull 1810–1910. Et Mindeskrift, Bergen 1910
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • A. Bjørndal: Ole Bull og norsk folkemusikk, Bergen 1940
  • M. Smith: The Life of Ole Bull, Princeton 1943 (norsk utg. Ole Bull, 1948)
  • M. Welfling: The Ole Bull Colony in Potter County 1852, Coudersport (Pennsylvania), USA 1952
  • O. Linge: Ole Bull. Livshistoria, mannen, kunstnaren, 1953
  • C. O. G. Gjesdal: Lysøen. Variasjoner over et vestnorsk tema, Bergen 1972
  • L. Reznicek (red.): Min kjære Moder. En kjærlighetserklæring, Bergen 1980
  • J. Bergsagel: “Ole Bull”, i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, bd. 3, London 1980, s. 445–448
  • E. Haugen og C. Cai: Ole Bull. Romantisk musiker og kosmopolitisk nordmann, 1992
  • P. Heimel: Shattered Dreams. The Ole Bull Colony in Pennsylvania, Coudersport 1992

    Etterlatte papirer

  • Samlinger av Ole Bulls etterlatte papirer finnes i musikksamlingene i NBO og UBB, i museet på Lysøen, i Valestrand (p.e.), i Potter County Historical Society i Coudersport (Pennsylvania) og i Wayside Inn i Sudbury (Massachusetts), USA

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri av Thomas Fearnley, 1835
  • Maleri av Spiridone Gambardella, 1835
  • Tegning av E. T. Parris, London, 1836
  • Tegning (brystbilde, med Vasaordens ridderkors i briljanter), 1838; UBB
  • Tegning av V. Cassier, Marseille, 1846; p.e. (USA)
  • Maleri av Fritz Jensen, ca. 1850; UBB
  • Maleri av Elisabeth Jerichau-Baumann, 1851; NF
  • Statue av Jakob Fjelde, 1897; Loring Park, Minneapolis (Minnesota), USA
  • Statue (bronse, helfigur) av Stephan Sinding, 1901; Ole Bulls plass, Bergen
  • Statue (bronse, helfigur) av Ambrosia Tønnesen, 1909; DNS, Bergen
  • Byste av G. Kitson Forst; Wayside Inn, Sudbury (Massachusetts), USA

    Fotografiske portretter (et utvalg)

  • Portrett av ukjent fotograf, ca. 1840; p.e. (Sverige)
  • Portrett av ukjent fotograf, Minneapolis, ca. 1856; UBB
  • Portrett (tatt på Valestrand) av K. Knudsen, ca. 1870; UBB
  • Portrett av E. Milster, Berlin, 1876; Museet Lysøen
  • Portrett av A. Bogardus, New York, 1880; Wayside Inn, Sudbury (Massachusetts), USA