Jurist og politiker. Foreldre: Bergskriver og skoginspektør Halvor Bachke (1800–52) og Anne Sophie Ditlevsen (1804–78). Gift 9.10.1856 i Heidelberg, Tyskland med Augusta Marie Fridoline Kräuter (26.12.1839–22.11.1923), datter av advokat Frantz Anton Kräuter og Marie Josephine Giegel. Bror av Anton Sophus Bachke (1836–1919).

Ole Andreas Bachke var blant de mest fremstående jurister i Norge i annen halvdel av 1800-tallet. Han gjorde seg gjeldende som juridisk forfatter, dommer og deltaker i lovgivningsarbeid. Han deltok også aktivt i det politiske og kulturelle liv.

Etter cand.jur.-eksamen 1852 og et lengre studieopphold i utlandet 1854–56 ble han overrettssakfører 1856. 1860 ble han referent for justissaker ved Christiania stiftsoverrett, og fra 1864 var han dommer samme sted, justitiarius fra 1878. 1879–84 var han justisminister og fra 1884 høyesterettsassessor.

Bachke hadde en grunnleggende vitenskapelig holdning til juss, og han leverte sentrale bidrag til rettsvitenskapelig litteratur. Bachke tilhørte den nye generasjon som slo gjennom rundt 1860 og som supplerte A. M. Schweigaards rettssyn. Tydeligere enn noen av sine samtidige hadde Bachke en radikal komparativ tilnærming, og han var fortrolig med flere europeiske lands lovgivning og rettsvitenskap.

I 1860-årene publiserte Bachke en rekke viktige strafferettslige artikler. Hans strafferettspolitiske perspektiv bygde på liberale ideer som i europeisk rettsvitenskap klarest ble formidlet av tyskeren K. J. A. Mittermaier. Han kritiserte det høye straffenivået i kriminalloven og var meget skeptisk til dødsstraff (Om Dødsstraffens Ophævelse, 1869). Senere, i begynnelsen av 1880-årene, leverte Bachke sammen med Bernhard Getz (i den såkalte Bachke-komiteen) varige bidrag til utformingen av det som ble straffeprosessloven av 1887, slik som rettslig gjennomarbeidelse av politiets plass i strafferettspleien og innføring av påtaleunnlatelse som rettsinstitutt.

Bachke var en rettsvitenskapelig pioner på åndsrettens område. Hans arbeider hadde umiddelbar innflytelse på samtidens norske lovgivning. Oppbyggingen av det åndsrettslige regelverk hører til noen av de viktigste rettsdannelser på 1800-tallet. Industrialiseringen og det nye masse- og kommunikasjonssamfunnet var forutsetninger for dets stigende betydning. Bachkes mest ansette juridiske arbeid var Om den saakaldte litterære og kunstneriske Eiendomsret (1875). Her satte han de rettslige problemstillinger inn i brede historiske, komparative og rettspolitiske sammenhenger. Han drøftet bl.a. de kompliserte spørsmål som meldte seg ved å bruke tradisjonell eiendomsrettsforståelse på immaterielle forhold (dvs. oppfinnerens og forfatterens eiendomsrett til sine åndsprodukter). Bachkes arbeid dannet grunnlaget for de tre lovene på åndsrettens område fra 1876–77 (skriftseiendomsrettsloven, lov om kunstnerisk eiendomsrett og lov om beskyttelse av fotografiske bilder).

Fra midten av 1850-årene tilhørte Bachke den faste krets i “Det lærde Holland”, og sluttet der vennskap med mange av tidens ledende intellektuelle, bl.a. Henrik Ibsen. I 1860-årene ble Bachke aktiv i den skandinaviske bevegelse og var en av stifterne av Det skandinaviske selskab 1864. Han var da politisk moderat med interesse for demokratibevegelser. “... hele Europa ... er grebet af en Bevægelse, der ligsom en uimodstaaelig Naturkraft fører til Demokratiet”, skrev han i boken Skandinavismen 1864. I 1870-årene beveget han seg gradvis mot høyre og valgte side i de politiske konflikter i 1870- og 1880-årene. Som justisminister fra 1879 i Frederik Stangs regjering aksepterte han (noe motvillig) den avvisende linje som regjeringen førte mot stortingsopposisjonen i konstitusjonelle spørsmål. Han skrev regjeringens innstilling om tredjegangs vetonektelse av grunnlovsendring i statsrådsaken 1880 og ble som de andre medlemmene av regjeringen fradømt sin stilling av Riksretten 1884.

Umiddelbart etter Riksrettens dom utnevnte den nye Sverdrup-regjeringen Bachke til høyesterettsassessor. Som for de fleste andre dommere, foreligger det ingen kritisk undersøkelse av Bachkes dommergjerning. Men av hans vota i Høyesterett fremtrer et bilde av en analytisk og konsistent dommer. Dette kan bl.a. sees i hans to vota om eiendomsretten til sjøgrunn (Retstidende 1889 s. 33 og 633). Og i de to særvota om forholdet mellom stortingslov og grunnlovens § 97 (Retstidende 1887 s. 793 og 1888 s. 200) sluttet Bachke seg til Aschehougs lære om prøvingsretten og bidrog på den måten til Høyesteretts mer aktive prøvingspolitikk etter 1890.

O. A. Bachke var medlem av Videnskabsselskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1867, og ble kreert til æresdoktor ved universitetet i København 1879. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1876 og kommandør av den svenske Nordstjärneorden 1881.

  • Bibliografi i Bachkes biografi i NFL, bd. 1, 1885, s. 151–152
  • Om det borgerlige Ægteskab, 1861
  • Om Forbrydelsers Sammenstød, 1862
  • Om Mishandling af Dyr, 1864
  • Skandinavismen. De nordiske Rigers Værn i Nutid og Fremtid, 1864, oppr. trykt i Mgbl. 1864 nr. 75, 76 og 78
  • Om Dødsstraffens Ophævelse, 1869
  • Om den saakaldte litterære og kunstneriske Eiendomsret, 1875
  • Foreløbig Udkast til Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager (sm.m. B. Getz), 1885

    Etterlatte papirer

  • Brevsamling i Håndskriftsaml., NBO
  • B. Morgenstierne: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • F. Ording: Henrik Ibsens vennekreds Det lærde Holland, 1927
  • A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884. Den konservative politikken under vetostriden, 1956, s. 52 f.
  • J. A. Seip: Ole Jakob Broch og hans samtid, 1971, kap. 8
  • D. Michalsen: Ugeblad for Lovkyndighed 1861–1870. En innholdsanalyse, 1983, del A
  • J. Holme: Fra amtmann til statsadvokat. Om overgangen til en selvstendig påtalemyndighet, 1985, s. 98–113

    Kunstneriske portretter

  • Portrett av ukjent kunstner; gjengitt i Ny illustreret Tidende nr. 45/1879